Kultur

Moskusen i rommet

Balansekunstneren Sverre Malling tegner langsomt. For ham er det en slags nødvendighet. - I de rotløse og rastløse livene vi lever, kan det være nødvendig med holdepunkter og rammer, noe fastere.

Sverre Malling har delt atelier med moskusen i et halvt år. Nå henger den på Haugar i Tønsberg, som en del av utstillingen Sneakyville, som åpner i dag. Herman Dreyer

  • Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor

Samtalene mellom Sverre Malling og meg kom til å handle svært mye om balansekunst. Og om spenninger. Hvordan finne balansene mellom motsetninger, som barnslig-voksen, grenseløs-innrammet, fantasteri-realitetssans, rotløs-forankret, nyskapende-tradisjonsbunden, digital-analog, rask-langsom – og ikke minst mellom alene-sammen.

Tegnet moskusen i et halvt år

Vi startet med å samtale om en moskus. Da jeg en kveld tidligere denne uken kom hjem til Sverre Malling, var moskusen reist. Nå var det bare tomt staffeli og tegnesaker tilbake. Jeg hadde sett noen foto underveis. I et halvt år har han tegnet på det store dyret. Jeg reiste etter og så moskusen idet den skulle henges opp på Haugar museum i Tønsberg. Museumsdirektør Jan Åke Petterson strålte av begeistring. Det er åpning i dag. Og ja, det er et imponerende og fascinerende kunstverk. Assosiasjonene fyrer i møtet med dyret på veggen. Den kan virke solid, stø, tung, forankret, historisk, anakronistisk, sløv.

I mine møter med Sverre Malling ble det åpenbart at han for seg selv har fylt dyret med mange mulige meninger. Det er som om den rommer et helt liv.

Bildet av noe evig

— Moskusen er som et mytologisk dyr for oss, sier Sverre Malling.

— Den bidrar med den romantiske forestillingen om noe evig, som er upåvirket av vår akselererende tidsånd. Den står for integritet og standhaftighet, noe som varer og forblir det samme. Vi har plassert den der fordi den bidrar til et ønsket bilde av oss selv, om røtter og opphav. Dette er i motsetning til et annet bilde av oss selv, som omstillingsparate, som hele tiden skal være i bevegelse og fleksible. Moskusen er overhodet ikke fleksibel. Så her blir det kræsj rett og slett. Og det er jo spennende. Jeg lever selv livet som et moderne og fleksibelt menneske, og liker det. Men kjenner selv også nostalgien. Det er en motsetning i meg.

- Ja, vi prøver vel å finne oss til rette mellom noe fast og det flytende.

— Jeg henter mange forbilder fra gamle dager. Jeg vokste opp med Tidemann og Gude. På kunstskolen lærte jeg at det var dårlig, men jeg har aldri gitt slipp på at det var fantastisk. Gude kunne landskapene og Tidemann det mellommenneskelige, ofte med mørk komikk, fandenivoldskhet og noe ufordragelig. Det synes jeg er morsomt. Jeg tror jeg finner et kreativt rom mellom nytenkning og forankring i tradisjoner. I hjemmet jeg vokste opp i, var det mange bilder av Theodor Kittelsen.

Opptatt av de lange linjene

— I det rastløse og raske, kan det være nødvendig med tilknytning. Jeg er opptatt av lange linjer, av kontinuitet, og at vi har sammenhengende fortellinger som bygger opp tilværelsen. Jeg befinner meg i begge leire, sier Malling.

Moskusen en fremmed, en innvandrer. Den var her for titusner av år siden. Så døde den ut, men ble hentet hit fra Grønland i mellomkrigsårene. Under krigens matbehov ble den på nytt utryddet, men ble så hentet hit på nytt igjen, til Dovre, forteller Malling.

— Den har vel egentlig ikke så godt av å leve der tror jeg. Nå har den problemer med å navigere i et moderne landskap med tog, bilveier og et militært skytefelt. Den er tander for slik menneskelig aktivitet. Som en annen alfahann ser vel denne drøvtyggeren på lokomotiver og tanks som rivaler. Og så dør den når den stanges med slike. Outsideren kan erfare ubehag i møte med vår sivilisasjon.

Holder kontakten med gutterommet

- Du snakker med alvor om disse tingene. Men det høres også ut som om du har det ganske så morsomt på arbeid.

— Absolutt. Det er mye lekenhet. Og når det er alvor, så er det ikke av den prektige typen. Det handler om spenninger mellom barn og voksen. Kunsten blir et frirom, ikke minst for det barnslige. Mitt valg om å bli kunstner handler også om å beholde kontakten med gutterommet, sier Malling.

På dette rommet er det frihet fra grenser. Det står i motsetning til voksenlivets modning, svenneprøver og konformitetspress, fortsetter han.

— Å være kunstner er for meg å la disse rommene gjensidig påvirke hverandre, å finne balanser mellom harmoni og disharmoni. Det ene gir spillerom for det andre. Jeg kan gå hjem fra gutterommet og oppføre meg som en ansvarlig voksen.

Selvrealiseringens fallgruver

— Det handler også om frihet og tilknytning, sier Sverre Malling til meg.

— Du har jo skrevet om selvrealiseringens fallgruver, og om vår opptatthet av å være enestående.

- Eller ene-stående som det også kan staves, at det kan bli en ensom posisjon.

— Det enestående er jo på et vis det største superlativet man har i kunsten, geniet som baner veien til noe nytt, og som tenkes på som en individuell frihet. Men jeg kjenner veldig på at jeg virkelig trenger noen å være glad i, og som kanskje er er glad i meg tilbake, og at det hjelper meg til et sunt liv. God selvrealisering handler om å ofre meg for noe som er større enn meg selv. Det er jo fellesskapet som kan gi mening. Hvordan bli et bedre menneske rett og slett. Det høres veldig prektig ut, ikke sant.

En motsats til det digitale

På Haugar tok jeg meg god tid foran moskusen. Det er en overveldende detaljrikdom. Ja, det er nok mye lek her, men det er en meget langsom lekenhet. Timene med tegningen har vært utallige.

— Vi lever i det digitale. Dette møysommelige, nitide og pedantiske arbeidet er i seg selv en motsats. Dette er analogt. Og langsomheten er en slags trass mot en tid som går fortere og fortere. Jeg holder fast på det langsomme håndverket, ikke minst fordi det er en måte å bygge disse rammene omkring tilværelsen.

- En trass?

— Kanskje mer en slags følelse av nødvendighet. Jeg har behov for noe fysisk som jeg kan ta og føle på. Det er noe svært taktilt over å tegne. Og da oppstår det også en samvittighet overfor det jeg gjør, at det blir godt. I stedet for å ta den korte veien herfra til dit, tar jeg en lang omvei. Og på den veien oppstår det stadig nye ting. Jeg vet ikke helt hvor det bærer. Det kan ligne romanforfatteren som sier at han eller hun ikke vet hvordan karakterene vil utvikle seg. Det er en rest av noe uforutsett. Jeg føler jeg utvikler meg som menneske. Det er fint.

En snikende uhygge

Billedkunstner Sverre Malling har særlig gjort seg bemerket med sine tegninger. Arbeidene er detaljrike, og inneholder referanser til så vel populærkultur, kunst, historiske hendelser som en moskus og andre dyr. Det er ofte en vag stemning av ubehag i bildene hans. Det er ikke overraskende at Haugar har gitt ham ansvaret for en gruppeutstilling om det uhyggelige, kalt Sneakyville . La meg gå rett til Sigmund Freud. I sitt essay Das Unheimliche fra 1919 spiller han på det språklige opphavet for det tyske ordet for uhyggelig .

Unheimlich på tysk betyr u-hjemlig og samtidig ikke-hemmelig . Det uhyggelige er, skriver Freud, det som en gang var hjemlig, velkjent. Så er det blitt gjemt, glemt eller fortrengt, og så vender det tilbake. Det uhyggelige er således ofte noe kjent som vi ikke har kontroll over. Det kan være spenninger mellom det hjemlige og det fremmede, som en moskus i Vestfold, mellom det kjente og det skjulte, mellom det oversiktlige og uoversiktlige.

Den skumle og forlokkende drabantbyskogen

— Jeg vokste opp ved Skedsmokorset. Der var det en drabantbyskog mellom rekkehusene og motorveien. Det var ikke et sted for friluft og rekreasjon, men et skogholt vi helst ikke skulle være i. Vi kunne snike oss ut av klasserommet og søndagsmiddagen og leke som tøylesløse lømler.

— Det er en kreativitet i det ufordragelige barnet som leker seg frem, gøy liksom, men det kan også gå mot noe mørkere. I skogen fant vi mange ting som var til overs. Det var søppel, et mopedvrak og slikt som ikke passet inn i anstendigheten, som pornoblader og spritflasker. Og der var det fylliker, som vi kalte disse eldre karene. De var tiloversblitte de også, men også på en måte fristilte. I skogen drakk de i skjul uten korrektiv. For barnet var skogen en åpning mot en annen verden. Det var uhyggelig, men også svært spennende. Skogen var en underskog. Vi oppdaget skyggesiden.

Jeg ser mer på bildet av moskusen. Nederst til venstre på den store tegningen er det en liten norsk fjellhytte med en skigard. Den har torvtak, som seg hør og bør, og et gevir over døren. Utenfor er det et fat til å brenne søppel i, redskaper og gjenstander. Og er det en sekk med kunstgjødsel, fra Yara? Sneaky.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og skriver jevnlig for Aftenposten.

  • Les flere av Finn Skårderuds samtaler med kulturpersonligheter:
    Per Maning:
Les også

«Jeg var venstrehendt, men ble jeg tvunget til å bli høyrehendt, hvis ikke ble jeg rar»

Linn Ullmann:

Les også

Skrev om oppveksten med sine berømte foreldre. Det ble en roman om kjærlighet.

Joachim Trier om Louder than Bombs:

  1. Les også

    Denne filmen og Oslo 31. august henger sammen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Sverre Mallings familie snakket aldri høyt om det: – For meg var det en velsignelse å få vite om mine samiske røtter

  2. KOMMENTAR

    Vil du vite hvordan fremtiden ser ut? Spør en kvinne

  3. BOLIG

    Da de kjøpte huset, var det en sliten utleiebolig. Nå er hver eneste kvadratmeter renovert.

  4. A-MAGASINET

    Kunstneren har levd halvparten av sitt liv utenfor Norge. Nå vender han hjem.

  5. A-MAGASINET

    Sigrid Bonde Tusvik: «Folk tåler ingenting lenger»

  6. KULTUR

    Stjernelag i ny TV-serie