Kultur

Blodig alvor

Idrettsfysiolog Mads Drange har sett noe han ikke burde sett.

  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist

Den store dopingbløffen er historien om den unge, ambisiøse mannen som skal gjøre idretten ren. Idrettsfysiologen Mads Drange stiger som en varmluftsballong i gradene i norsk og internasjonal antidopingarbeid, men etter nesten ti år i bransjen vender han blodanalysene ryggen. Han er desillusjonert av det han har sett på innsiden av idretten.

Den store dopingbløffenMads DrangeKagge Forlag

Det kunne ha blitt med det.Men Drange tok turen til Kagge Forlag, og 224 boksider senere hadde han snudd norsk idrett på hodet bare noen uker før vinterlekene i Sotsji. Han skriver rett ut at norske utøvere i flere idretter har bloddopet seg.

Han forsto det i 2008, da han skulle utvikle et program som ville gjøre det lettere for Antidoping Norge, hans arbeidsgiver, å drive med målrettet testing. Plutselig satt han med en bombe i fanget: "Bloddata fra de siste årene som viste at flere norske toppidrettsutøvere i ulike idretter, med høy sannsynlighet, hadde dopet seg og sluppet unna med det" .

Varsler sjefene

Det er denne delen av Den store dopingbløffen som er best. Hår i nakken reiser seg når Drange forteller hvordan han varsler sine overordnede, hvordan de igjen varsler toppsjefene i norsk idrett, og hvordan det blir klart at ingen kan gjøre noe. Fordi det på dette tidspunktet ikke finnes regler for hvordan slike saker skal følges opp.

Men Drange gir seg ikke. Som en ensom detektiv jobber ham videre, og det er lett å se ham for seg, bøyd over arbeidsbordet, når han skriver: "Jeg begynte i detalj å (...) studere konkurranseplaner, analysere tidligere testtidspunkter og lete etter informasjon som kunne føre til at vi fikk en positiv prøve".

Forfatteren er også god når han dveler ved kjente norske saker. Syklisten Steffen Kjærgaard er den første utøveren han tester (i 2003). Nesten ti år senere er han med på avhørene av Kjærgaard, etter at syklisten har innrømmet dopingbruk i forbindelse med Lance Armstrong-skandalen. Også mot kappgjengeren Erik Tysse og friidrettstreneren Petar Vukičević er forfatteren tøff og tydelig.

Den store dopingbløffen er best når den handler om mennesker. Doping er komplisert selv for dem som har dette som arbeid. For oss som ikke har det, fremstår deler av teksten hans som tung: "Når man for eksempel tar EPO i store doser, ser man først en stor økning i reticulocytter før man ser en økning i hemoglobinkonsentrasjon".

Heldigvis er det ordliste bakerst.

Mistanke

Drange har fått kritikk for at han kaster mistanke over alle våre toppidrettsutøvere. For hvem tilhørte det, blodet som fikk ham til å slå full alarm? På coveret av boken er det bilde av ski, friidrett, sykling, skiskyting og skøyter. Er det disse han skriver om? Her er Mads Drange taus.

For han kan kline til mot den norske idrettspresidenten, mot inkompetente dopingjegere, mot idretter og nasjoner som skjuler i stedet for å avdekke og sportsjournalister som ikke aner hva de driver med, men uten bevis går grensen et sted. For Dranges del går den ved å navngi navn på idretter og utøvere.

Om han hadde gjort det, ville han ha tilbrakt de neste årene i retten. Men å avvise hele historien hans slik et par profilerte kommentatorer langt på vei har gjort, er arrogant. Drange har åpnet en dør for oss som har vært stengt frem til nå. Og det er ikke vakkert der inne.

Les mer om

  1. Litteratur