Bokanmeldelse: Den svenske skylden

Avdekker Sveriges rystende nazi-vennlighet for en ny generasjon.

• Joanna Rubin Dranger: «Husk oss til livet»
• Tegneserieroman fra Spartacus
• Oversatt av Aleksander Melli m.fl.
  

At Sverige var nøytralt under krigen, er en sannhet med store modifikasjoner. De siste årene er det blitt mer oppmerksomhet rundt dette i nabolandet vårt.

Svensk-jødiske Joanna Rubin Dranger har nå satt seg fore å formidle dette til en ny generasjon, ved å ta utgangspunkt i sin familiehistorie – som også inkluderer en desperat flukt fra Norge.

Drangers oldeforeldre, Aron og Rebecca, flyktet til Sverige fra den gang russiske Białystok, etter å ha opplevd grufulle pogromer der i 1906.

Under andre verdenskrig blir den polsk-russiske slekten deres desimert – og de overlevende traumatisert. Som så mange andre av ofrene velger de ikke å snakke høyt om holocaust. Når Dranger bestemmer seg for å lage tegneserie av familiehistorien, må hun derfor grave frem gamle traumer på nytt.

Stilbrudd

Frem til nå har Dranger vært mest kjent for sine humoristiske og feministiske tegneserier. Hun nøt suksess med «Frøken livredd og kjærligheten», som utkom på norsk i 2000.

Hun er kunstprofessor på Konstfack, der de tilbyr den viktigste tegneserieutdannelsen i Skandinavia. Hun er også barnebokforfatter.

I «Husk oss til livet» blir stemningen naturligvis langt dystrere, uten at Dranger utbroderer for mye av grusomhetene visuelt. Serien er for det meste i svart hvitt, og Drangers tegnestil ligger nært opptil fransk-iranske Marjane Satrapi.

Mens Art Spiegelmans tegneserieklassiker «Maus» fortelles fra perspektivet til barna til Holocasut-ofrene, tilhører Dranger, som er født på 70-tallet, barnebarnas generasjon.

Hun har ikke like direkte tilgang til stoffet og er avhengig av historiske kilder, noe hun heldigvis har flust av. Oldefaren Arons liv er allerede skildret i en bok, og bestemoren og søsknene hennes er blitt intervjuet med opptager på 80-tallet.

Disse førstehåndskildene gjør at stoffet blir levende og nært, samtidig trenger ikke Dranger å spekulere for mye over «hva følte de da?». Hun vet det ofte.

Svensk rasisme

Ved å trekke linjer fra pogromene i Øst-Europa, via antisemittismen i Sverige på det tidlige 1900-tallet, til andre verdenskrig, kommer den svenske skylden i holocaust langt tydeligere frem. Å ikke gjøre noe er også et valg, viser Dranger.

At Sverige ikke åpnet opp ordentlig for jødiske flyktninger før i 1943, er noe mange ikke vet. De kunne ha reddet mange flere, er Drangers påstand, og den er overbevisende.

Ved hjelp av slektningene David og Lova Abrahamsen, og deres to barn, illustrerer Dranger hvor desperat situasjonen var for norske jøder etter den tyske okkupasjonen, og hvor hjerteløst mange svensker opptrådte i møte med de jødiske flyktningene.

David skrev boken «Jeg er jøde» i 1935, han var derfor ekstra utsatt og måtte flykte tidlig. For resten av familien blir flukten fra Norge en verdensomseiling. Så godt gikk det ikke for mange av de andre slektningene. Over 70 døde under holocaust.

Tungt tegnet

«Husk oss til livet» er på hele 432 sider. Det er mye til å være tegneserie, og det blir litt for langt. Jeg kan forstå at det har vært vanskelig for Dranger å utelate noen av skjebnene, men midtveis i boken synker intensiteten samtidig som navnene hoper seg opp.

Dranger vil ha med så mye at hun skriver seg ut av tegneserieformatet. Mange steder blir det som å lese en illustrert bok. Tegningene drar ikke handlingen videre. De fremhever bare ting som allerede står i teksten.

Tidligere nevnte «Maus» er en så selvsagt referanse at den også tegnes inn i boken. Jeg skulle i tillegg ønske at Dranger hadde latt seg inspirere mer kunstnerisk av Spiegelmans kanoniserte verk.

Spiegelman bruker et vell av visuelle virkemidler for å fortelle historien, mens Dranger for ofte går i fellen med å forklare i stedet for å vise. Siden Dranger også er kunstprofessor med tegneserier som spesialområde, burde man kunne forvente mer innovasjon og kreative løsninger.

Det er når de sorthvite, minimalistiske tegningene blir supplert med gamle dokumenter og fotografier, at tegneserien virkelig glitrer. Noen plutselig oransje valmuer på en side puster også effektivt liv inn i fortellingen.

Inkorporeringen av historisk materiale er i seg selv ikke noe banebrytende. Tysk-amerikanske Nora Krug benytter seg av mange av de samme virkemidlene i sin «Heimat» fra 2018. Den omhandler hennes tyske families opplevelser og handlinger i Nazi-Tyskland. I Norge har Lars Fiske og Steffen Kverneland brukt fotografier og historiske kilder i sine tegneserier i en årrekke.

Preger generasjoner

Seriens mest unike element er det store kildegrunnlaget Dranger har benyttet seg av. Det fører også til at hun klarer å spore opp glemte familiemedlemmer i New York og Israel. Spørsmål om hvordan man kan glemme familie og fortrenge opplevelser står sentralt i boken. Dranger tydeliggjør hvordan det tar mange generasjoner for å bearbeide et slikt traume som holocaust.

Vi ser dette også i den norske og svenske krigshistorien. Det er først nå vi makter å snakke om en kollektiv skyld for tidligere generasjoners synder. Derfor er bøker som «Husk oss til livet» viktige. Den hjelper oss både med sin historiske innsikt – og med å bearbeide den innsikten i dag.

Erle Marie Sørheims leseliste: Tre gode tegneserieromaner

1. Den tunge arven

• Rutu Modan:
• «The Property»
• Drawn and Quarterly, 2013

Rutu Modan er en av Israels fremste tegneserieskapere og har mottatt mange priser for sine historier fra nåtiden.

I «The Property» går hun derimot mer historisk til verks. Her forteller hun historien til den eldre kvinnen Regina Segal, som etter å ha mistet sønnen, bestemmer seg for å reise til Polen sammen med det voksne barnebarnet Mica.

Etter hvert forstår Mica at det kanskje er mer enn et tapt eiendom Regina ønsker å finne tilbake til i Warszawa.

Ved hjelp av vakre farger og mye humor har Modan laget en bok om både historisk ondskap og kjærligheten som kan overleve den.

2. Læreboken

• Art Spiegelman:
• «Maus»
• Pantheon Books, 1980

Den jødisk-amerikanske serieskaperen Art Spiegelman tegnet seg inn i litteraturhistorien med sin klassiker «Maus».

I den Pulitzerpris-vinnende serien skildrer Spiegelman foreldrenes opplevelse av holocaust, fra de bodde i Polen til flukten til USA og forsøket på å leve videre.

I serien er jødene tegnet som mus, nazistene som katter og polakkene som griser. Nylig vekket tegneserien igjen sterk debatt, da et skolestyre i USA stemte for å fjerne den fra pensum fordi de mente den var for fæl for elevene.

For de som allerede har lest «Maus», er «Metamaus» å anbefale. Der får vi et dypdykk i hvordan «Maus» ble laget.

3. Stilsøsteren

• Marjane Satrapi:
• Persepolis
• No Comprendo Press, 2005

Fransk-iranske Marjane Satrapi tegneseriebiografi «Persepolis» forteller om hennes oppvekst i Iran, flukt til Europa og kamp for å passe inn. Det er en sterk historie om utenforskap og flyktningerfaringer.

Satrapi er humoristisk og selvironisk gjennom hele boken, slik unngår hun at tegneserien blir altfor mørk.

I 2007 ble «Persepolis» adaptert til tegnefilm, med Satrapi som regissør. Da filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, protesterte iranske styresmakter heftig.