Kultur

Mørkets mester er blitt mykere

Her fra Hanekes siste film «Amour».

Etter en lang karrière med vonde og provoserende filmer er regissør Michael Haneke tilbake i Cannes med sitt mildeste verk hittil. Amour kan sikre hans andre Gullpalme.

  • Jan Gunnar Furuly
    Journalist

Dette intervjuet med Michael Haneke publiserte Aftenposten 25.mai.

Aftenposten møter den 70 år gamle østerrikske filmlegenden i en suite på Majestic Hotel, med utsikt ned til den solfylte stranden i Cannes.

Smilende, vennlig imøtekommende, i mørk jakke og høyhalset genser, og med hvitt skjegg og ditto hår, oppviser han en jovial side som det har vært vanskelig å finne i hans egen filmproduksjon.

Hanekes spesialitet er å dvele ved de mørke sider av samfunnet, og han bruker ofte vold som virkemiddel. De fleste av filmene hans har etterlatt publikum med en følelse av ubehag og uro. Blant kritikerne er han favoritt.

Les også

Ny og gammel mester i Cannes

Med Amour, som deltar i hovedkonkurransen i Cannes, åpner han et helt nytt kapittel i filmkatalogen: Gjennom to timer og fem minutter gir han et tett og varmt portrett av kjærligheten mellom et parisisk ektepar i 80-årene. Georges og Anne blir spilt av de franske veteranene Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva.

Da Anne blir rammet av to slag og ender som sengeliggende pleiepasient, er det Georges som selvoppofrende tar mesteparten av pleiejobben. Sykehjem er aldri noe alternativ, til datterens protester.

Amour skiller seg veldig ut fra dine tidligere filmer. Er dette et tegn på at du nå er blitt en gammel og myk mann?

— Det må du spørre kona mi om, ler Haneke.

— Når man håndterer kjærlighet, vil formen selvsagt være ganske annerledes enn i en film som Funny Games, skyter han inn.

- Hvordan kom du på ideen til din nye film?

— Den er basert på erfaringer fra min egen familie. En jeg elsket veldig høyt, led forferdelig. Jeg var hjelpeløs tilskuer, og det provoserte meg til å skrive manuset.

- Er det riktig at leiligheten som brukes i filmen, er en eksakt kopi av den som dine foreldre hadde i Wien?

— Det er viktig å understreke at det ikke var noen av dem som ble rammet på den måten som beskrives i filmen. Jeg bruker likevel noe som ligner mine foreldres leilighet for at fantasien min under manusskrivingen skulle få hjelp til å forestille seg hva karakterene gjør. Det gjør innspillingsstedet veldig realistisk for meg, svarer han.

Han gjør det klart at alle hans filmer er basert på personlige erfaringer. Samtidig avviser han kontant ethvert forsøk fra dem som ber ham tolke verkene.

— Det er opp til seeren å komme med konklusjoner. Det finnes ikke noe som er så kjedelig som en film som umiddelbart gir svar på alle dine spørsmål. Sånt glemmer du med en gang du forlater kinosalen, svarer Haneke.

— Det finnes også en romantisk misforståelse om at en kunstner alltid vet svaret på det han selv arbeider med, og hvordan dette vil utvikle seg og ende. Hvis jeg for eksempel setter opp operaen Don Giovanni, forandrer det trolig ikke livet mitt umiddelbart. Sammenhengen mellom det kunstneriske og privatlivet er en pekepinn, men det kan godt gå så lenge som ti år før noe skjer med meg som person - og jeg blir klar over at oppsetningen faktisk har endret mitt perspektiv, eksemplifiserer han.

— Du blir muligens påvirket av en bok, fordi du får informasjon du ikke kjente til fra før. Hører du på et musikkstykke, vil du neppe være så veldig annerledes etterpå. Derimot, hvis du tar summen av all musikk du har hørt på gjennom livet ditt, vil nok det ha bidratt til å forme deg, sier han.

- Tror du filmen vil åpne en debatt om aktiv dødshjelp?

— Det var overhodet ikke min intensjon med å lage filmen. Temaet i Amour angår oss alle, og jeg er glad for alle debatter som kommer på grunn av mine filmer.

- Hvordan plukket du ut de to hovedrolleinnehaverne?

— Jean Louis har jeg fulgt i hele hans karrière, og kjenner ham godt fra min tidlige karrière som lidenskapelig filminteressert. Faktisk er dette manuset skrevet for ham. Jeg kunne simpelthen ikke ha laget den uten ham. Emmanuelle er også en jeg husker fra langt tilbake. Som yngre menn var vi alle fryktelig forelsket i henne. Hun var en nydelig kvinne - og hun er det i dag. Men jeg hadde mistet litt sporet av henne, og hadde ikke tenkt på henne da vi hadde audition for rollen med franske skuespillerinner. Etter å ha gjort noen prøver med henne, ble hun likevel min soleklare favoritt. Sammen med Jean Louis former hun et vidunderlig og troverdig par, som man kan tro har vært sammen svært lenge.

- Mange kritikere har deg som favoritt til Gullpalmen. Hvor viktig er det for deg å vinne nye priser?

— Det ville være en løgn å si at jeg ikke bryr meg om utfallet. Når du aksepterer å være med i hovedkonkurransen, er det jo fordi du helst vil vinne. Hvis jeg skulle vinne en pris, vil det være meget smigrende, selv om jeg jo allerede har vunnet omtrent alle de priser man kan få her fra før, ler han.

— Det som er enda viktigere, er at priser åpner mange muligheter og dører. Det er en garanti for at du får gjøre akkurat slik du ønsker med din neste film, legger han til.

- Med det renommé du nyter som filmskaper, opplever du virkelig problemer med å få gjennomslag for filmideer?

— Nei, jeg har ikke problemer. Men jeg vil jo helst unngå å få dem i fremtiden!

- Du lager ofte film om vanskelige og tunge temaer. Skaper det problemer med å få investorer til prosjektene dine?

— Det krever et visst mot å si ja til å produsere de filmene jeg vil lage, og priser øker definitivt dette motet.

- Drar du tilbake til dine sedvanlige dystre temaer i din neste film?

— Det kan jeg ikke si akkurat nå, da jeg ikke er helt ferdig med det neste manuset. Men den filmen blir definitivt ganske forskjellig. Det er riktig at det er likheter mellom mange av mine filmer, det er jo den samme personen som lager dem. For meg er det likevel viktig å skifte temaer, og ta andre innfallsvinkler.

- Det er mye kjærlighet mellom karakterene i filmen din, og kvinnen som er døende, befinner seg i et miljø preget av stor materiell trygghet. Er dette den ideelle måten å dø på?

— For meg står døden til min kones bestemor som det helt ideelle: Hun var 95 år og satt ved et bord, omgitt av 20 nære venner og familie. På et tidspunkt la hun hodet på bordet og sa: «Å, jeg er trøtt». Så døde hun, svarer han og humrer.

- Er din film en protest mot at samfunnet behandler eldre og syke mennesker på en lite respektfull måte?

— Det er ikke mitt hovedbudskap i filmen, men det er helt riktig at samfunnet ikke liker å dvele ved enkelte temaer. Sykdom og det å bli gammel er ikke en suksessfaktor eller noe produktivt som skaper verdi. Derfor er det dømt til å havne helt på sidelinjen. Man ser ikke mye til eldre folk i dagliglivet, og de fleste familier er splittet opp. Filmen min prøver ikke å endre på dette, det ville jo være umulig.

- Islandske Runar Runarsson presenterte i fjor filmen Vulkanen i Cannes, som i ytre handling er veldig lik din film. Har du sett den?

— Ja. En assistent av min produsent gjorde meg faktisk oppmerksom på den da vi var ferdige med opptakene på vår egen film, og jeg har sett deler av den. Jeg mener å huske at den kanskje dveler mer ved sosiale saker enn min egen. Den er også en god del mer sentimental. Jeg skal ikke kritisere eller frata islendingen æren for det han gjorde, men å lage slike filmer, er ikke helt min agenda. Det er ikke tilfeldig at det de siste årene har vært fem-seks TV-filmer som har handlet om samme tema. Dette er noe politikerne også er veldig opptatt av. Det er et viktig problem som simpelthen ikke kan diskuteres nok.

Amour har norsk kinopremière 1. juledag.