Kultur

Feilklippet tåre-TV

Rørende fortelling, men den glemmer å ta med seeren.

  • Vidar Kvalshaug

Vår vurdering:

3 av 6

Vendela Kirsebom og Noman Mubashir i Tyrkia i det første av seks programmer i serien Hva har du i bagasjen? Fredrik Buer, NRK

Jeg er svak for tåre-tv. Gråter lett. Blir rørt når folk berøres. Det er også meningen med slike programmer. Vi skal føle med objektene, forestille oss deres kvaler, omveltninger, situasjon og verden.

I det første programmet av Hva har du i bagasjen? fungerer det ikke som det skal. Stålsetting og kynisme har ikke inntrådt, men jeg ser programmet og blir mest overrasket over at de har valgt å klippe det slik.

Begge de to følelsesmessige høydepunktene kjøres ut for tidlig.

Alt etter halvsendt program (på 30 minutter) blir reisereportasje og i TV-sammenheng mindre viktige møter.

Var på sporet

Tore Strømøy var ikke den første som kunne få oss til å gråte av og på TV, men han kan dramaturgien bedre enn mange.

En direkte sammenligning blir urettferdig, men Strømøys oppskrift er verd å se på og lære av: Først viser han problemstillingen: Noen savner noen og vet for lite. Så begynner programmet å nøste før de reiser og Strømøy deler ut godbitene underveis. Vi blir sittende hele programmet mens spenningen bygger seg opp, og ofte kommer det mindre og større problemer i veien før målet er nådd.

Noman Mubashir og hans redaksjon har gjort en formidabel researchjobb, så hvorfor ikke vise oss mer av den? Alle komponentene er på plass i programmet, men prioriteringen av dem gir ikke god nok TV-fortelling.

Her har man det ypperste av råvarer, og så blir det bare gryterett.

Jenta som diktet

Vi skjønner i løpet av få minutter Vendela Kirsebom skal møte den tyrkiske faren sin og få vite om hun har flere søsken. Hun ble unnfanget på et hotell i Istanbul sommeren 1966, født i Sverige i 1967, og har aldri møtt Ahmet Özkal. Deretter går det alt for fort. Vendela prøver å fortelle en historie om seg selv som jente der hun stadig diktet opp historier om faren sin. Han var ute og reiste, han jobbet utenriks og så videre.

Det er som Noman Mubashir ikke helt hører etter.

Klippingen og dramaturgien reflekterer dette. Historien om skolejenta Vendela som diktet opp en pappa repeteres, men først etter at møtet med faren har funnet sted, som en slags bonus. Synd, fordi denne situasjonen ville mange kjent igjen og nikket til fra sofaen.

Hva har du i bagasjen? tar seg ikke tid til å skape gjenkjennelse eller kontakt mellom kjendisen og tv-seeren, noe som er nødvendig i enda større grad enn hos Tore På Sporet der vanlige og ikke tv-vante mennesker spiller ut sine følelser foran kamera.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ny bok spør hvem innvandrermannen egentlig er

  2. SID

    Konkurranse for ungdom: Hva vil det si å være norsk i 2016?

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 25. april

  4. KULTUR

    «Mesterlig Netflix-dokumentar om terrorangrepene i Paris»

  5. KULTUR

    Skam mellom permene

  6. KULTUR

    «Vårt Lille Land» ga rekord for TV 2