Kultur

Tone Selboe: Hva er en romanPerspektivrikt om lesernes favorittsjanger

Romanen lever og har det bra.

Charlotte Brontë (1816-1855) er en de fremste blant forfatterne som utviklet romankunsten. Foto: ILLUSTRASJON: GEORGE RICHMOND

  • Anne Merethe K. Prinos

Universitetsforlagets hva er-serie favner bredt. Siden Erik Bjerck Hagen kom med den første boken i rekken, Hva er litteraturvitenskap fra 2003, har forlaget utgitt bøker om alt fra fotball, hukommelse og internett til etikk, buddhisme og kunstig intelligens. Jeg har bare lest et fåtall av de over 50 titlene, men de har alle vært eksempler på populærvitenskapelig formidling av godt merke. Det tyder ganske enkelt på bra arbeid, både fra forlaget og fra enkeltforfatternes side.

Sjanger for alle

Det burde ikke forundre noen at turen nå er kommet til romanen. Eller kanskje snarere: Hvorfor har den måttet vente så lenge? For romanen er jo den borgerlige verdens hovedsjanger og en av den moderne tids mest geniale frembringelser. Refleksjon og kritikk, provokasjon og overskridelse, drømmer og lengsler, dramatikk og mystikk – romanen kan romme alt dette og mye mer. Den forteller oss om (hverdags)livet og verden, om oss selv og andre, og den kan, til tross for at alle romaner åpenbart ikke er for alle, leses av leg som lærd. Og takket være sin fleksibilitet og iboende potensial for å avføde stadig nye varianter og undersjangere, er den som skapt for å uttrykke livserfaringer i takt med tidsutviklingen.

På den annen side er ikke sjangerens stilling og status like selvsagt i dag som tidligere. Man kan iblant ane en viss romantretthet; romanen er i ferd med å gjøre seg irrelevant, er det noen som mener. Sikkert er det i hvert fall at den har konkurranse fra en hel del andre former og medier, som for eksempel TV-serien. Om 25 år vil det å lese romaner være en kultaktivitet, spådde den amerikanske forfatteren Philip Roth i 2009.

Empatitrening

En slik pessimisme ser ikke ut til å stå i veien for at det skrives romaner som aldri før; om man holder seg til hjemlige forhold, kom det i fjor ut over 200 norske romaner. Pessimist på sjangerens vegne er heller ikke Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hennes svært kunnskapsrike og lett tilgjengelige roman-introduksjon er skrevet med stor kjærlighet til sjangeren og med dyp tillit til hva den kan bidra med:

«Romanens kunnskapsdimensjon er uomtvistelig, likevel er det ikke faktakunnskap eller -viten, men snarere menneskekunnskap som er dens største styrke. […;] den gir oss tilgang til andre menneskers indre, til tanker, følelser og bevissthetsliv, åpner tid og rom, er psykologi og sosiologi; historie og språk – utforsker enkelt sagt det menneskelige i all sin kompleksitet.» Romanens etiske potensial, dens evne til å gi oss kollektiv empatitrening, er med andre ord av stor betydning for forfatteren.

Monstrøs

Det sier seg selv at en innføringsbok på 140 sider ikke kan favne alle aspektene ved det Henry James en gang kalte «et elastisk, uformelig monster». Likevel klarer Selboe å tangere imponerende mange trekk, både historisk og samtidig. Prosjektet hennes, slik hun selv formulerer det, er ikke først og fremst å definere romanen, men å sirkle inn en (vestlig) sjangerprofil. Det gjør hun ved blant annet å skrive om romanens opprinnelse, om personer og plott, om romanens verden, om forholdet til virkeligheten, om hvor langt man kan tøye romanbegrepet og om hva som skjer med romanen i den digitale tidsalderen.

Stabilitet

Det er klassiske, europeiske 1800-tallsromaner, av eksempelvis Austen, Flaubert, Elliot, Tolstoj og Brontë, som utgjør størstedelen av eksempelmaterialet i denne fremstillingen, og det må være greit, all den stund det er nettopp denne perioden som er konstituerende for hva vi den dag i dag forbinder med sjangeren. Det er også et poeng for Selboe å vise at romanformen er påfallende stabil: «Selv om mange romanforfattere eksperimenterer med fortellemåter og plott, typografi og form, så ligner de fleste romaner likevel fortsatt på romaner.» Det har hun utvilsomt rett i, men samtidig savner jeg noe mer refleksjon rundt hvordan romanen er – eller kan være – annerledes i dag enn det den var tidligere. For, om jeg igjen skal ty til norske eksempler, er det jo forskjell på Tomas Espedals fotoroman fra i fjor Mitt privatliv og Dickens eller Balzac.

Det er likevel en mindre innvending, for om man ikke var en romanelsker før man leste denne introduksjonen, skal det godt gjøres å ikke bli smittet av den velbegrunnede entusiasmen Tone Selboe legger for dagen.

Bok dokumentar

Hva er en roman

Tone Selboe

Universitetsforlaget

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Føler seg utlevert i eks-mannens bok

  2. KULTUR

    Hvor vanskelig kan det være, Gyldendal?

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgårds nye roman føles som et konstruert bokprosjekt

  4. KRONIKK

    Hvis vi forfattere skal behandles fair, kan vi ikke selv opptre sjofelt | Finn Iunker

  5. KULTUR

    «Knausgård har for lave ambisjoner.» Les anmeldelsen av hans nye bok

  6. KRONIKK

    Er det alltid galt å utgi problematiske bøker? | Kari Marstein