Kultur

Kjønn og ukjønn: Sand i kjønnsmaskineriet

En sær, skakk og fascinerende bok skrevet av en sær, skakk og fascinerende person, mener vår anmelder.

Vi trenger flere slik! Det skriver vi vår anmelder om Kristin Fridtun. Øyvor Lyngstad Karevoll

  • Jan-erik Ebbestad Hansen

De fleste av oss vil umiddelbart inndele menneskeheten i to kjønn: mann og kvinne. I vår kultur har religionen representert en kraftig sanksjonering av denne ordenen, slik sett har det "naturlige" ikke bare vært naturlig, men også guddommelig.

Denne todelingen i kjønn, kjønnsdimorfismen, er bestemmende for det aller meste av tenkningen som har med mennesket som kjønnsvesen å gjøre. Imidlertid er denne måten å tenke på blitt problematisert med stadig større tyngde de siste årene, både når det gjelder biologisk og sosialt kjønn.

Fenomenet transseksualitet er etter hvert velkjent. For transpersoner er det mentale kjønnet annerledes enn det biologiske kjønnet. Menn kan oppleve at de egentlig er kvinner, kvinner kan oppleve at de er menn, mens andre opplever å være begge deler eller uten tilhørighet til noen av kjønnskategoriene.

Flere mener at to kjønn ikke er nok, noen hevder at vi må kunne pendle mellom et uendelig antall kjønn og tar til orde for en dekonstruksjon av kjønnene.

Homo, transe, skakk

Tittelen på Kristin Fridtuns bok signaliserer tekster om ordhistorie, men like mye handler den om Fridtuns egen historie som homo, transperson og skakk.

Fridtun er også skihopper med et par bronsemedaljer fra NM og en lidenskapelig filolog med store kunnskaper om ordhistorie og ords etymologi, med et tyngdepunkt i norrøn filologi. Inntil 2006 skrev forfatteren bokmål, men etter å ha sett lyset fra Ivar Aasen er det et aasensk landsmål som gjelder.

Kristin Fridtun fremstår og kler seg som mann, orienterer seg mot det tradisjonelt mannlige og forelsker seg i jenter. Han har åpenbart vært så heldig å vokse opp i en familie og et miljø som viste aksept og forståelse for det som viste seg da skapdørene ble åpnet. Først forsto Kristin seg som homo. Men det stemte ikke helt. Forklaringen kom da hen leste om transpersoner.

Angsten for følelser

Selv om Fridtun har vært heldig med de nærmeste, legges det ikke skjul på vanskelighetene i det sosiale miljøet, blant venner og i møter med gutter. Men vanskeligst har nok forfatteren hatt det med seg selv. Det dreier seg om angsten for egne følelser og de romsterende konfliktene mellom følelser det var vanskelig å forstå og sette ord på. Karakteristisk nok ble Antony and the Johnsons’ album Swanlights en slags hjelp.

Fridtun beskriver forvirringen – og de ulike bisarre situasjonene som kan oppstå – med mye humor og overskudd. Det blir forståelig nok forvirring og trøbbel på de offentlige dametoalettene. Hen forteller også om de spesielle følelsene av å ha mensen mens omgivelsene er overbevist om at hen har en kukk.

Mer enn en personlig historie

Men dette er ikke bare en bok om forfatterens personlige historie. Temaet er kjønn, et tema som forfølges både på et teoretisk og et filologisk nivå. Fridtun bruker stor plass på å spore opp ordet kjønns opprinnelse og bruk. Her er det mye å lære for alle og enhver. Poenget er å vise at ordets betydning har endret seg over tid.

Herfra er ikke veien lang til refleksjoner over hva som er kjønn. Vi minnes om at ordet ikke er det samme som tingen, hva nå den måtte være. Ordet er noe som er menneskeskapt. Nyttig er det også å bli minnet om at det naturlige ikke er så naturlig som man vanligvis tror. I naturen finnes det et anarkistisk mangfold av kjønn og kjønnsuttrykk. Naturen egner seg derfor ikke som norm for den tradisjonelle kjønnsdelingen.

Et viktig poeng er problematiseringen av det etablerte skillet mellom biologisk kjønn eller sex og det sosialt skapte kjønn, eller gender. Ikke uventet ble Judith Butlers gamle klassiker Gender trouble fra 1990 opplevd som befriende. Der blir det som vanligvis fremstilles som biologisk kjønn forstått som noe menneskeskapt og dermed sosialt og foranderlig. Imidlertid er Fridtun nyansert og åpner seg for Torill Moi i hennes kritikk av Butler.

Ikke revolusjonerende nytt

Det drivende i disse kapitlene er Fridtuns ønske om å rokke ved den tradisjonelle tokjønnsmodellen, strø sand i kjønnsmaskineriet og få oss til å tenke over at det vi er vant til, det vi tror er en evig og uforanderlig natur, er historisk betinget, noe vi selv har skapt. I denne innsikten ses en enestående frihetsmulighet.

For den som har fulgt litt med i moderne språkteori og kjønnsforskning, er det ikke noe revolusjonerende nytt i Fridtuns bok. Det originale i denne forbindelse er jakten på ordet kjønns etymologiske opprinnelse og historie. Fridtun er en engasjert språkbruker med formidlingsevne og et befriende godt humør. Og aller viktigst er nok hvordan teoriene og kunnskapen bakes inn i egen historie.

Som transperson vil hen sprenge de gamle kjønnskategoriene. Egentlig vil hen heller ikke være transperson, siden den gamle todelingen hefter ved denne kategorien også. Fridtun vil være et unikt individ.

Det er blitt en sær, skakk og fascinerende bok skrevet av en sær, skakk og fascinerende person. Fridtun er definitivt et individ samfunnet ikke har greid å tukte. Vi trenger flere slike.

Kristin Fridtun, Kjønn og ukjønn , Samlaget

  1. Les også

    Julia Holter: Ti sanger i balanse

  2. Les også

    Downton Abbey: Vinker farvel med stil og klasse

  3. Les også

    The Dead Weather: Mesterlig tung bluesrock

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Forståelse av kjønn må hvile på flere kunnskapstradisjoner enn biologi alene

  2. DEBATT

    Ikke begge kjønn. Alle kjønn.

  3. DEBATT

    «I lang tid har vi leger tatt feil om kjønn», skrev lege Kaveh Rashidi. Her får han svar.

  4. DEBATT

    Påstanden om at kjønn er flytende, nærmer seg propaganda

  5. KRONIKK

    Før var hun en godt likt og «politisk korrekt» feminist. Nå opplever Judith Butler å bli lagt for hat.

  6. DEBATT

    Innfør det kjønnsnøytrale pronomenet hen!