Kultur

En sint begavelse

MORTEN WINTERVOLD<br></br>I slekt<br></br>Damm<br></br>Opprørsk poet med mange dårlige dikt - men med et utvilsomt talent.

  • Knut Ødegård

Morten Wintervold heter en sint ung poet fra Tromsø, som har glede av å skrive dikt om pupp og pikk og promp og onani og som fråtser i en rekke andre ord og utfoldelser som det antagelig ikke sømmer seg å gjengi her i Aftenposten. Dette er hans annen samling. Når jeg til tross for bokens mange skavanker og poetens puerile og stupide glede av å erte oss borgerlige, allikevel tar hansken opp for Wintervold, så skyldes det rett og slett at jeg har lest så mange ungpoeter gjennom snart et halvt århundre at jeg værer en lyriker i kjømda.

Å bryte barrièrer.

Morten Wintervold minner meg lite om dagens motepoeter, han er mer i slekt med 60— og 70-tallets opprørere som f.eks. Helge Rykkja og Arild Nyquist (særlig julediktene som ble opplest fra Stortingets talerstol). Han har noe av den samme desperate trangen til å bryte ut av ordfengslene, til å slå seg løs mentalt og til å flerre opp leserens virkelighetsoppfatning. Jojo, også til å sjokkere. Mye er usedvanlig barnslig og dårlig. Men også når han er på det mest vrøvlete, merker jeg den utpregede sansen for rytme, for djervhet, for klang (også rim, alliterasjon), ja også for ordenes magi - og trangen til å bryte barrièrer er der hele tiden. De beste diktene finner jeg i de to siste avdelingene. "Poeten er en slektsforsker", er overskriften på nest siste avdeling, der han polemiserer noe forsinket mot oppfatningen av poeten som profet (det var vel Olav Aukrust som hevdet akkurat dét), nei "poeten er ingen fremadskuende profet". Dersom man kan lese noen ideologi ut av samlingen, er det den rent materialistiske, mennesket er kjøtt: Han skriver at "Hver dag/er jeg til stede i og med kjøttet./Det går ingen grense//mellom kjøttet og meg", men legger lekende til at "Kjøttet/får bli mellom oss."

Baklengs bevegelse.

I siste avdeling, "Metamorfose II", gjennomarbeides samlingens hovedtema: slekt. Han oppnår en sterk effekt ved å gå den omvendte vei, historien som en bakovergående film: "Jeg plystrer mamma til meg,/presser meg inn/i hennes fuktige høst.//Halvveis er hun/skinnhetta jeg har drømt om/før hun selv forsvinner i mormor/og pappa vinker mens han baklengs/peiler seg inn mot farmor". Avdelingen er komponert med stor konsekvens, "Det nye forsvinner i det gamle", han ser "Et parti oldefedre stikker hodene inn/i sine respektive mødre/som krokrygga subber mot sola/og krymper i svette/lik dukker av ull i kokvask." Vi driver ned i historien, bl.a. "gjennom en sky av brent heks", blir til neandertalere, homo habilis, australopithecus inntil vi gjennom denne konsekvente materialisme og klassiske evolusjonslære ser at ute i havet "venter våre brødre og søstre/alger og krill." Jeg ser med stor forventning frem til at Morten Wintervold blir ferdig med barnaktighetene, for her kan vi vente oss betydelig lyrikk av en tilsynelatende rå og tøff poet som gjemmer en stor følsomhet under overflaten av de desperate ubehagsytringene.

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    DN: Petter Stordalen kjøper Juritzen forlag

  2. KULTUR

    Vår anmelder mener alle bør lese denne boken om krigen i Syria

  3. KULTUR

    Elena Ferrante skriver beskt om kvinneroller og graviditet

  4. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Hvorfor må så mange adventsbøker for barn handle om døden?

  5. KULTUR

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden

  6. KULTUR

    Begge de to sakprosabøkene som vant Brageprisen i fjor, ble vurdert som for dårlige for bibliotekene