Kultur

Løskrutt fra Guns N’ Roses

BERLIN (Aftenposten): Tidvis ordentlig fett, men for ofte utmattende kjipt fra et av rockens største band på comebackturné.

Axl Rose og gitarist Slash er sammen på scenen igjen etter mange år med krangling. I juli spiller de med Guns N’ Roses i Oslo. Her fra en tidligere konsert. VINCENT WEST

  • Robert Hoftun Gjestad
    kulturjournalist

Vår vurdering:

3 av 6

Guns N’ fucking Roses, liksom. En gang tidens aller største rockeband. På en gigantisk scene igjen. Kan det fungere?

Ufattelig mange år er gått siden storhetstiden, i alle fall 25. Og det har vært ufattelig mange elendige konserter med Axl Rose alene siden sist noe som lignet originalbesetningen var samlet. Blant annet en håpløs aften i Oslo i 2010, der Axl brukte mer tid med oksygenmasken bak scenen enn mikrofonen i front.

Men hva nå, har Axl mer luft og kraft i lungene? Jo da. Og gitarist Slash? Han er helt klart proppfull av energi og spilleglede, mens bassist Duff McKagan fortsatt er den kuleste fyren som finnes på en scene. Likevel blir den musikalske helheten de tre med sine bandmusikere skaper, en skuffelse.

Fallhøyden settes av albumene Appetite for Destruction og Use Your Illusion I og II, og er rett og slett for stor. Dette ble en tidvis utrolig fet, men for ofte utmattende og kjip kveld.

  • Her er en legende til live fra Berlin: Roger Waters er på vei – og gjett om han er forbannet.

Ikke i dette livet ...

Det er ingen overraskelse at et «regruppert» Guns N’ Roses står der på scenen i Berlin, så lenge etter. Comeback-industrien i musikkens verden er et nådeløst monster som kommer og tar deg, nærmest uansett. Tilbudene om penger blir etter hvert så mye større enn viljen til motstand fra ellers innbitte kranglefanter.

Det er da man får en runde som dette – Not In This Lifetime Tour – som er blitt en av historiens mest innbringende.

Turnénavnet spiller på noe Axl Rose så sent som i 2012 svarte på et spørsmål om gjenforening med Slash, men også på det Don Henley en gang sa om en mulig ny runde med Eagles: «When hell freezes over». Det comebacket kom noen år senere, så klart.

Derfor er Axl, Slash og bassist Duff McKagan nå sammen på turné for første gang siden 1993. Det hele startet med Coachella-festivalen i april 2016 og skal pågå ut året, tilsammen 157 konserter. I juli venter Oslo. Originalgitarist Izzy Stradlin er for øvrig ikke med, selv om tilbudet var der. Han fikk nemlig mindre betalt enn de andre, og visse prinsipper har man jo ...

Vel mye Slash i monitor

Konserten i Berlin er en litt forkortet versjon av de godt over tre timene bandet har kjørt så langt på turneen. De dundrer ut med «It’s So Easy» og «Mr. Brownstone», spiller «Welcome To the Jungle» som låt fire, men lite stemmer selv med disse klassikerne på bordet.

Lyden er totalt grums og vokalen helt fraværende. Det kan være lurt å varme opp stemmen før man går på scenen, altså. Axl Rose har opplagt hatt bedre dager på jobben enn denne.

I «Double Talkin’ Jive» begynner det derimot å smake av fugl fordi Slash tar scenen som gitarspillende frontmann. «Estrange» rett etter blir et soleklart høydepunkt. Distinkt, drivende tungrock med mening, sånt kan man alltid like.

Dessverre blir det etter hvert vel mye Slash i monitor. Han er en fabelaktig rockegitarist og hardtarbeidende kar som opplagt er glad for å være tilbake på rett plass, men stadige gitarsoloer på fire-fem og etter hvert åtte minutter blir utmattende å høre på.

Duff McKagan, Gilby Clarke, Axl Rose, Slash og Matt Sorum i storhetstiden. Her får Guns N’ Roses en videopris i 1992. KEVORK DJANSEZIAN / AP

Det ble mye, men likevel halvveis Guns

Det som likevel trekker mest ned ved totalbandet Guns N’ Roses akkurat nå, er mangelen på tydelighet og finesse. Axl slurver mye med tekstlinjene, og bandet flyter ofte av gårde i en vegg av lyd som ikke får frem det ypperlige spillet og detaljene i originallåtene.

De bitende riffene, de voldsomme melodilinjene, de overraskende overgangene, den høyspente vokalen. Det blir dessverre bare litt halvveis Guns når disse kjennetegnene svikter.

Det blir selvfølgelig allsang og full fyr på stadionet i låter som «Live and Let Die», «Sweet Child of Mine», «Knockin’ on Heavens Door» og avsluttende «Paradise City». Men dette handler mer om nostalgi enn om hvordan sangene låter der og da. Litt overraskende var det superballaden «November Rain» som ble kveldens beste minutter, rett og slett fordi alt og alle slappet litt av.

Håpet får være at gjengen var vel anspent i denne Europa-åpningen, og at de får kjørt seg bedre inn før de ankommer Norge.

Guns N’ Roses spiller på Valle Hovin i Oslo 19. juli.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Musikkanmeldelse
  3. Konsertanmeldelse
  4. Rock (musikk)
  5. Berlin
  6. Konsert

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anmeldelse av Guns N’ Roses på Valle Hovin: Roseoverdose

  2. KULTUR

    Madrugada klar for hjemmebanen i Oslo

  3. KULTUR

    Øya-aktuelle The Cure: Legender i godform

  4. KULTUR

    The Smashing Pumpkins i Oslo: Bare tidvis «smashing» nok

  5. KULTUR

    Konsertanmeldelse: Slayers avskjedskonsert i Norge viste hvorfor bandet er legendarisk

  6. MENINGER

    «Bortsett fra den definerende debutplaten, er det ingenting som kan måle seg med comebacket»