Kultur

Mer enn en forfatter

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

Den sørafrikanske nobelprisforfatteren og politiske aktivisten Nadine Gordimer er i Oslo og innvilger motstrebende et eneste avisintervju. Hun har det egentlig for travelt med alt som skjer i hjemlandet. Denne uken har det vært lokalvalg i Sør-Afrika. Gordimer er utålmodig og skal kaste seg på telefonen for å høre om resultatene straks intervjuet er over.

I helgen kom hun på Litteraturhuset i Oslo for å snakke om Sør-Afrika under og etter apartheid. En ny bok av henne kom på norsk på Gyldendal i vår, Beethoven var en sekstendedel svart .

Nadine Gordimer var en av de første Nelson Mandela ba om å få treffe da han ble sluppet fri fra Robben Island i 1990, etter nær tre tiår i fengsel.

–Møter du fortsatt Nelson Mandela?

–Han har trukket seg tilbake, er gammel og skjør. Det er en fest å møte Madiba, som han kalles, men jeg lar ham være i fred og priser meg over den lykke det er å få leve samtidig med ham.

–Mer og mer kritikk av Mandelas presidenttid er kommet frem i det siste?

–Han hadde så enormt mye som skulle gjøres. Blant annet blir han kritisert for ikke å ha gjort noe med aidskatastrofen tidlig nok. Sant nok, slik hans to etterfølgere Thabo Mbeki og Jacob Zuma kan kritiseres enda sterkere for det samme. Zuma anbefaler seksuell avholdenhet, samtidig som han snart skal gifte seg med sin femte kone og har minst 20 barn. Jeg venter fortsatt på at rettssaken om en våpenskandale han var involvert i, skal komme opp. Jacob Zuma er i sannhet Silvio Berlusconis afrikanske bror.

–Det virker ikke så vanskelig for deg å beholde din energi som forfatter etter apartheids fall?

–Nei, men selvsagt endrer et forfatterskap seg når samfunnet forandres. Som menneske vokser man fra innsiden og blir begrenset fra utsiden. Jeg kunne for eksempel ikke ha brukt biblioteket jeg hadde tilgang til som ung jente hvis jeg hadde vært svart. Ville jeg blitt forfatter i det hele tatt? Trolig ikke, sier Nadime Gordimer stille. Hun er en liten, vever dame med et sterkt ansikt. Hun snakker som en foss, men inviterende mer enn belærende.

–Hvordan vil du beskrive Sør-Afrikas kulturliv i dag? Vokser det frem nye, interessante forfattere?

–Det skjer mindre i fiksjonslitteraturen enn sunt er. Det nyskapende som finnes dukker opp i svarte og indiske miljøer i Sør-Afrika, blant folk som skriver på engelsk. Noen av de mest nyskapende skriver faktisk for teater, som Market Theatre i Johannesburg. For bokforfattere er det for øvrig store problemer med distribusjonen utenfor de største byene, og den skrikende mangelen på biblioteker i Sør-Afrika.

–Gjør Kulturdepartementet en svak jobb?

–Vi hadde en god kulturminister en gang i Mandelas tid. Men nepotismen, all begunstigelsen av udugelige venner, har økt med president Zuma. Tragisk er det, for han var en kjempende helt i apartheidtiden. I dag deles politiske toppverv, også i kulturlivet, ut til inkompetente og totalt uegnede menn og kvinner.

–Så du ønsker deg ikke en mer offensiv kulturpolitikk akkurat nå?

–Ved Gud, nei! Ikke med de politikerne! Stadig kommer det forsøk fra regjering og statsapparat på å begrense ytringsfrihet og pressefrihet – til tross for at vår enestående grunnlov sier at man kan skrive hva man vil bortsett fra å oppfordre til vold. Nå for tiden prøver man å begrense ytringsfriheten ved å appellere til landets sikkerhet og hensynet til statshemmeligheter. Min forfatterkollega André Brink og jeg har startet en aksjon for å stanse denne illiberale prosessen. Men vi får ikke engang svar fra Jacob Zuma.

–Det er mye annet i Sør-Afrika som peker i feil retning også?

–Ja, vi har enorme vanskeligheter: 25 prosent arbeidsløshet, 3–4 millioner flyktninger fra andre afrikanske land, store mengder vold og drap. Men det er verdt å minne folk i Europa på at Sør-Afrika bare har hatt 17 år på å komme oss etter apartheid og tre hundreår med kolonistyre. Vi trenger rett og slett mer tid.

–Men løsenet er vel ikke tilnærmet ettpartistyre med et totalt dominerende regjeringsparti som ANC, slik situasjonen er i dag?

–Jeg mener et land må ha et dominerende parti når det har gått gjennom en slik utvikling som Sør-Afrika. Du har likevel rett i at det ikke finnes en sterk nok opposisjon til at demokratiet kan kalles sunt. Retten til å kritisere blir for svakt utviklet.

–Det finnes adskillig svart rasisme mot hvite i dagens Sør-Afrika?

–Det er et naturlig utslag av vår nære forhistorie, men ikke til å unnskylde. Det samme gjelder all korrupsjonen, som også kan forklares, men ikke unnskyldes.

–Som visepresident i skribentorganisasjonen International PEN – hva er etter din oppfatning den største trussel mot den frie ytring i dag?

–Religiøse konflikter, for eksempel utløst av muslimske ekstremister, men også av andre.

–Hva har karikaturstriden vist i så måte?

–Det har vokst frem ny selvsensur i skyggen av religion som misbrukes politisk. Aviser har måttet si til sine karikaturtegnere: Ro deg ned! Det gjelder for eksempel sørafrikanske, verdenskjente Zapiro.

Nadine Gordimer har ikke utgitt noe etter at boken med Beethoven-tittelen utkom på engelsk i 2007 – den som i vår er kommet på norsk. Og hun snakker aldri om hva hun arbeider med akkurat nå. Snakker offentlig gjør hun desto mer om politikk. I går kom hun til Oslo fra Stockholm der hun deltok på en konferanse om «vitenskap for en bedre verden» sammen med blant andre Bill Clinton.

–Mener du at forfattere har bedre forutsetninger enn andre for å spille en politisk rolle i samfunnet?

–Nei. Men jeg er sikker på at samfunnsbevisste fiksjonsforfattere drives mot å skrive sakprosa i tillegg til diktningen. Jeg har innprentet i meg et sitat fra den franske filosofen Albert Camus, som et sted skrev noe slikt som at «den dagen jeg ikke er mer enn en forfatter, da er jeg ikke lenger en forfatter». Forfatterskapet er min eksistensgrunn, men jeg er også borger, menneske og familiemedlem. Jeg har et ansvar overfor samfunnet og landet jeg lever i. Fordi verden har formet meg, og former meg mens jeg sitter der og skriver.

–Hva er det viktigste du har fått til, da? Hva er du mest stolt av?

–Jeg kan ikke svare på det, jeg er ikke stolt av noe som helst. Jo, kanskje livet med min nå avdøde mann. Og å få være sammen med Nelson Mandela da han fikk Nobels fredspris. Det er øyeblikk av lykke. De betyr bare noe helt annet enn å være stolt og tro at man selv har utrettet noe viktig, sier Nadine Gordimer.

twitter.com/KnutOlavAmas

Les hele saken med abonnement