Kultur

Dette er Fifty Shades-regissørens favorittfilmer

En ny generasjon kvinnelige regissører tarstyringen i Hollywood. Her er filmene som inspirerer dem dem.

Den prisvinnende kunstneren Sam Taylor-Johnson har fregissert filmen basert på det litterære fenomenet "Fifty Shades of Grey." Bulls Press

  • Lauren Tabach-bank

Sam Taylor-Johnson

En prisvinnende kunstner går løs på det litterære fenomenet Fifty Shades of Grey.

Dominans. Disiplin. En ridepisk. Da det ble kjent at E.L. James’ sadomasochistiske litterære sensasjon "Fifty Shades of Grey" skulle bli film, virket det som en opplagt jobb for regissører som Joe Wright, Gus Van Sant og Bennett Miller. I stedet gikk prosjektet til Sam Taylor-Johnson, en Turner-prisvinnende kunstner og firebarnsmor med én eneste langfilm bak seg: Nowhere Boy , et drømmende, biografisk drama om en ung John Lennon.

– Jeg pleier å hoppe uti store utfordringer uten å være redd. Og dette er definitivt en stor utfordring, innrømmer 47-åringen, som i dag er gift med den 23 år yngre skuespilleren Aaron Taylor-Johnson.

– Men det føltes ikke som om jeg beveget meg utenfor min egen kreative sfære. Mye av det tidligere arbeidet mitt har handlet om sex, makt og identitet.

Til tross for det potensielt lammende presset med å regissere en historie som er blitt fortært av millioner av kvinner – og som med like stor iver er blitt latterliggjort av kritikerne – forsøkte London-fødte Taylor-Johnson å skape en stemning på settet som lignet mer på den til en uavhengig film.

– På den måten føltes det ikke som om vi laget noe som potensielt kunne bli veldig stort. Jeg ville gjøre oss sammensveiset, slik at alle følte seg trygge, spesielt siden temaet er såpass sensitivt.

Når det gjaldt dette sensitive temaet og hvordan hun skulle nærme seg det, tenkte Taylor-Johnson tilbake på et stille øyeblikk i Kathryn Bigelows sexy thriller Blue Steel . Jamie Lee Curtis, en politirekrutt, tar i en scene på seg en svart skinnstøvel i en langsom bevegelse.

– Det var bare et kort øyeblikk, men jeg husker at jeg tenkte: Gud, dette er mektige saker. Og så leste jeg rulleteksten og ble skikkelig overrasket over at en kvinne hadde laget filmen.

Fifty Shades of Grey har norgespremiere 13. februar

Her er filmene som har påvirket Taylor-Johnson mest:

Peter Falck og Gena Rowlands i "A Woman Under the Influence."

A Woman Under the Influence

John Cassavetes, 1974

– Dette var den første filmen som virkelig grep meg og som fikk meg til å innse hvilket fascinerende medium film er. Jeg hadde aldri sett noe så rått og sårbart som prestasjonene til Gena Rowlands og Peter Falk i denne filmen.

The Piano

Jane Campion, 1993

– Et episk stykke poesi med fantastisk lys, farger og skuespillerprestasjoner. Jeg husker hver eneste vendepunkt i historien ettersom den ble fortalt.

The Tree of Life

Terence Malick, 2011

– Den siste filmen jeg har sett som har fått meg til å tenke at filmkunst ikke kan bli vakrere enn dette.

Lana Wachowski

Kvinnen som ga oss Matrix-trilogien, er tilbake med et nytt spektakulært sci-fi-drama.

– Det er helt vilt hvor få kvinnelige regissører det er, sier Lana Wachowski, 49-åringen som sammen med broren Andy har skrevet, regissert og produsert kassasuksesser så eksplosive at det ville virket søkt hadde det ikke vært for at de var så vellagede.

– De egenskapene du trenger for å regissere – å jobbe i gruppe, få frem det beste i alle, få alle til å trives, få store egoer i balanse og harmoni – det er ting kvinner sosialisert til i større grad enn menn.

For to år siden ble den notorisk private medskaperen av Matrix -trilogien, V for Vendetta og Cloud Atlas tildelt Human Rights Campaigns Visibility Award like etter at hun sto åpent frem som transperson.

I takketalen beskrev hun følelsen av å vokse opp i en verden hvor ingen aksepterte henne som den hun var.

– Jeg begynte å tro på stemmene i hodet mitt som sa at jeg var et utskudd, at jeg var ødelagt, at det var noe galt med meg, at jeg ikke var verd å elske.

Talen beveget et helt rom til tårer og ble møtt med internett-versjonen av stående applaus. Siden den gang har vi sett en sterkere, tøffere Lana.

– Kjønn er så fundamentalt når det gjelder identitet i vårt samfunn, og denne måten å kategorisere mennesker på er så viktig for oss. Det er først når vi stiller spørsmål ved dette at vi forstår hvorfor det er så få kvinnelige regissører og politikere, sier hun.

Delvis for å forsikre seg om at fordommer ikke får fritt utspill på filmsettet, bruker søskenparet Wachowski det samme crewet fra film til film.

– Vi er som en stor familie, sier hun.

– Alle behandler hverandre med respekt.

Søskenparets nyeste film er Jupiter Ascending , med Mila Kunis og Channing Tatum i hovedrollene, hvor de vender tilbake til sci-fi-sjangeren med både manus og regi for første gang siden Matrix Revolutions fra 2003. Neste prosjekt er sci-fi-serien Sense 8 – deres første tv-serie – som spilles inn i hele ni byer rundt omkring i verden.

Jupiter Ascending har norgespremiere 6. februar. Sense 8 blir tilgjengelig på Netflix i løpet av 2015.

Her er filmene som har påvirket Waschowski mest:

En scene fra Stanley Kubricks sci-fi-drama "2001: A Space Odessy."

A Space Odessey

Stanley Kubrick, 1968

– Jeg likte romstasjonen på filmplakaten, så jeg fikk faren min til å ta meg med for å se denne da jeg var 9 år. Jeg hatet den. Det var den kjedeligste filmen i verden. Og hva var den idiotiske svarte boksen? Pappa forklarte at den var et symbol. Vi snakket om dette og jeg klarte ikke å slutte å tenke på den. Side har jeg brukt hele livet til å forsøke å forstå og se ting på en annen måte enn det de fremstår som. Det begynte i den kinosalen.

Blade Runner

Ridley Scott, 1982

– Med denne filmen begynte besettelsen min for estetikk, noe ingen egentlig snakker om, men som er så essensielt når det gjelder å forstå alt fra casting til klipp til musikk. Estetikk er et så mektig verktøy at nesten ingen som skriver om film tar inn over seg hvordan Moonrise Kingdom på mange måter er den samme filmen som Snow White and the Huntsman. Likevel er det ingen som sammenligner dem fordi de rent estetisk er så forskjellige.

Ma Vie en Rose

Alain Berliner, 1997

Min nabo Totoro

Hayao Miyazaki, 1988

– Kona mi og jeg ser disse to hver gang vi trenger noe som kan muntre oss opp.

Ava DuVernay

Filmskaperen som gikk sine egne veier, har laget film om Martin Luther Kings motstandsmarsj.

– Jeg har finansiert og laget mine egne filmer helt fra starten av, sier den 42 år gamle regissøren, manusforfatteren og produsenten.

– Jeg har alltid vært uavhengig, så jeg har ingen skrekkhistorier om glasstak, falske forhåpninger eller nervøse møter med filmstudioer.

DuVernay, som ble den første svarte kvinnelige regissøren som vant prisen for beste regi under Sundance-festivalen i 2012 for Middle of Nowhere , etablerte sitt eget produksjonsselskap i 2008. Selv om det betyr at hun aldri må be noen om tillatelse til å lage en film, er hun likevel stilt overfor enkelte utfordringer når det gjelder selve filmingen.

– Kvinnelige regissører har sine ting å stri med, spesielt når det gjelder mannlige skuespillere, som ofte ikke er vant med å ta regi fra en kvinne. Det samme gjelder crewmedlemmer. Du kan ikke forholde deg til en svart kvinne på et filmsett på samme måte som du forholder deg til henne på gaten. Det har vært et par ganger hvor akkurat det er blitt problematisk.

Denne vinteren er DuVernay aktuell med sin fjerde film, det historiske dramaet Selma , om Martin Luther King jr.s marsj fra byen Selma til Montgomery i Alabama for å kjempe for like stemmerettigheter. Oprah Winfrey og Brad Pitt er medprodusenter på filmen, som allerede før premieren har skapt debatt i USA.

Selma har norgespremiere 20. mars.

Her er filmene som har påvirket DuVernay mest:

Samuel L. Jackson og Spike Lee i "Mo' Better Blues."

Mo’ Better Blues

Spike Lee, 1990

— Jeg gikk første året på UCLA da Spike Lees jazz-stemte drama kom på kino. Det er en av de få filmen hvor jeg faktisk husker hvilken kino jeg så den på, hvem jeg var sammen med, til og med hva jeg hadde på meg. Jeg husker at jeg følte meg djerv og modig da jeg forlot kinosalen. Ashes and Embers

Haile Gerima, 1982

— Gerima er en mester. Det at så mange filmelskere ikke kjenner arbeidet hans, eller arbeidet til samtidige regissører som Julie Dash og Charles Burnett, er virkelig synd. Filmen er en solid, rastløs, fantastisk sammenstilling av ideer, bilder og musikk. Det er en historie om skiftende identiteter og tanker, og utfolder seg idet en Vietnam-veteran vender tilbake og forsøker å finne sin plass i samfunnet. Det hender fremdeles at jeg ser ansiktet til en av karakterene – hovedpersonens bestemor –i drømmene mine.

Ruby in Paradise

Victor Nunez, 1993

— Dette er filmen som gjorde at jeg forelsket meg i uavhengig film og forsto at små historier kan romme en hel verden. Jeg kalte hovedpersonen i den andre filmen min, Middle of Nowhere , for Ruby.

Daughters of the Dust

Julie Dash, 1991

— En film som helt bevisst og uforbeholdent viser bilder av svarte kvinner, regissert av en svart kvinne. Det faktum at den var så sjelden – den fløy fra lerretet og rett inn i blodomløpet mitt som et rusmiddel – sier noe om alt det fraværende, det som ikke blir sagt og det jeg og andre filmskapere nå forsøker å få frem i lyset.

Sarah Polley

Etter tre kritikerroste filmer lager Sarah Polley tv-serie av en av sine yndlingsbøker.

Selv om hun fikk gjennombruddet sitt i den ecstasy-drevne rave-odysseen Go , liker Sarah Polley best å holde seg i ro.

– Jeg har en teori om at dersom filmskapere hadde levd før filmmediet var oppfunnet, kunne man delt dem inn i to kategorier: skribenter og oppdagere, sier den 36 år gamle skuespilleren, manusforfatteren og regissøren som har valgt å bli værende i hjemlandet Canada fremfor å reise på den typiske oppdagelsesreisen til Hollywood.

– Oppdagerne ville dratt av gårde og oppdaget ukjente steder. Jeg ville definitivt holdt meg i skribent-kategorien.

Selv om Polley først og fremst ser på seg selv som manusforfatter, har hun regissert tre filmer, blant annet Away From Her , som skaffet henne en Oscar-nominasjon for beste adapterte manus i 2008. Hennes siste film, Stories We Tell , avslørte hennes egen families hemmeligheter i en personlig vri på dokumentarfilmsjangeren.

– Jeg kan lett se for meg at jeg skal skrive manus som andre skal regissere. Men jeg har vanskelig for å se for meg at jeg skal regissere noe andre har skrevet, sier hun.

Polley er en veteran i filmbransjen – hun gjorde sin første rolle som fireåring og har jobbet med andre kvinnelige regissører som Kathryn Bigelow og Isabel Coixet. Hun vet også alt om hvilke utfordringer hun står overfor når det gjelder å få ting til å fungere både privat og på jobb.

– Vi trenger et samfunn hvor kvinner får lov til å være sammen med familien sin og samtidig kan ha en enestående arbeidsmoral, sier hun.

– Men pr. i dag eksisterer det ikke.

Likevel ser hun ut til å få det til. For øyeblikket jobber Polley med en seks episoder lang tv-serie basert på Margaret Atwoods historiske roman "Alias Grace" hjemme i Toronto, hvor hun bor sammen med ektemannen og to døtre på tre og ett år. I tillegg skal hun skrive og regissere en ny film basert på en bok av John Green, mannen bak megasuksessen "The Fault in Our Stars".

Her er filmene som har påvirket Polley mest:

George Clooney i Terrence Mallicks drama som omhandler kampene i Stillehavet under annen verdenskrig.

The Thin Red Line

Terence Malick, 1998

– Denne filmen klarte egenhending å løfte meg ut av en depresjon da jeg var rundt 20 år. Den ga meg troen på at mennesket er i stand til å skape vakre ting. Den ga meg troen på andre menneskers tro.

Love and Death

Woody Allen, 1975

– Denne får meg fortsatt til å føle meg bedre når jeg er syk eller lei meg. Jeg kommer aldri til å bli lei av den.

The Battle of Algiers

Gillo Pontecorvo, 1966

– For meg føles dette som en prestasjon som overgår filmkunst. Jeg fatter ikke hvordan den kunne ende opp med å bli så perfekt som den er. Det er så mye ved den som er nyskapende, eksperimentelt og modig. Den gjør at jeg får lyst til å lage politisk film en dag.

Jennifer Yuh Nelson

Bak verdens mest innbringende pandabjørn står en av Hollywoods mektigste kvinner.

Da den Oscar-nominerte animasjonsfilmen Kung Fu Panda 2 sopte inn neste fire milliarder kroner i inntekter i 2011, gjorde det Jennifer Yuh Nelson til den mest innbringende kvinnelige regissøren i Hollywood. (En tittel hun siden har gitt fra seg til Jennifer Lee, medregissør på megahiten Frozen ). Derfor er det kanskje ikke så rart at toppsjefen i DreamWorks Animation, Jeffrey Katzenberg, hyret Nelson inn til å lage en tredje Kung Fu Panda-film med en stab på hele 350 mennesker. Hver film i serien tar mellom tre og fire år å ferdigstille, men Nelson tror fullt og fast på at animasjonsfilmens styrke ligger i at den er tidløs, og er derfor opptatt av å lage noe varig.

– Jeg vil lage filmer man kan se, gruble over og vokse opp med, sier hun ganske enkelt.

Nelsons suksess kom nokså uventet, siden hun forut for Panda-eventyret bare hadde jobbet som vanlig animatør på animasjonsfilmen Madagascar fra 2005. Kanskje er måten hun nærmer seg sjangeren på, en del av forklaringen.

– Jeg tenker på det som ekte film, sier 42-åringen, som skisser opp historiene selv sammen med et lite team av animatører.

Nelson er født i Sør-Korea og oppvokst i California sammen med to eldre søstre som også er animatører. Hun studerte illustrasjon ved California State University, men yndlingsfilmen fra ungdomstiden er definitivt ikke animert.

– Terminator, sier hun og ler.

– Jeg kunne alle replikkene utenat.

Kung Fu Panda 3 får premiere i 2016.

Her er filmene som har påvirket Nelson mest:

Harrison Ford i Ridley Scott dystre fremtidsbilde av Los Angeles.

Blade Runner

Ridley Scott, 1982

– Jeg elsket måten de klarte å skape en fullstendig original verden på. Den var særegen og kompakt, og påvirker hvert eneste aspekt ved filmen. Innflytelsen den har hatt på andre sci-fi-filmer er fremdeles til tydelig i dag.

The Terminator

James Cameron, 1984

– Denne var favorittfilmen min i mange år. Det er karakterene og følelsen som driver historien fremover, ikke spesialeffekter, noe som er veldig sjeldent innen sci-fi-sjangeren. Filmen er også en strålende innføring i Camerons klippeteknikk, fortellerteknikk og stemningen i filmene hans.

Cyborg

Albert Pyun, 1989

– Jeg så denne da jeg var barn og det var helt vilt. Den hadde et virkelig kvikt, rytmisk tempo i kampscenene – det var her innflytelsen fra Asia begynte å gjøre seg gjeldende. Filmskaperne var også veldig kreative når det gjaldt å lage kule actionscener på et lite budsjett.

Lisa Cholodenko

Kvinnen som gjorde homofil kjærlighet hverdagslig, står bak en av fjorårets mest kritikerroste tv-serier.

I Lisa Cholodenkos Oscar-nominerte film The Kids Are All Right ser lesbiske Nic og Jules, spilt av Annette Bening og Julianne Moore, på en pornofilm hvor to menn har sex i baksetet på en Ford Ranchero. Med en annen regissør kunne scenen fort ha blitt både snuskete og pinlig, men Cholodenkos humor og varme forvandlet den til noe som nesten virker familievennlig. Å alminneliggjøre homofile og lesbiske forhold har vært selve kjernen i den 50 år gamle regissørens kreative virke helt siden hun skrev og regisserte debutfilmen High Art i 1997 som student ved Columbia University.

– Da jeg begynte å lage film, fantes det ikke homofile ekteskap, det var ikke et tema som var på agendaen i det hele tatt. Dette landskapet har endret seg enormt, sier Cholodenko, som har utforsket seksualitet og hva den gjør med oss som mennesker i alle sine fire filmer. Med The Kids Are All Right ønsket hun å nærme seg temaet på en lettere måte, for å se om hun kunne nå ut til et bredere publikum. Det lyktes hun med.

I fjor høst vendte Cholodenko kameralinsen mot en annen komplisert familie i den kritikerroste HBO-serien Olive Kitteridge . Serien er basert på Elizabeth Strouts Pulitzer-prisvinnende roman, og Cholodenko falt nesten umiddelbart for manuset.

– Jeg elsket disse fullt utviklede, kompliserte, ironiske karakterene og alt det lyset og mørket de er omgitt av.

Olive Kitteridge er tilgjengelig på HBO Nordic nå.

Her er filmene som har påvirket Cholodenko mest:

Mary Taylor Moore ble Oscar-nominert for rollen i Robert Redford "Ordinary people."

Ordinary People

Robert Redford, 1980

— Dette var en sånn film som føltes så ekte, så ærlig, så mentalt tøff at den nærmest virket tabubelagt. Den fryktløse, og likevel reale utforskingen av en ”vanlig” familie midt i en ekstraordinær krise var en åpenbaring for meg og satte en standard når det gjaldt emosjonell ærlighet i mitt eget arbeid. Mary Tyler Moore blåste meg av stolen.

Sweetie

Jane Campion, 1989

– Dette er filmen som fikk meg til å tro at jeg faktisk kunne bli filmskaper. Da jeg så den følte jeg, for første gang, tilstedeværelsen til en historieforteller bak kamera. Jeg fornemmet regissørens synsvinkel, og den føltes både tøff og feminin på samme tid. Det var en gripende opplevelse av total fordypning og identifikasjon. Den hadde også en slutt som var utrolig heftig når det gjaldt det utforske betingelsesløs kjærlighet. Sweetie vekket tanken i meg om at jeg kunne fortelle historier på film og at jeg kunne si noe om menneskenaturen som var upopulært, til og med skamfullt, men likevel sant.

Pather Panchali

– Satyajit Ray, 1955

Realismen, ektheten og det lyriske, sammen med Ravi Shankars filmmusikk, viste hvilken uovertruffen evne filme har til å favne og utforske store temaer, skjøre innsikter og komplekse følelser på en og samme tid. For en filmstudent var denne en åpenbaring.

Les også:

Les mer om

  1. Film

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Filmanmeldelse: Verdens nordligste kameler redder ikke denne filmen

  2. KULTUR

    Weinsteins anklagere mener en æra er over

  3. KULTUR

    Japanske «Shoplifters» vant Gullpalmen i Cannes

  4. KULTUR

    Filmanmeldelse: Kompromissløst drama om vold i nære relasjoner

  5. KULTUR

    «Askeladden:» Fin eventyrfilm som ikke er skummel nok

  6. KULTUR

    «Rambo: Last Blood»: Du kan hvile deg nå, Rambo