Anmeldelse av Rosenkavaleren: Selvbevisst bløtkakeopera

Mange vil ha glede av denne klassiske oppsetningen av Rosenkavaleren. Men den mangler brodd, både visuelt og musikalsk.

Marita Sølberg og Adrian Angelico i Richard Strauss’ Rosenkavaleren.
  • Maren Ørstavik

«En wienersk maskerade, intet annet,» synger Marsjalinnen (Marita Sølberg) mot slutten av Rosenkavaleren. Landsbypiken Mariandel er avslørt som den unge adelsmannen Octavian (Adrian Angelico), ekle Ochs (Henry Waddington) er jaget vekk av sedelighetspolitiet og uskyldige Sophie (Mari Eriksmoen) står sjokkert og ser på.

Ja, på overflaten er operaen et godt gammeldags maskespill. Men spillet foregår på flere plan samtidig. Da komponist Richard Strauss og librettist Hugo von Hoffmannsthal jobbet frem operaen på begynnelsen av 1900-tallet, plasserte de handlingen tilbake i et fyrstelig Wien på 1700-tallet. Når vi i dag ser en slik fremstilling av et fiktivt 1700-tall, er det gjennom to historiske linser: Vår egen av i dag, og skapernes.

Les hele saken med abonnement