Kultur

Hva er egentlig et symfoniorkester?

Harmoni. Det skjer mye godt inkluderingsarbeid i orkestrene. Men kan inkluderingen tas mer inn i selve konsertsalen?

Han-Na Chang dirigerer symfonikerne i Trondheim uttrykksfullt, mener vår kommentator
  • Ida Habbestad

Undertegnede har vært på en konsertturné. Tre påfølgende torsdager i november besøker jeg symfoniorkestrene i Bergen, Trondheim og Stavanger.

Hva er egentlig et symfoniorkester? Jeg reflekterer rundt dette ved inngangen til hvert konserthus. Sannsynligvis fordi husene, som er bygd med ensemblene i tanken, understreker det institusjonelle ved orkesteret. Et orkester har sin hjemmebane, og den setter preg. Stavanger-orkesteret opplever dette sterkere enn vanlig. Byen har fått et nytt konserthus, som ikke bare har gitt brukerne et akustisk løft, men hvor summen av musikernes positive respons skaper en enda større, positiv spiral.

Form og innhold

Orkesteret er en gruppe mennesker som spiller sammen. Dette enkle faktum er orkestrene svært bevisste på. I Stavanger avbildes i år hver eneste musiker i sesongprogrammet. I Trondheim gjør man tilsvarende på sin hjemmeside, og i konsertprogrammene i Bergen intervjues enkeltmusikere fra konsert til konsert. Slik blir det store apparatet mer personlig.

Uten musikerne, intet orkester. Leter du etter informasjon om orkester og orkesterkonsert på nett, finner du mye om ensemblets besetning, og endringer over tid. Du finner noe om gruppenes plassering og hierarki.

Men hva med innholdet? Hvordan tenker et orkester? Svært ofte er orkesterkonserter bygget over samme lest: Man spiller først en ouverture, så en konsert med solist, og etter pause en symfoni.

Hvorfor velger orkestrene å følge denne formen? Hvilken mening gir den publikum i dag, og hva har de som programmerer konserten tenkt?

God utfordrerposisjon

I Bergen åpner konserten med Johan Svendsen og hans Norsk kunstnerkarneval . Valget er representativt for orkesterets prisverdige satsing på eldre norske komponister. BFO er vårt andre nasjonale orkester, og plassert i landets nest største by, tar de utfordrerposisjonen på alvor. Orkesteret har tenkt smart rundt solistprofiler, var tidlig ute med assistentdirigent og satser også mot de unge.

Estetisk har de virket bakpå når jeg har hørt dem i det siste. Først i en litt slurvete lesning av Beethovens Fidelio , og nå i Svendsen og i Nikolaj Medtners litt snakkesalige pianokonsert.

Men etter pause virker ikke sjefdirigent Andrew Litton lenger avmålt. Det skjer en energisk oppvåkning i Dvoraks symfoni Fra den nye verden hvor orkesteret tryller med klang, og viser at orkesteret i sammenligningen er mest solid i alle ledd – kanskje særlig i treblåsergruppen. Høydepunktet kommer i åpningen av verkets siste sats, hvor klangen er fullbåren, tett og samstemt: Den gnistrer gjennom høstkvelden.

Gode på kontraster

Olavshallen fra 1989 er det av konsertstedene som minner minst om et kulturhus, med klesbutikkene i første etasje. I byen diskuterer man nå om huset kan bli mer inviterende.

Trondheim Symfoniorkester

Men konsertsalen er også den hvor man kommer nærmest inn på dem som spiller. Kvelden jeg besøker dem har de eminente frontfigurer. Unge Joachim Røbergshagen er solist og spiller virtuost som vanlig, mer distinkt enn strykerne som følger ham. Det romantiske, fyldige idealet peker seg ut som et særmerke i Trondheim. Samtidig, og kanskje derfor, er de ikke alltid helt presise.

Les også

«Hoffmann i forfall»

Han-Na Chang dirigerer uttrykksfullt. Denne dirigenten puster med og frem musikken: I sammenligningen av lederne er det hun som mest intenst viser både orkester og publikum en retning i musikken, og jeg forstår at orkesteret har valgt henne som sin første gjestedirigent.Men opplevelsen i Trondheim er også den mest ujevne. Høydepunktet i Chaussons Poème blir mye opp til Røbergshagen å bygge, og presisjonen er flere ganger et utfordrende punkt, som i den skjøre åpningen av Sjostakovitsjs femte symfoni. Men i sistnevnte bygges det også fantastiske kontraster, fra messingrekkens brutale temaer og til magiske, lyttende stille klanger.

Ettertenksomt glitter

Stavanger Symfoniorkester

I Stavanger hører jeg Brittens fiolinkonsert. Den hørte jeg i Oslo i slutten av september, og med ekkoet av Janine Jansens fleksible tone i minnet, klinger Kolja Blachers bastante, insisterende tone mer mekanisk. Men orkesteret glitrer og mykner opp inntrykket under.I Stavanger er det sjefdirigent Christian Vasquez som overrasker mest. Han er profilert som en energibunt, og dette rolige, ettertenksomme møtet med Brittens konsert er noe annet enn jeg hadde sett for meg.

Jeg liker måten orkesteret blir dratt inn i den dramatiske stormen på i Brittens Four Sea Interludes, uten at det virker overfladisk. Også Bartoks konsert for orkester klingerdyptpløyende mer utadvendt. Igjen er det er fint å se hvor naturlig orkesteret virker å respondere på hans innspill.

Inkluderende kunnskap

Lytter du ikke til orkestrene jevnlig, er det ikke sikkert du kan identifisere dem i en blindtest. Med unntak av Trondheims runde strykerklang, synes den mest umiddelbare forskjellen i denne omgang å handle om teknikk: Hvor samspilte de er, hvor langt de kan ta det dynamiske, hvor distinkt tone de peker mot.

Bergen Filharmoniske Orkester (BFO)

Da er likhetene mer slående: Orkestrene er blitt mer internasjonale, med mer standardiserte idealer. Og de har alle fått et løft.Samtidig har orkestrene aldri tenkt så inkluderende som nå. I Stavanger spiller enkeltmusikere hver dag et nytt sted i byen, for dem som har levert de beste begrunnelse for hvorfor de skal spille nettopp der. I Bergen skal orkesterkonsertene kunne strømmes fra år 2015, og arbeidet deres sammen med demente om Musikk for minnet setter spor.

Orkestrene har lært å inkludere – utenfor sitt eget hus. Hva skjer om noen av de inkluderte så finner veien til konsertsalen?

Å inkludere er også å dele kunnskap. En drømmesituasjon måtte være at orkesteret delte mer om hva de har tenkt. På samme måte som de ber publikum om å levere sine begrunnelser, kunne de begrunne tilbake hvorfor de vil at vi skal høre nettopp programmet de har komponert for oss.

Om de i større grad utfordret seg selv til å diskutere sitt eget blikk på musikken, ville kanskje også publikum diskutere mer – i et perspektiv som er overordnet vurderingen i gode og mindre gode prestasjoner.