Vilks slipper bikkja ut av sekken

I løpet av under en uke ble han angrepet av Allahs hooligans under en forelesning og fikk hjemmet utsatt for et brannattentat. Og Lars Vilks som bare ville kile den svenske kunsteliten.

Langt ute på en øde landevei i Skåne i Sverige står huset til Lars Vilks (63) alene, litt blekt ved siden av den solgule åkeren. En typisk ungkarsbolig. Jo da, han har en kvinne i livet sitt, men han har valgt å leve i særbo med henne. Det er hun som har ringt og kjeftet på Säpo, det svenske sikkerhetspolitiet, og nå passer de godt på ham. Det har han trengt siden han tegnet Muhammed som en hund i en rundkjøring i 2007.

Brannbombe og kniver

Han har voldsalarm, og en tekniker fra politiet er i hagen utenfor og samler spor mens vi besøker ham 17. mai. Sporene fra brannbombene som ble kastet mot huset hans to dager tidligere, er fortsatt ferske. I hagen er det funnet en kniv.

Lars Vilks var ikke hjemme da to unge menn avla ham den litt spesielle visitten. Guttene hadde hastverk, den ene klarte å søle bensin på seg selv og tok fyr. Klærne smeltet på kroppen hans og turen til legevakten var det som skulle til for at politiet fikk en lett match med å finne dem.

Vilks forteller at han ikke er blitt paranoid, men ønsker ikke lenger å sove i huset om nettene. Han virker opplagt og engasjert, der han med et skøyeraktig blikk gjennom brilleglassene, serverer oss kaffe i plastkrus. Høyre brilleglass er satt på plass med teip. Han ser ut som en snill sløydlærer. Den digre øksen i stuen er likevel ikke ment til å hugge ved med, men til selvforsvar, får vi vite.

–Forrige uke ble din forelesning på Uppsala universitet avlyst etter at rasende mobb gikk berserk i salen. Hva var det din forelesning skulle handle om?

–Jeg var invitert for å forelese om religion, kunst og ytringsfrihet. Det var grenseområdene for dette jeg skulle snakke om. Innledningsvis viste jeg omdiskuterte kunstverk som André Serranos Piss Christ og Robert Mapplethorpes bilder av svarte homoseksuelle – som både er blitt prøvd og frifunnet av en domstol. Sally Manns bilder av seg selv sammen med sine døtre, der alle tisser sammen. I mange land er dette klassifisert som pedofili, men i Sverige er det greit å vise det. Jeg tok også opp den polske kunstneren Dorota Nieznalskas «snopp i ett kors» som først ga henne en fellende dom. Hun ble frikjent i 2009.

Og så viste jeg den iranske kunstnerinnen Soorah Heeras verk som skulle utstilles i Amsterdam. Hennes prosjekt, en video kalt Take me to a gay bar, om islam, religion og profeter i forbindelse med homoseksualitet, skulle vises i Haag, men ble avlyst av sikkerhetsgrunner. Disse og noen til var eksempler jeg hadde på ytringsfrihetsproblemer i kunsten i dag. Jeg ville i tillegg til å diskutere hva som er lov til å bli ytret, også ha med hva som er behagelig og ufarlig å ytre, sier Lars Vilks.

Salen eksploderer

Han forteller at slike forelesninger er det universiteter er til for. På videoklipp fra forelesningen ser vi at salen eksploderer etter at Soorah Heeras verk blir vist frem. Det ropes «Allah ho akbar» og «Muhammed» i kor. Mobben går til fysisk angrep på Vilks og han blir skallet ned, de uttrykker aggresjon over at politiet ikke stoppet forelesningen. Noen få forsøker å roe ned gemyttene og hjelpe politiet.

Lars Vilks er brakt i sikkerhet. «Fittjævler» roper en kvinne til politiet mens andre nøyer seg med å skrike religiøse ord, og anklager politiet for å ha vært med på å krenke dem. Politiet svarer med tåregass for å stoppe de mest aggressive, og får etter hvert kontroll over situasjonen.

Bombe i kummen

Det var noen dager etter denne hendelsen at brannattentatet mot huset til Lars Vilks kom. Brannbomben ble kastet inn gjennom vinduet og havnet i oppvaskkummen, så brant det mot taket helt til brannen sluknet. Flaks, for huset er ikke mye sikret, men preget av stabler av avisutklipp, tykke kunstbøker, kaffekrus og gamle, slitte møbler. Her bor han og skriver, tegner og tenker alene. På veggen henger en lapp hvor det står «Lars Vilks 1946–2007».

–Det er en dansk kunstner som har laget den, smiler Lars Vilks.

–Livet mitt slik jeg kjente det tok jo slutt i 2007. Da forandret alt seg.

Lars Vilks så seg lei på den svenske kunstverdenens ufarlige kunst, han mener den systematisk har unngått visse temaer. Han fikk lyst til å provosere kunsteliten. Politisk korrekt kunst er forutsigbar. Kritikk mot USA og Israel florerte og engasjerte ikke. Islamkritikk og islamrelatert kunst var underlagt streng selvsensur hvis det i det hele tatt fantes i Sverige. Da tegnet Lars Vilks hunden i rundkjøringen i 2007.

–Er den en politisk handling, kunst eller begge deler?

–Jeg var invitert til en liten utstilling i Tällerud i Värmland som het «Hunden i kunsten». I en tidligere utstilling, «Katten i kunsten», hadde en kunstner avbildet George Bush som en ond katt. Jeg tenkte at dette gjør ingen opprørt og/eller interessert. Derfor valgte jeg et område som ikke er tillatt å ta opp i kunstverdenen. I den sammenheng, på det lille galleriet i Tällerud, var det knapt snakk om noen politisk handling. Kuratoren var fornøyd med tegningen og bedømte den som fin. Saken forandret seg da galleriet rett før åpningen tok ned tegningen, den ble sensurert. Dette kom ut i mediene og ble politisk. Rundkjøringshundene er en form for gatekunst i Sverige, der anonyme personer plasserer hunder i rundkjøringer. Jeg ville lage en karikatur av dette.

–Du har sagt at du ønsker en inflasjon i krenkelser, hva mener du med det?

–Hvis det blir vanlig og normalt å krenke alle religioner, også islam, vil ingen bry seg med det lenger.

–Hvordan er en vellykket provokasjon gjennom kunsten i vår tid? For den skal jo ikke bare hisse opp, men helst få folk til å tenke også?

–Et skille mellom en provokasjon i vår tid og tidligere er at det ikke lenger går an å provosere med kunstens form. Et kunstverk kan se ut som hva som helst og er allerede akseptert av kunstverdenen. Derfor blir det innholdet som skaper kontroverser. Kunstverdenens agenda er politisk korrekt i vår tid. Noen alternative «scener» finnes egentlig ikke. Kunstnere som er interessante blir umiddelbart plukket opp av oppmerksomme kuratorer og havner raskt på den standardiserte og godkjente kunstarenaen.

Hva synes du om skandinaviske intellektuelles forsvar for liberale friheter for tiden?

–Det er halvhjertet. Venstresiden, der kunsten tradisjonelt hører hjemme, vil i størst mulig utstrekning fremstå som politisk korrekt. Et prosjekt som mitt har lett for å misforstås som fremmedfiendtlig, og i kunsten tar man ingen risiko.

Han setter seg foran PC-en og forteller at han daglig mottar hat-e-poster og sinte telefoner.

–Det meste er veldig seksuelt betonet, sier den 63 år gamle mannen.

–Og her om dagen ringte to kvinner og bannet grovt, sier Lars Vilks.

Vi begynner å le. Jeg trodde jeg mottok hat-e-poster med seksuell sjåvinisme fordi jeg er kvinne. Men Lars Vilks’ innboks viser nøyaktig det samme hatet. De samme ordene. Religiøs fanatisme blandet med en nærmest Tourette-aktig bruk av kjønnsord. Lars Vilks ser litt forvirret ut. Det er tross alt litt rart for en mann på hans alder å få så sinte telefonoppringninger fra unge kvinner som roper at de skal voldta ham.

–Mange ber deg vise hensyn til krenkede følelser?

–Jeg er hverken rasist eller islamofob. Det ville vært galskap om jeg skulle ta hensyn til de som trakasserte meg i Uppsala. Skal vi la en slik gjeng bestemme agendaen for akademiske forelesninger, er vi på ville veier. Mesteparten av muslimene i Sverige er ikke som disse fanatikerne som dukket opp i Uppsala og trakasserte meg.

Lars Vilks forteller at han har nådd et point of no return. Nå deltar han i debatter, snakker med mennesker og diskuterer på nettet. Han går konsekvent inn for å motsi rasister og annet brunt grums som kommer opp og vil gjøre ham til gallionsfigur, og han går i diskusjoner med unge fanatikere og utfordrer fornuften deres.

–For meg er alle disse reaksjonene galskap, og nå er de også blitt en del av kunstprosjektet. Jeg angrer ingenting.

–Hvis du blir drept, vil det også bli en del av ditt kunstprosjekt?

–Det blir i så fall posthumt, smiler Lars Vilks.