Barneforestillingene på Nationaltheatret er de siste 10–15 årene blitt en egen sjanger. Det er klassikere som er omarbeidet til «voksenforestillinger light», der det vitses om Nav, Bup og crossdressing, mens stadig nye skuespillervikarer løper over scenen med funky parykker og håper at barna skal le.

Alice i Vidunderland er på mange måter en forlengelse av denne tradisjonen, men Mads Bones og Kyrre Havdal klarer tre ting de færreste av forgjengerne har fått til: