Kultur

Koker ned til ingenting

Vår vurdering:

3 av 6
I Hellstrøm inviterer skal den kjente kokken konkurrere med ulike kjendiser om hvem som kan lage den samme retten best.

Kokkeduellene mellom Hellstrøm og kjendisene er så joviale at det føles som om man har trengt seg inn i et privat middagsselskap.

  • Øystein Aldridge
    Øystein Aldridge

Eyvind Hellstrøm har åpenbart vært en suksess for TV3, for i vinter blir sinnakokken å se på kanalen fire ganger i uken. Sa vi sinnakokken? Beklager, betegnelsen er helt på jordet. Hellstrøm er, i hvert fall for nå, ferdig med å reise land og strand rundt for å skjelle ut visjonsløse restaurantkokker og studenter forspist på masseprodusert kyllingfilet.

Her er sjefen selv isteden trygt plassert på kjøkkenet, der han småplaprer med ymse kjendiser, politikere og gamle venner.

Tynne premisser

Den utvalgte «gjesten» i hver episode velger hva som skal lages, før de to konkurrer om å gjøre det på best mulig måte. Til slutt kåres en vinner, som riktignok ikke vinner noe som helst. Konkurranseelementet er i det hele tatt syltynt, all den tid deltagerne stiller i helt ulike klasser og med hverandre som dommere

Stemningen er uhøytidelig og jovial, noe som selvsagt er koselig. Men Hellstrøm er langt mer underholdende når ting ikke er så koselig. I Hellstrøm inviterer møter han mennesker fra samme sosiale sfære som seg selv, mennesker han ikke nødvendigvis kan forvente at skal eller vil være gode kokker.

Det blir umulig å sparke nedover, og dermed forsvinner mye av den deilig, belærende bedrevitertonen vi kjenner fra tidligere. I den grad Hellstrøm er hard, virker det påtatt. Alltid med et smil på lur, liksom ertende og småfrekk.

I første episode, der skuespiller og tidligere Bagatelle-lærling Stig Henrik Hoff er gjest, er tonen vennskapelig på en røff måte. Den lune, tørre humoren er heldigvis fortsatt til stede, men som seer er det fort gjort å føle seg utenfor når samtalene stort sett går i nazi meg her og faen i helvete meg der.

Følelsen av ekskludering forsterkes av programmets setting og dramaturgi. Matlagingen går unna i en fei. Kanskje kan man plukke opp et lite grep her og der, men spesielt lærerikt eller opplysende, er det ikke.

Vekker latter

Episode to, med Jon Almaas, skårer høyere på underholdningsskalaen. Almaas’ improviserte gourmetmåltid ender i absurd kokke-TV, der han insisterer på å bresere spinat, hule ut poteter og steke breiflabbchips. Og endelig, når Almaas forsøker å overbevise Hellstrøm om at melkesjokolade og Chianti er en perfekt kombinasjon, ser vi tendenser til at kokken er oppgitt på ordentlig. Om vi får flere slike øyeblikk, avhenger helt av hva slags skøyere castingfolket har funnet.

Eyvind Hellstrøm virker tapt for Restaurant-Oslo. Hvis TV3 skal bruke ham til mer tøv som dette, er det fare for at også programlederfavoritten Hellstrøm forsvinner for oss.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.