Kultur

Minneord: Elie Wiesel (1928-2016) var menneskehetens moralske stemme

  • Guri Hjeltnes
    Guri Hjeltnes
    Direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)

En moralsk stemme har forstummet. Nå er han borte. Men ordene hans lever.

Han var den som lavmælt, med kraft og klo, satte ord på smerten og tapene i tilintetgjøringsleirene. Etter to tiår med taushet om det som hadde skjedd, og selv med atskillige faghistoriske arbeider og mange erindringer, var det hans lille bok, Natten, som slo igjennom med en voldsom styrke.

Elie Wiesel skrev om natten, den grufulle natten, den evige natten, om skrikene, om røyken, om barneansiktene, om faren som ropte etter ham i sengen over ham i brakken, mens han selv var lammet av angst og ikke klarte å bevege seg. Faren døde da.

«Jeg vil aldri tilgi meg selv. Aldri vil jeg tilgi verden for å ha gjort meg til et annet menneske, for å ha vekket en djevel i meg, den mest nedrige ånd, det mest villeste instinkt,» skrev han.

Boken Natten skrev han på jiddisk, den utkom i Frankrike i 1958 og på engelsk i 1960. Den ble ingen umiddelbar suksess, men så langsomt slo den igjennom. Han begynte å holde foredrag som trakk et stort publikum etter at han flyttet til USA der han fikk sitt første pass. Det bar han alltid på seg.

Natten fikk så sitt gjennombrudd, er utkommet på 30 språk i millionopplag, og trykkes nå opp i hundretusener eksemplarer årlig.

Elie Wiesel døde lørdag for en uke siden, i sitt hjem på Manhattan. Han har etterlatt seg en stor arv og bør til verden – kunnskapen og innsikten i tilintetgjøringens redsler. Han følte selv at han bar en stor bør hele sitt liv – ja, han har også beskrevet sitt liv som en eneste lang natt. Selv om han åpenbart levde rikt og meningsfylt.

Elie Wiesel ble født i 1928 i byen Sighet, eller Sighetul Marmatiei, som lå i det rumenske Transylvania. Han vokste opp i en søskenflokk på fire, i en trygg familie, sterkt bundet til jødiske tradisjoner og trosutøvelse.

Han var eslet til å bli rabbiner.

Men som unggutt i tilintetgjøringsleirene ble hans barnetro slukt av flammer, sa han selv. Etter at Hitlers tropper rykket inn i Ungarn, ble over 400.000 ungarske jøder deportert av Adolf Eichmann godt hjulpet av ungarske nazister i en grufull, enorm logistisk operasjon. De ble fraktet på 147 togtransporter sommeren 1944, blant dem Wiesel-familien, til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau.

Der ble hans mor Sarah og den yngste søsteren Zipora drept umiddelbart.

Elie og faren Schomo Wiesel ble plassert på hardt arbeid i Buna-Werke og til sist sendt ut på dødsmarsj til Buchenwald. Faren døde, og den 16 år gamle gutten ble reddet da amerikanerne befridde leiren i april 1945. To eldre søstre overlevde.

Wiesel studerte ved Sorbonne og begynte å arbeide som journalist fra Paris for franske og israelske medier. Blant annet dekket han FN, og husket generalsekretær Trygve Lie som en «alvorlig, oppriktig mann». Det var den franske forfatteren og Nobelprismottakeren François Mauriac som sterkt oppfordret Wiesel til å fortelle og publisere sine opplevelser i Auschwitz og Buchenwald.

Det ble Natten, den første av flere erindringsbøker.

De aller fleste bøker har Wiesel skrevet på fransk, så har hans hustru Marion, også en Holocaust-overlevende, oversatt til engelsk.

Wiesel har et forfatterskap på over 50 bøker, romaner, essays, to teaterstykker og endog to kantater. Mange av bøkene hans kunne handle om sovjetiske jøder eller hassidiske mestere, men også om dyptpløyende spørsmål spunnet ut av og rundt Holocaust: Hva er meningen med å leve i en verden som har tålt slik ondskap? Hvordan kan man fortsatt tro?

Elie Wiesel ble mannen som de amerikanske presidentene kalte inn som rådgiver, ga store oppdrag. Elie Wiesel foreleste for studenter ved universiteter verden over, og i over 30 år holdt han faste forelesninger ved Boston University. Da han var gjesteprofessor på Yale i 1982 meldte 350 studenter seg til 65 plasser til hans kurs om litteratur og minne.

«Det er noe som skjer i klasserommet. Å arbeide med unge mennesker er det mest givende man kan gjøre,» sa han.

Han var humanisten, samvittighetspolitikeren og menneskerettighetsaktivisten. Han brukte sin moralske autoritet til å kjempe for forsvarsløse ofre og gi stemme til de stemmeløse verden over. Han fikk 52 nobelprisvinnere til å underskrive en appell om at Tyrkia skulle anerkjenne det armenske folkemordet. Han tok opp forurensing i Nigerdeltaet i Nigeria. Han ville løfte frem ofrene fra folkemordet i Darfur.

I 2006 brakte Wiesel Israels statsminister Ehud Olmert og leder for de palestinske selvstyreområdene Mahmoud Abbas sammen i Petra, i håp om å revitalisere fredsprosessen.

I januar 2014 besøkte jeg Elie Wiesel på Manhattan. Jeg intervjuet ham for Aftenposten på hans vakre kontor fylt av bøker og kunst i Foundation of Humanity, etablert av ham selv og hustruen Marion. De to har drevet en rekke prosjekter for barn og unge i flere krigsherjede land.

Han hadde vond rygg, men god tid og uendelig ro.

Han viftet vekk hektiske sekretærer som pekte på et travelt dagsprogram og ville snakke.

Han snakket varmt om Norge, landet som betydde så mye for ham, med så mange gode venner. I Norge bodde Leo Eitinger – «min nære venn fra leirene, vi bodde i samme brakke, da jeg var syk, var han lege.» I Norge bodde også hans gode venner Jo Benkow og Lars Roar Langslet. Og i Norge bor og lever fortsatt Herman Kahan, Wiesels barndomsvenn fra Sighet – de to sang i samme barnekor.

Norge var også landet som ga Elie Wiesel Nobels fredspris i 1986, for å være «en budbringer til menneskeheten» for sitt budskap om fred, forsoning og menneskelig verdighet. Ofte er det sagt at Elie Wiesel var «verdens samvittighet», og disse vendingene går igjen i den dyptfølte hyllesten ved hans død fra alle verdenshjørner.

USAs president Barack Obama, som reiste sammen med Elie Wiesel til Buchenwald i 2009, kalte ham den gang for «a living memorial», et levende minnesmerke, og uttalte sist uke at Wiesel er «en av de store moralske stemmene i vår tid».

Vi har bindsterke bøker om 2. verdenskrig, om nazistenes antisemittisme, om utryddelsesplaner og det industrielle tilintetgjøringsmaskineriet. Det strømmer ut kunnskap, gammel kunnskap formidlet på nye måter, stadig kommer nyoppdaget kunnskap, daglig, ukentlig, årlig.

Et menneske har i seg noe annet enn all denne enorme kunnskap om 2. verdenskrigs ugjerninger. Kan vi si – et menneske er noe mer? Et tidsvitne som er merket av en erfaring, bærer sporene av katastrofen i sin skikkelse og kan gi dem som ikke har erfaringen direkte tilgang.

Elie Wiesel sa i intervjuet i Aftenposten: «Jeg er ikke noe bedre vitne enn andre, og slett ikke den eneste». Han medgikk at det nok har plaget mange av dem som overlevde dødsleirene hva som vil skje når vi er borte. «Jeg har hatt søvnløse netter, det er sant».

Wiesel sa at det nok kan komme perioder der denne historien blir misbrukt, utnyttet, ja endog falmet, men «kunnskapen om utryddelsen og tilintetgjørelsen vil alltid være med oss. La meg si det slik: Å lytte til et vitne er å bli et vitne. Forstår du? Du er også et vitne.»

Les hele saken med abonnement