Kultur

«Tid for glede» er en stor begivenhet i norsk teater

Det er sjelden ny norsk dramatikk finner veien til store scener. Da er det gledelig at Arne Lygres «Tid for glede» er blitt et sprudlende mesterverk på Det Norske Teatret.

«Tid for glede» foregår i nåtid, men alle er kledd i rokokkokostymer og spiller storslagent og kokett. Det gir en helt fantastisk effekt, skriver vår anmelder.
  • Per Christian Selmer-Anderssen
    Per Christian Selmer-Anderssen
    Teateranmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

«Bravo!!!» roper en mann på raden bak meg. Skuespillerne er på tredje applausen, og det er som om publikum ikke klarer å få gitt nok uttrykk for sin indre glede.

Arne Lygres nye stykke, «Tid for glede», er en stor hendelse i norsk teater.

Tre timer med familiedrama, brudd, tap og nattlige fester kjennes like intenst som orkan i januar. Like lett som en fønvind, og like sprudlende morsom som en champagnefrokost.

Åtte skuespillere er 16 forskjellige karakterer, og hver eneste av dem er et mesterlig tilskudd til denne teatersymfonien. Hver en replikk treffer publikum. Hver en karakter både provoserer, irriterer – og rører oss. Og hele dette lykketreffet har skjedd med ny, norsk dramatikk på en hovedscene, noe som er oppsiktsvekkende i seg selv.

Ensemblet i «Tid for glede» er sjeldent samspilte – og leverer også mesterlige tolkninger hver for seg. De leker seg gjennom tragedien, mener vår anmelder.

Stor teaterkunst

Da vi kommer inn i salen tre timer tidligere, er det bare to blikkfang: Et orgel – og en søyle av lysstoffrør. Organist Peder Varkøy nikker til publikum og begynner å spille. Inn kommer Laila Goody i svart rokokkokjole og hvit parykk. Hun nesten danser inn, poserende lykkelig.

Goody spiller moren som vil ta med sine voksne barn til et fint sted, en elv ved en kirkegård. Der møter de to andre familier i oppbrudd. De voksne sønnene og den unge enken som gravlegger en far de har mislikt. Et skilt par som skal møtes for siste gang. De tre familiene er fremmede for hverandre, men blander seg straks inn i hverandres liv.

Etter hvert kommer Preben Hodneland inn på scenen. Han flørter med publikum, og bergfanger oss i to timer til ende. Først i rollen som en mann som forlater alt, deretter som mannen som blir forlatt. Hodneland, Goody og alle de andre spiller både kokett, lett og inderlig. Det er store bevegelser, men likevel små nyanser av smerte i ansiktene.

Det er mektig teaterkunst.

Les også

Et show bør være litt mer enn god stemning

I «Tid for glede» danser skuespillerne i bro når de er på fest. Det er med på å gjøre dette fine samtidsdramaet av Arne Lygre både lett og lystig.

Samtiden kledd i korsett

Skuespillerne er kledd i rokokkokostymer, mens teksten er satt i dag. Det blir som en kommentar til vår tid, hvordan vi poserer og jåler oss til. Samtidig legger det et ekstra teatralt lag over forestillingen. De åtte skuespillerne gjøgler seg gjennom tragedien og fremstår like avhengige av å bli elsket av sitt publikum som karakterene de spiller.

Dette er Johannes Holmen Dahls glimrende regigrep, men det er også godt grunnlag for denne tolkningen i teksten. Lygre skriver tekster som trenger både skuespillere og regissører for å bli forstått. Det er det som gjør ham god. Replikkene kan tolkes ironisk, inderlig eller som verktøy for manipulasjon.

I «Tid for glede» bruker ofte karakterene språket til å dekke over det de egentlig mener. Og så lenge karakterene insisterer nok på at de er glade, så blir det nesten sant. Det er litt som «verdens beste kjæreste»-postene på Instagram, men Arne Lygre bruker aldri slike samtidsreferanser. Dette er dramatikk som er skrevet for å holde i hundre år.

Les også

Denne forestillingen vitner om en ny tid for Nationaltheatret

Lyst, håpefullt og morsomt

«Tid for glede» er ikke bare det lengste verket til Arne Lygre, men også det lyseste siden hans første stykke, «Mamma og meg og menn» i 1998. Årets stykke har også et langt mer positivt menneskesyn. I «Tid for glede» vil karakterene hverandre vel, i hvert fall de fleste av dem.

I «La deg være» fra 2016 blir to middelaldrende kvinner drept av noen flørtende gutter på et svaberg. Andre stykker foregår i dystopi, krig eller dødens venteværelse. «Tid for glede» er omringet av liv og handler dypest sett om hvordan vi kan være noe for andre.

Nia Damerells lyssøyle kretser rundt scenen, slik solen går rundt jorden. Første akt foregår på høylys dag. Andre akt gjennom en natt noen uker senere. Når solen står opp i sluttbildet, er det i en scene med klare paralleller til Ibsens «Gjengangere», der Osvald dør i armene på sin mor.

Også hos Lygre har mor og sønn sin første ærlige samtale gjennom natten. Men her er ikke soloppgangen et symbol på døden. «Tid for glede» minner oss isteden på at hver morgen er et nytt håp.

Vår vurdering:

6 av 6

Les mer om

  1. Teateranmeldelse
  2. Teater
  3. Preben Hodneland
  4. Arne Lygre
  5. Scenekunst
  6. Sceneanmeldelse