Da Samuel Becketts absurde skuespill Lykkedager (tidligere kjent som Lykkelige dager) kom i 1961, var det like ubegripelig som Vente på Godot i 1952. I dag er begge mainstream, ikke like betydningsfulle og ikke så absurde heller.

Becketts grunnleggende skildring av livets tomhet og ensomhet, krydret med (galgen) humor, er ikke fremmed for nåtiden.