– Det er rasisme å synes synd på mørkhudede

Hanne Nabintu Herland var 19 år da hun flyttet til Norge. I den nye boken Respekt beskriver hun, på et bakteppe av selvbiografiske fortellinger, et møte med norsk middelmådighet, latskap og uhøflighet.– Multikulturalismen hevder at alle kulturer bør sidestilles i Norge og at norsk kultur ikke skal ha forkjørsrett, sier religionshistorikeren og forfatteren.

– Å være imot multikulturalismen betyr at man respekterer andre lands suverenitet og deres rett til selv å definere hvilke verdier de ønsker i sine kulturer, parallelt med at man hevder den samme retten i Europa overfor våre egne kulturelle verdier, mener Herland.

–  Vanstyre

Hun ønsker seg heller et multietnisk samfunn uten multikulturalisme der de norske verdiene har forrang.

I boken Respekt skriver Herland at det som så ofte omtales som ett av «verdens beste land», tvert imot er i ferd med å knele under sosialistisk vanstyre og ensretting av den offentlige debatten.

Forfatteren beskriver et norsk samfunn med forfall i skoler, veier og helsevesen, med ukontrollert kriminalitet, med systematisert latskap smurt av oljemilliarder i stønadssystemet.

Som medisin foreskriver hun en gjeninnføring av gamle, borgerlige verdier som høflighet og dannelse, plikt, ansvar, selvbeherskelse og disiplin. Og sentralt: Man skal kreve det samme av alle.

– Underklassetilstand

– Vi har en tendens til automatisk å synes synd på mennesker med mørk hud, og enhver som ikke er født og oppvokst i Norge. Det er en sosialistisk form for rasisme som stakkarsliggjør andre. Dette vi har levd med i veldig mange år. Denne strukturelle rasismen gjennomsyrer norsk offentlighet og gjør at vi har loset hele generasjoner med intelligente, kompetente, mangespråklige ikke-vestlige inn i en underklassetilstand, sier hun.

– «Stakkars, er du utlending? Da må du få trygd». Det er en misforstått snillisme, og reflekterer en ovenfra— og nedad-tankegang jeg reagerte sterkt på da jeg kom til dette landet. Det er ikke lov til å snakke til en afrikaner like hardt som du snakker til en nordmann. Vi er blitt så tolerante at vi tolererer oppførsel fra mange ikke-vestlige som vi aldri tolerert av nordmenn, mener Herland, som selv vokste opp i Afrika og var 19 år da hun flyttet til Norge.

– Rasisme skaper ekstremisme

Som eksempler på den «norske rasismen» nevner hun overfallsvoldtekter og hvordan statistikken er dominert av ikke-vestlige gjerningsmenn.

– Likevel våger ingen å snakke rett ut om problemene med kriminelle utlendinger av frykt for å bli stemplet som rasistisk.

Mokkamann

Samtidig trekker hun frem den omdiskuterte «mokkamann»-uttalelsen under Spellemannpris-utdelingen.

Herland mener fordømmelsen av uttalelsen, sett opp mot hvordan Madcon selv har kunnet slenge rundt seg med både «bleikfiser» og bannord hentet fra kvinnelige kjønnsorgan uten reaksjoner, er det klareste eksempelet på den norske rasismen på lang tid.

– Vi snakker ikke til hverandre jevnbyrdig. Ett av elementene som bidrar til voksende ekstremisme blant muslimer i dag, er underklassetilstandens følelse av håpløshet i møtet med norske ovenfra og nedad-holdninger. Jeg har forståelse for at det er et undertrykket raseri blant dem som har vokst opp med vår raseorienterte integreringspolitikk som umyndiggjør heller enn å få folk i arbeid, sier forfatteren.

– Det murres i hjemmene

Hun mener de samme mekanismene gjør at det ulmer stadig sterkere også i den etnisk norske befolkningen

– Vi vil ikke ha den voksende motviljen mot ikke-vestlige blant etnisk norske, men det murres kraftigere og kraftigere i hjemmene. Folk ser med misnøye på at politikerne ikke slår ned på kriminelle ikke-vestlige, for eksempel. Vi må få større rettferdighet i Norge, og den må basere seg på større respekt for forskjeller.

Ensrettet offentlighet

I Respekt hevder Herland at en lukket, ensrettet norsk offentlighet er en stor del av problemet:

–  Jeg har skrevet denne boken for å åpne rommet for forskjellighet. Jeg ønsker at vi skal få mer takhøyde i Norge, lov til å tenke på tvers, uten at man straks blir truffet av den norske hersketeknikken hvor man på død og liv skal latterliggjøre, være usaklig og frekk mot den som bryter ut av det sosialistiske gruppepresset.