Kultur

Odd Karsten Tveit er på leting etter «De skyldige»

I Midtøsten er det så mye skyld å fordele at det er mer enn nok til alle.

Washington 1993: President Bill Clinton overvåker den seremonielle undertegning av Oslo-avtalen. Israels statsminister Yitshak Rabin (t.v.) og Palestinas leder Yasir Arafat tar hverandre i hånden. Men heller ikke Oslo-avtalen førte frem til en fredelig løsning. Foto: RON EDMONDS, AP/NTB SCANPIX

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

NRK-journalisten Odd Karsten Tveit er et fenomen i seg selv. Gjennom over 35 år har Midtøsten vært hans store faglige og personlige lidenskap. Det reflekteres i store kunnskaper og en velfylt opplevelseskonto. Men det reflekteres også i en grunnleggende pessimisme. Dessverre har han et solid grunnlag for den.

En prestasjon

De skyldige , med undertittelen Israel og Palestina – krigen, menneskene, spillet , har Tveit kalt boken der han har funnet rom til de siste fem tiårs drama rundt den israelsk-palestinske konflikten. Den er beretningen om Israels kriger og palestinernes kamp for et eget nasjonalhjem. Men den er også beretningen om stormaktspill og tapte muligheter, flykapringer og kidnappingsbølger, opprørske intifadaer og nye islamistbevegelser, spioner og dødsskvadroner, Oslo-prosess og Lillehammer-drap. Krystallklart får Tveit frem de skiftende stadiene i denne mangfoldige historien, også når konflikten sett utenfra kan virke statisk.

Her rapporterer NRKs Odd Karsten Tveit fra Gaza-krigen. Foto: NRK

Dette kunne endte i et kaos på 1102 boksider, men gjør ikke det. Odd Karsten Tveit har skrevet en medrivende og helstøpt fortelling. Han veksler utvungent mellom de mange ulike scenene der de siste fire tiårenes Midtøsten-dramatikk har utspilt seg. Og han mister ikke grunntonen i sin egen historie. Bare det er en prestasjon.Odd Karsten Tveit er en dokumentasjonsfreak. De mange sidene med kildehenvisninger (93 sider) taler sitt eget språk om nettopp denne journalistiske holdningen. De skal stå meget tidlig opp om morgenen som griper Tveit i faktafeil. Men dette betyr selvsagt ikke at sammenhengen faktaene plasseres i er en slags udiskutabel fasit der svarene på de mange Midtøsten-gåtene finnes. Det betyr heller ikke at den dokumentasjon Tveit utelater er betydningsløs for helhetsbildet.

Så siterer da også Tveit noe den israelske journalisten Amira Hass har skrevet: «Det er en misforståelse å tro at journalister skal være objektive.»

Tydelige hovedspor

De skyldige har ufattelig mange spor, men noen hovedspor skiller seg ut:

Med all deprimerende tydelighet dokumenter Odd Karsten Tveitat skiftende israelske regjeringer helt konsekvent har bygget ut Vestbredden og Øst-Jerusalem slik at en palestinsk stat nå bare en illusjon. Mange norske lesere vil nok bli forbauset over å oppdage at Shimon Peres vinner prisen som Midtøstens verste dobbeltmoralist (eller «svikefull», som Rabin kalte ham): Overfor omverdenen en velformulert og forførende fredsdue. Innad en beinhard strateg for en systematisk de facto-anneksjon av okkupert palestinsk land.

Like tydelig er dokumentasjonen av de mange og kreative krumspring i form av press, stahet og bløffer som staten Israel har benyttet seg av for å unngå en forpliktende fredsavtale med palestinerne. Listen over fredsplaner taler for seg selv. Ingen av dem er satt ut i livet. Den siste – Veikartet for fred – lovet etableringen av en palestinsk stat innen tre år. Denne høsten er det hele 12 år sidenden fristen gikk ut.

Et tredje hovedspor er Yassir Arafats fullstendig mislykkede forsøk på transformere sin «revolusjonskultur» til en «statskultur». Med sitt store ego og mange ukloke valg feilet han gang på gang. Det gjorde det lettere å ydmyke lederen som Peres karakteriserte som «for svak til alt, men for sterk til å fjernes».

Les også:

Les også

Terje Emberland skildrer norsk fascisme som sirkus

Lettlurt Rød-Larsen

Odd Karsten Tveit vever den norske Midtøsten-historien inn i den internasjonale. Det fungerer. For fra det katastrofale tungtvannssalget via Lillehammer-drapet til den forfeilede Oslo-prosessen har Norge periodevis spilt en til dels viktig rolle.

Mange lesere vil nok bli forbauset over beskrivelsen av hvor naive og lettlurte Terje Rød-Larsen og hans medsammensvorne i ettertid fremstår i det som for 25 år siden ble hyllet som en fredsbragd. Like interessant er det tvilsomme ettermælet riksadvokatene Dorenfeldt, Rieber-Mohn og Busch får for sin aksept av at diskutable politiske hensyn trumfer rettssamfunnets krav. Bare den juridiske stabukken Lasse Qvigstad får godkjentkarakter. Han gir seg jo aldri, mens overvåkingspolitiet på sin side fører opptil flere justisministre bak lyset.

Alt ifølge Tveits dokumentasjon.

  • Les også: Hotellet som ble møtested i Midtøsten.

Intet punktum

Odd Karsten Tveit ser et palestinsk folk som systematisk undertrykkes av den israelske okkupasjonsmakten. Det er viktig ståsted. Men i De skyldige fører det også til at en dypere forståelse for den legitime frykt mange israelere opplever, forsvinner. Og det er et tvilsomt språklig signal når forfatteren bevisst velger å sette «terror» og «terroraksjoner» i anførselstegn – også i konkrete tilfeller som ikke bør sminkes med bortforklaringer.

Tveit styrke er fortelling og dokumentasjon, ikke nødvendigvis politisk analyse. Derfor er det overraskende at han langt på vei velger å støtte den glitrende lingvisten, men mer tvilsomme politiske aktivisten Noam Chomskys tese om at USAs Israel-støtte er grunnmurt på at «Israel er en lakei for den amerikanske imperialismen som tjener amerikanske interesser i Midtøsten». Slikt preges mer av fengende slagord enn dyp analyse og dokumenterbare fakta.

Over en periode på 30 år har Odd Karsten Tveit skrevet nøyaktig 4140 sider om Midtøsten fordelt på seks bøker. Det er ingen grunn for ham til å sette punktum med De skyldige . Det er mer drama og flere ufortalte historier der De uskyldige henter stoffet fra. Med tanke på hverdagen til både palestinere og israelere er det fristende å legge til et beklagende «dessverre».

For med rette henter Tveit grunntonen i sin fortellerstemme fra Israels første president, Chaim Weizman: «Verden vil dømme den jødiske staten etter måten den behandler araberne på.»

Les mer om

  1. Bokanmeldelse

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Oslo-avtalen var et politisk mirakel. 25 år senere er det lett å se at den bygget på en illusjon.

  2. VERDEN
    Publisert:

    Støre om Trump-plan: – Det er en diktert løsning til palestinerne

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Den en gang så hyllede Oslo-avtalen skjulte en stor bløff

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Selv Israel kan bli en venn i nøden når hovedfienden er presteregimet i Teheran

  5. VERDEN
    Publisert:

    Frykter et israelsk apartheidregime. Nå skisserer nabolandet et forslag til løsning.

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Kommentar: Ideen om en palestinsk stat drepes, mens Trump hedres med egen togstasjon ved Klagemuren