Kultur

Nina Grünfeld med film og bok om en ukjent heltinne

Barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble brakt i sikkerhet i Sverige av Nina Hasvoll. Filmen vises på NRK søndag kveld.

Motstandsmenn er behørig bejublet. Men vi glemte den unge kvinnen som reddet jødiske barn fra deportasjonen.

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Anmeldelse av filmen og boken Ninas barn av Nina Grünfeld. Boken utgis av Kagge forlag. Filmen vises på NRK søndag 25. oktober

De kommer seg av gårde bare to timer før tyske soldater bryter opp dørene til det jødiske barnehjemmet i Holbergs gate i Oslo. 14 barn er allerede på vei til Sverige. Flukten er organisert av bestyreren Nina Hasvoll, med hjelp av Nic Waal. Den snarrådige legen og sjåføren får tillatelse til å passere tyske sperringer fordi hun har et legeskilt i frontruten. En bonde følger flokken gjennom skogen til det nøytrale nabolandet.

Det ene av de 14 barna er allerede grundig dokumentert. Nina Grünfeld har tidligere laget to filmer om sin far Berthold Grünfeld (1932-2007). I Ukjent opphav følger far og datter de få sporene etter hans biologiske foreldre i Bratislava.

En uforlignelig scene dokumenterer Grünfelds spontane kommentar da den sannsynlige moren viser seg å være en prostituert kvinne som i gamle rettsdokumenter er sitert på obskøne kommentarer til betjenten: «Litt av en dame (…). Det er henne. Dette er min mor. Det er definitivt henne».

Film og bok

Med Ninas barn fullfører Nina Grünfeld det hun kaller en trilogi om sin far. Historien kommer i to formater: Dokumentarfilmen går nå på Gimle kino i Oslo og vises søndag på NRK. Samtidig utgir Kagge forlag en bok der Nina Grünfeld og Espen Holm utfyller bildet av barnehjemmet.

Denne gangen er det likevel ikke Berthold Grünfeld som er hovedpersonen. Det er kvinnen som reddet livet hans og forblir en morsfigur for opptil flere av barna i mange år.

vINnA01DIRMI1ct8XjjNuX3nMB-PbA5M9P439auqnRk-GJw7YDDgXH.jpg

Og Nina Hasvoll, født Hackel, skal vise seg å ha en historie som er minst like dramatisk som ungenes.

I likhet med dem var hun jødisk flyktning. Familien flyktet først fra Russland til Tyskland, der Nina Hackel studerte psykoanalyse sammen med blant andre Nic Waal. På initiativ fra Waal flykter hun til Norge i 1936. Hun får oppholdstillatelse etter et proforma ekteskap med Bertold Hasvoll, og blir ansatt som bestyrer på barnehjemmet.

Smittende takknemlighet

Nina Grünfeld er selv oppkalt etter Nina Hasvoll, og forteller hennes historie med beundring og kjærlighet. Både boken og filmen er gjennomsyret av en takknemlighet som smitter over på mottageren.

Intervju med Nina Grünfeld:

Les også

- Å skrive handler om å bearbeide 

Men interessant nok er historien blitt høyst forskjellig i de to ulike formatene. Boken fremstår langt på vei som en utvidet logg der det er plass til funn og informasjon som har måtte vike i filmversjonen. Den kan også handle om frustrasjoner knyttet til fremdriften i filmprosjektet.

Boken blir et supplement som kan sammenlignes med bakgrunnsmateriale for lærere. Det er glimrende hvis man faktisk skal undervise i stoffet (og det vil jeg tro kan gjelde en god del lærere etter hvert), men utilfredsstillende om man er bare er ute etter en best mulig bok.

I overkant rastløs

Filmen er derimot et sluttet verk. Den har flere visuelle lag, beveger seg smidig mellom 40-tallet og vår egen samtid, veksler mellom stillbilder og iscenesettelse.

Grünfeld puster liv i historiske fotografier gjennom å rekonstruere sammenhengen de er tatt i, og filme et sannsynlig forløp. Filmversjonen kan etterligne datidens sort-hvitt-opptak i det ene øyeblikket, for å ta form av en plettfri og moderne spillefilm i neste øyeblikk. Men de unge skuespillerne snakker ikke i noen av versjonene, poenget er snarere at filmen får flere levende bilder midt i de historiske tablåene.

En slik «skapt» historisitet gir da også filmen en fin dynamikk. Derimot blir Grünfeld i overkant rastløs i bruken av eksisterende dokumentarisk materiale. Knapt en historisk opplysning blir stående uten et illustrerende klipp (som dessuten kan ha vært tatt i en annen historisk kontekst). Også lydsporet er overtydelig og pedagogisk.

Jødiske skjebner

Ninas barn kommer bare uker etter Mors historie av Mona Levin. I fjor fikk Marte Michelet Brageprisen for Den største forbrytelsen , som også forteller om jødiske skjebner i Norge. Omsider er det altså den jødiske befolkningens tur til å få sin historie fortalt for et større publikum.

Les også

Mona Levin: Den jødiske historien er en del av norsk historie

At det tok så lang tid, skyldes kanskje at denne historien er så lite ærefull for så vel myndigheter som nordmenn flest. Eksempelvis kunne den norske regjeringen stritte imot å gi de jødiske barnehjemsbarna statsborgerskap – selv etter krigen.

Men tausheten synes også å ha vært en tvingende nødvendighet. Til og med en psykiater som Berthold Grünfeld sier like ut (i Ukjent opphav ) at han har valgt å fortrenge sin familiehistorie. Nina Hasvoll var utdannet i psykoanalyse, men oppdro de jødiske barna til å se fremover og bli selvstendige. Å dvele ved fortiden har rett og slett ikke vært et alternativ. Og når det nå skjer, får man en følelse av at disse menneskene tvinger seg selv til det.

Barndommen tabu

Nina Grünfeld har på sin side hatt problemer med å rekruttere intervjuobjekter til Ninas barn . Flere av barnhjemsbarna som fremdeles lever, ønsket – eller orket – ikke å være med. Hun finner en familie i USA der etterkommerne ikke aner hva slags oppvekst faren har hatt. Den har vært fullstendig tabuisert.

Mot dette bakteppet er det desto sterkere å møte Siegmund Korn, Josef Fenster og Edith Vanstone i Ninas barn . Intervjuene med dem er filmens emosjonelle kjerne.

De er tre tydelige karakterer som forteller med fast røst om Nina Hasvoll, livet på barnehjemmet og flukten til Sverige. Men i hver sin scene og på forskjellige punkt i fortellingen, så brister det for dem. For de husker jo alt, vet hva som skjedde med de andre, blir ikke kvitt det. Ved å tvinge seg til å fortelle dette, på tampen av livet, kan de bidra til å levendegjøre ikke bare norsk historie, men også en ydmykhet for andres lidelse.

  • Les våre anmeldelser av Mors historie og Brageprisvinneren Den største forbrytelsen:

Les også

  1. - Historien om Mona Levins mor gjør inntrykk

  2. Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam

  3. - Å skrive handler om å bearbeide

  4. Et taust språk våkner til live

Serietips

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.

Les mer om

  1. Anmeldelse
  2. Film
  3. Litteratur
  4. Andre verdenskrig
  5. Jødehat