Kultur

Å se med egne øyne

Et interessant trekk ved kunsten er at den til enhver tid defineres av enkelte motefilosofer.

Den norske kunstneren Victor Lind, særlig er kjent for sine verk om Norges samarbeid med nazistene under andre verdenskrig, er interessant når det gjelder å skape nye sammenhenger mellom hverdag og historie, skriver Kjetil Røed. Foto: Brånå Torunn

  • Kjetil Røed, anmelder og kritiker

For den franske filosofen Jaques Rancière dreier frigjøring seg om å innse at evnen til å forstå verden er likt fordelt blant alle.

Kunstfeltets forbindelse til teori er mangslungent. Et interessant trekk er at kunsten til enhver tid defineres av enkelte motefilosofer.

Betraktet fra dette perspektivet er kunsten — kan man få inntrykk av - ofte mer preget av et ønske om å beherske riktig sjargong enn av en genuin vilje til å forstå hva kunstens faktiske betydning eller potensial.

Passord

Et eksempel: Da uttrykket relasjonell estetikk var på moten i første halvdel av 2000-tallet, var det uttrykkets funksjon som passord og ikke en grundig og reflektert kjennskap til boken som introduserte begrepet - nemlig kunstfilosofen Nicolas Bourriauds Relasjonell estetikk - som karakteriserte bruken. Skulle man lage gangbar kunst måtte den være relasjonell.

I Relasjonell estetikk er det ikke gjenstander som er kunst, men sosiale situasjoner. En gruppe menneskers tilberedelse og fortæring av en middag, for eksempel, slik vi ser hos den thailandske kunstneren Rirkrit Tirivanija. Denne kunsten kunne være møter, avtaler, demonstrasjoner, ulike typer samarbeid, spill, fester, «samhandlings- steder», kort sagt helheten av måter å treffes og skape relasjoner på, som Bourriaud selv skriver. Termen er fortsatt et av de mest populære kunstuttrykkene.

Kunst og samfunn

I denne forbindelse er det nærliggende å gjøre seg noen tanker om forholdet mellom kunst og samfunnet for øvrig.

For opprettholder ikke en slik legitimerende sjargong først og fremst kunstens eget system? Styrker ikke en slik motepreget måte å beskrive kunst på skillet mellom de som behersker koden og de som ikke gjør det? Mellom kunstens spilleregler og spillets utside?

Arbeidernes skjulte liv

For Rancière er det nettopp en problematisering av skillet mellom kunnskap og uvitenhet som er det viktigste anliggende.

Allerede tidlig i karrièren fokuserte han på hvordan mennesker, etter nærmere undersøkelse, ikke rettet seg etter dominerende forestillinger om hvordan arbeidere og intellektuelle skulle oppføre seg. I hans doktorgradsavhandling La Nuit Des Prolétaires (Proletarenes natt) undersøkte han hvordan arbeiderne i et gruvesamfunn på 1830-tallet ikke drev lediggang da de ikke arbeidet, de var hverken dumme eller passive. Tvert imot: de diskuterte, skrev, og leste poesi.

De uttrykte holdninger og vaner som vanligvis tilskrives andre klasser.

Intelligensens likhet

Slik forholder det seg ikke bare med disse gruvearbeiderne, ifølge Rancière. For ham er intelligens tvert imot noe alle besitter i like stor grad. Alle har mulighet til å gripe enhver situasjon ut fra egne forutsetninger.

Det sentrale her er at man utvikler evnen til å orientere seg i verden ut fra sin egen kompetanse - det man har følt, lest, tenkt og sett - fremfor en lærers autoritet eller et på forhånd gitt skjema over hvem man er og hva man skal gjøre.

Avstanden ignoranten [den uvitende] må tilbakelegge, er ikke avgrunnen mellom hans uvitenhet og lærerens viten. Den er ganske enkelt veien fra det han allerede vet, til det han ennå ikke vet men som han kan lære, slik han har lært resten. Han kan lære dette, ikke for å innta den lærdes posisjon, men for å bedre å praktisere kunsten å oversette, å formulere egne erfaringer i ord og sette sine ord på prøve, heter det i Den emansiperte tilskuer , som nå foreligger på norsk.

Å se på nytt

Det kunsten kan bidra med i en slik sammenheng er, mener Rancière, et element av tvetydighet eller usikkerhet som gjør oss nysgjerrige, som gjør oss i stand til å undersøke det vi tror vi vet på nytt.

Vi kan for eksempel tenke oss at kunst kan skape nye forbindelseslinjer mellom hverdag og historie. Den norske kunstneren Victor Lind, særlig er kjent for sine verk om Norges samarbeid med nazistene under andre verdenskrig, er interessant her.

Hans installasjonsverk I’ll bring you home gjenoppfører grunnelementet av en situasjon som tok sted i Oslo under andre verdenskrig. Halv fem om natten, 26. November 1942, sto hundre taxier og ventet i Kirkeveien. Disse skulle deportere 530 jøder til Auschwitz. 11 overlevde. Samme dato 56 år senere, i 1998, bestilte Lind samme antall taxier til oppstilling samme sted.

Verket er et monument over noe som ikke bør glemmes - nemlig norsk politis deltagelse i jødeutryddelsene - men fra Rancières perspektiv kan verket også betraktes som inngang til en annen måte å se på. I I’ll bring you home blir det uskyldige og hverdagslige synet av ventende taxier forbundet med folkemord. Trivielle gjenstander kan noen ganger avsløre en historie som åpner for et helt nytt univers av kombinasjonsmuligheter.

Andre verk kan lære oss elementære ting om oppmerksomhet og hvordan en tvetydighet kan introdusere - og kanskje lære oss opp i - å oppdage nye perspektiver.

Den norske kunstfotografen Mikkel McAlindens fotografi En flue viser oss et detaljert utsnitt av en kornåker, men fluen tittelen viser til er ikke å se. Mangelen på sammenfall mellom tittel og motiv lader vår nysgjerrighet og oppmerksomhet på verkets overflate. Vi ser etter noe som aldri dukker opp og underveis vil vi, gjennom den nyervervede nysgjerrigheten, se noe helt annet.

Vi blir også satt i en situasjon hvor vi oppfordres til å tenke nærmere over forholdet mellom ord og hva de skal betegne, som sådan. Ser vi etter det vi instrueres til å se? Eller utvikler vi et eget språk for det som er foran oss?

Det er slike grunnleggende og nødvendige spørsmål Rancière hjelper oss å stille. Det finnes få - om noen - mer klargjørende tenkere rundt kunst i dag enn ham.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Blodfattig avslutning

  2. KULTUR

    Mørk og morsom «Fargo»

  3. KULTUR

    Familiedramaet i en helt ny drakt

  4. KULTUR

    Olive Kitteridge: Skuespill blir ikke bedre enn dette

  5. KULTUR

    Her forberedte de Tungtvannsaksjonen

  6. KULTUR

    Gnistrende skuespillerprestasjoner i «Bloodline»