Kultur

Et kult stykke støyete rock fra Årabrot

Vår vurdering:

5 av 6
Kjetil Nernes er nå enehersker i Årabrot. Den jobben gjør han meget bra.

Årabrot maler dystre, styggvakre lydlandskap.

  • Eivind August Westad Stuen

Støyrockerne oppkalt etter søppelfyllingen i Haugesund, er tilbake. Gitarist og vokalist Kjetil Nernes er nå eneste offisielle medlem, men med på laget har han bidragsytere som Stephen O'Malley, Kristoffer Lo og Karin Park.

Nernes fikk diagnosen strupekreft i 2014, men er nå erklært helt frisk. Sykdommen har satt sitt spor i musikken, spesielt i de dystre, fandenivoldske tekstene. Dette er prosjektets syvende album og er noe mer raffinert enn deres tidligere materiale, uten at bandet har mistet futten.

Hør ukens beste låter:

Eksperimentell støyrock

Tittelkuttet «The Gospel» åpner. Lytteren blir møtt av krigsfanfarer, støy og dissonante riff, i tillegg til en dominerende vokal som brukes for det den er verdt. Trommene er militante, med harde, nærmest voldelige slag. De danner alene en sterk grunnmur i musikken.

Den grumsete bassen ruller rolig fremover, mens gitarene skjærer gjennom den mektige kakofonien. Det er til enhver tid mye som skjer i lydbildet. Glass knuses, alarmer går av, men lydeffektene tar aldri overhånd.

Det er allikevel en viss måteholdenhet i de klaustrofobiske lydlandskapene som dominerer albumet. Uttrykket er renskåret, og at det lyder massivt, skyldes dyktig arbeid i Steve Albinis studio snarere enn endeløs overdubbing.

Årabrot kjører fremdeles på med tung, eksperimentell støyrock. Men her finner man også innslag av doomy metall, dyster post-punk og småpopete lysglimt. Det er lett å dra referanser til band som Swans og Jesus Lizard, men Årabrot har jobbet seg frem til en egen nisje i støyrockuniverset.

Aurora innfrir:

Les også

Hypen har vært stor, men stemmen til Aurora Aksnes (19) er enda større.

Sunn variasjon

Selv om mange elementer går igjen gjennom albumet, er det sunn variasjon i materialet. «Tall man» introduserer stemningsfullt piano i miksen, satt opp mot en grov vokal som bringer tankene til Nick Cave og en fet, marerittaktig gitarsolo.

Resultatet er merkelig atmosfærisk, tidvis også vakkert. Eller kanskje styggvakkert? «I am the sun» fortsetter leken med industrielle rytmer, og er mer rifforientert. På mange måter en relativt streit låt, men utførelsen har noe av den samme skjønnheten i seg. Man kan headbange og reflektere samtidig.

Det ligger mye følelse i disse låtene, noe Nernes' røffe vokal uttrykker svært godt i sitt dynamiske forhold til resten av instrumentene.

Ny god runde med Kendrick Lamar:

Les også

En umastret sommerfugl

Mektig musikk

Ti minutter lange «Faustus» markerer skivens midtpunkt, og er den skitne rosinen i støyrockpølsa. Den åpner med lyden av korsang med flymotorer og eksplosjoner i det fjerne, før et bakteppe av spinkelt piano trer inn.

Dette blir etterfulgt av vokalharmonier, mens et riff sakte bygger seg opp i bakgrunnen og tar kontroll halvveis ut i låten. Riffet repeteres igjen og igjen, men små variasjoner og dyktig detaljarbeid holder på fokuset. Det lyder herlig grovt. Et mektig stykke musikk.

Det samme kan sies om The Gospel i sin helhet. Utviklingen føles naturlig og lite føles overflødig. Hver gjennomlytting avslører nye detaljer. Jeg kunne brukt enda flere mer eller mindre fancy ord og vendinger for å beskrive skiven, men poenget er at dette er et kult stykke støyete rock. Du burde høre på det.

Aftenposten Kultur: — For Sony har businessen blitt viktigere enn Keshas liv og helse:

Les mer om

  1. Anmeldelse