Kultur

I kveld løper sangerne ut og inn av et kvinnebryst

Den store kvinnekroppen er scenens midtpunkt, og symbolet på hvordan dødsangsten bryter ned kroppen. Foto: Erik Berg

Hovedpersonen Necrotzar ramler inn i en alvorlig fyllekule som setter en stopper for planene hans om verdens undergang. Foto: Erik Berg

Regikollektivet La Fura dels Baus fikk ros for oppsetningen etter premieren ved English National Opera i 2009. Foto: Erik Berg

Regikollektivet er kjent for sine fantasifulle og eksperimentelle oppsetninger, og for utstrakt bruk av videoeffekter. Foto: Erik Berg

Handilngen foregår tidvis inni kroppen på scenen. Foto: Erik Berg

Le Grand Macabre settes opp i Den norske opera i samarbeid med Ultimafestivalen. Foto: Erik Berg

Fyll, sex, vold og død. Operaens oppsetning av «Le Grand Macabre» hadde premiere lørdag kveld.

  • Maren Ørstavik
    Maren Ørstavik
    Anmelder av klassisk musikk

Ungarske György Ligetis opera fra 1977, Le Grand Macabre, er ikke som alle andre operaer. Det er ingen ekteskapsforviklinger, ingen elskende som ikke får hverandre, ingen døende heltinner eller onde stefedre.

I stedet er det trusselen om verdens undergang, en meteor som kommer stadig nærmere, og en kropp som er i ferd med å gå i oppløsning av dødsangst.

Kvinnekropp i sentrum

Oppsetningen, som har premiere i Den norske opera lørdag i forbindelse med Ultimafestivalen, er laget av det spanske regikollektivet La Fura dels Baus. Med norsk ensemble gjenskapes forestillingen som hadde premiere med English National Opera i 2009.

Det er nettopp dødsangst som er tema for operaen, og regigruppen har plasser en enorm modell av en lett aldrende kvinnekropp midt på scenen. Hun er så stor at sangerne kan gå både på og i henne, og spaserer ut og inn av øyne, munn, og bryster.

Se bilder fra prøvene i bildeserien øverst!

Figuren er symbolet på vår egen døende kropp, forklarer regissør Valentina Carrasco i en tekst om stykket fra oppsetningen i 2009.

— Når vi tenker på døden, svever den rundt i sinnet vårt som en skygge, men når slutten virkelig er nær er det kroppen vår som tar over; frykten for døden affiserer hver eneste celle i kroppen, for det er ikke sjelen vår som tror den dør, men kroppen. Døden er et sjeldent privilegium som tilhører kroppen, ikke sinnet, skriver hun.

Verdens undergang (eller ikke)

Twisten i Ligetis Le Grand Macabre er at hovedpersonen Necrotzars trusler om verdens undergang bare er bløff. Med karakterer som Prins Go-Go, elskerne Clitoris og Spermando (senere endret til Amanda og Amando) og politimannen Gepopo (Ligetis familie led tragiske skjebner under 2. verdenskrig og ungareren hadde nært kjennskap til totalitære regimer), gjøres det åpenbart narr av det meste av menneskelig dårskap, og særlig hvordan det kommer til uttrykk med en overhengende dødstrussel.

Men Nectrotzar drikker seg bort i rabalderet, og når han våkner til har ikke dommedagsprofetiene hans slått til. Moralen er klar, og synges glassklart av ensemblet til slutt:

Fear not to die, good people all!

No one knows when his hour will fall;

And when it comes then let it be.

Farewell, till then live merrily.

Anti-anti-opera

Le Grand Macabre ble urfremført på svensk, fordi Ligeti ville at operaen skulle fremføres på morsmålet der den ble satt opp. Etter betydelige revisjoner i 1996 ble den offisielt satt til engelsk.

Operaen refereres tidvis til som en anti-anti-opera, Ligeits egen respons til Mauricio Kagels anti-opera Staatstheater. Uten handling og hovedpersoner ble Staatstheater et vendepunkt i operatradisjonen, og gjorde det vanskelig for komponister å gå «tilbake» til tradisjonelle former.

Men ved bruk av ironi og ved å spille på nettopp de tradisjonelle formene både scenisk og musikalsk (med referanser til klassiske former som passacaglia, og lånte snutter fra operakomponister som Rossini og Verdi), tok Ligeti sjangeren et steg videre.

Direktør ved Festspillene i Bergen, Anders Beyer, gjorde et lengre intervju med komponisten i forbindelse med hans 70-årsdag i 1993. Det kan leses her.

Les også

  1. Udemokratisk kunst

  2. Fra paraguayansk søppelfylling til Oslo Konserthus

  3. Musikk som C-moment