Kultur

Lars Elling: – Det lå en slags tristesse i å vokse opp i vår familie

Kunstneren romandebuterer med en fortelling som utforsker både bestefarens historie og sin egen oppvekst i generasjonsbolig på Bekkelaget.

Forfatteren og billedkunstneren Lars Elling i sitt atelier på Grünerløkka i Oslo. Her har han det siste året skrevet sin debutroman «Fystene av Finntjern».
  • Heidi Borud
    Heidi Borud
    Kulturjournalist
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Kunstneren Lars Elling går tett på døden både i tekst og bilder. Da han hadde utstilling i Galleri Brandstrup høsten 2020 var et sentralt maleri i utstillingen faren på dødsleiet.

Nå debuterer Lars Elling med romanen «Fyrstene av Finntjern». I boken møter vi unge Filip som tegner sin bestefar på dødsleiet. Romankarakteren Filip har mye til felles med forfatteren.

– Dette er strengt biografisk. Den tegningen av min bestefar på dødsleiet har jeg fremdeles. Det var min første tegning som på ramme alvor ble anerkjent av min far. Han ville sende den inn til Høstutstillingen. Jeg var 16 år og det ble min første refusjon, forteller Elling.

Aftenposten møter ham i et romslig atelier i en grønn bakgård på Grünerløkka i Oslo. En gedigen prismekrone setter stemningen. Elling serverer te og snakker om skriveprosessen, som han likte så godt.

– Det er litt vemodig at det er slutt, sier han.

Ungguttene sendes ut i Nordmarka for å herdes

«Fyrstene av Finntjern» er historien om to brødre som er 7 og 11 år når historien starter. Hver sommer fra de er ganske små, sendes de ut i Nordmarka, helt alene, for å «herdes».

Fortellingen ligger tett på virkeligheten og forfatterens egen barndom. De to brødrene i boken baserer seg på Ellings egen bestefar og grandonkel.

– Hvorfor sendes de ut i Marka for å «herdes»?

– Husk at dette er i 1914. Det er bare ni år siden 1905. Jeg tror min oldefar tenkte at det eneste og det beste han kunne gi sine sønner var evnen til å kunne overleve, sier Elling.

Det er på mange måter en maskulin bok han har skrevet. Her er guttenes verden i Marka.

– Ja, er det egentlig en guttebok? spør Elling.

– Det er mange ulike mannsroller og mye følelser her.

Noe uopprettelig skjer

Nattekulden svir, brødrene lever av det de klarer å sanke og fiske – og de sveises tett sammen. Handlingen utspiller seg på to tidsplan: før 1. verdenskrig, da guttene regjerer i Nordmarka, og nærmere vår tid, når brødrene er blitt gamle.

De bor vegg i vegg på Bekkelaget i Oslo, men har ikke snakket sammen siden den siste sommeren for nærmere 40 år siden. Da noe uopprettelig skjedde.

– Som barn var det spesielt å oppleve at bestefar ikke snakket med sin bror. Det var noe uforsonlig der.

Det var livet innendørs som var vanskelig.

– Jeg vokste også opp med å være mye ute i Marka. Jeg har villet beskrive gleden ved å være ute i naturen, og alt det fine som min bestefar og hans bror opplevde da de ble sendt ut, sier han.

Elling skriver om lykken det er å våkne under åpen himmel, om kameratskap og fellesskap mellom to brødre. Det er et element av lykke der. De sanket sopp, de fisket og de sto på Stortorget og solgte fangsten. Sånn tjente de to ungguttene litt penger. Elling beskriver kameratskapet mellom de to brødrene, helt til det ikke går lenger og de slutter å snakke sammen.

– Det ender i kontaktløshet og isolasjon, sier han.

Billedkunstner og forfatter Lars Elling bor for tiden på en vingår i Sør-Afrika med sine to yngste barn.

Mistet begge foreldrene i løpet av to år

I løpet av de siste to årene har Elling mistet begge foreldrene. I boken er vi tett på døden i flere sammenhenger. Han viser også hvorfor de næreste relasjonene ofte er de vanskeligste.

– Døden er motivet. Det er ikke tilfeldig at denne boken kommer etter at jeg malte dødsportrettet av min far, sier Elling.

Han forteller også om moren som døde i november og om et strevsomt liv som tok slutt. Hun ble 80 år.

– Det var nesten 50 år i psykiatrien med flere opphold på Modum Bad og andre institusjoner.

Elling forteller om en grunnleggende ustabilitet tidlig i livet. Morsfiguren i boken har mye til felles med Ellings avdøde mor.

– Det har vært en svær greie å forholde seg til. Men både søsteren min og jeg håndterer livet bra, sier Elling.

– Det er klart det lå en slags tristesse i å vokse opp i vår familie. Det lå en tung tåke av depresjon over huset, sier forfatteren.

Søsteren Trude Elling er kjent med det Lars Elling sier om situasjonen i familien i denne saken. Hun sier til Aftenposten at hun ikke har innvendinger mot brorens beskrivelser.

Ikke terapi

Nettopp livet i generasjonsboligen på Bekkelaget er et viktig omdreiningspunkt i boken. Elling forteller om «krig» i eplehagen, og det han kaller konflikter på «korsikansk nivå».

– Jeg har funnet mitt materiale i familien. Jeg spiller familiens teaterstykke gang på gang, først på lerretet og nå i bokform.

– Men det har ikke vært en terapigreie å skrive denne boken. Det har vært et overskuddsfenomen, sier Elling.

Han vil ikke kommentere hvorvidt han har hatt betenkeligheter med å skrive så tett på nære avdøde familiemedlemmer.

– Mine besteforeldre døde på tidlig åttitall. Naboene døde rett etter. Min fars søsken er informert og gleder seg til boken, sier han.

Klasseforskjeller og sosial klatring

«Fyrstene av Finntjern» er også en bok om klasseforskjeller og sosial klatring. Elling forteller om forfedre som har vært bønder, industriarbeidere og etter hvert ingeniører. Det var ikke mye litteratur og billedkunst. Faren var direktør i Norske Shell og familien bodde en periode i Den dominikanske republikk i Karibia, hvor faren jobbet for Shell.

– Jeg var en fremmed fugl i min egen familie. Jeg ville bli kunstner. Jeg ble ikke motarbeidet, men jeg har alltid tenkt at livet er et annet sted.

Hele ungdomstiden handlet om å komme seg ut og bort.

– Middelet har vært kunsten, sier Elling, som begynte på Kunsthøgskolen i Bergen da han var 19 år.

Les mer om

  1. Bøker
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Nordmarka
  5. Kunst
  6. Billedkunst