Kultur

Bokanmeldelse: Naivt om Ibsens bruk av unge kvinner

Astrid Sæther repeterer gamle stereotypier i en bok som foregir å løfte kvinnenes historier.

Henrik Ibsen (1828–1906) på byvandring.
  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder
  • Astrid Sæther: «I skyggen av Ibsen»
  • Sakprosa fra Gyldendal

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Henrik Ibsen hadde fire forhold til kvinner i 20-årene da han selv var mellom 60 og 70 år. Relasjonene er gransket av Ibsen-forskere i flere ledd. Man har diskutert om kvinnene ble brukt som levende modeller av dikteren og hvor erotisk den gifte mannen tillot seg å være.

Forskningen på Ibsens forhold til sine «prinsesser», som han kalte dem, er så omfattende at den fortjener en egen studie. Ikke fordi vi trenger å ta et forsinket #metoo-oppgjør med Ibsen, men fordi kunnskapen om slike skjeve relasjoner er betydelig styrket de siste fem årene.

Et kvinnelig blikk?

Astrid Sæther er førsteamanuensis emerita og tidligere leder ved Senter for Ibsen-studier. Hun utga i 2008 en biografi om Ibsens ektefelle, Suzannah Ibsen.

I «I skyggen av Ibsen» går hun offensivt ut. Sæther hevder at hun som kvinne har en annen tilnærming enn den vi finner hos mannlige biografer. Ibsens forhold til de fire kvinnene vil hun studere i et feministisk perspektiv, heter det.

Til min forbløffelse skal det likevel vise seg at Sæther har skrevet en bok som repeterer gamle stereotypier. «Hvem var de egentlig, disse unge «prinsessene», var de engler eller fristerinner,» spør hun, uten å tydeliggjøre for leseren om hun går god for ordbruken. Hun kan også tenkes å «buktale patriarkatet», for å bruke et begrep fra den svenske forskeren Ebba Witt-Brattström. Hensikten med en slik buktaling er som regel å demonstrere kritikkverdige kvinnebilder.

Er det slik å forstå at Astrid Sæther slutter seg til eller parodierer tradisjonen?

Møtene med Ibsen

Tvilen følger meg et godt stykke på vei i denne boken. I de fire første kapitlene presenteres kvinnenes historier i kronologisk rekkefølge. Astrid Sæther lener seg tungt på deres dagbøker og overtar fra Ibsen noe av den eventyrinspirerte sjargongen. Hun har sporet opp dokumentasjon på deres livsbetingelser, men konsentrerer seg selvfølgelig om møtet med Ibsen og undersøker hvordan det etterpå preget dem.

Østerrikske Emilie Bardach later til å være den av de fire som i størst grad ble hengende ved minnene om Ibsen. Hun skal ha oppbevart brevene fra ham i et «relikvieskrin» som hun hadde med seg på reiser i Europa.

Den danske litteraturforskeren Georg Brandes hjalp henne med å offentliggjøre disse brevene, men omtaler Bardach som krampaktig, patetisk og selvopptatt og slett ikke så pen som han hadde ventet. «Damer hadde han forstand på,» er Sæthers kommentar. Er det ironi eller alvor?

Hildur Andersen (1864–1956) studerte i Leipzig og debuterte som pianist da hun var 22 år.

I perioden 1950–80 var Daniel Haakonsen en viktig premissleverandør i Ibsen-forskningen. Sæther gjengir en tvilsom dom han felte over Hildur Andersen. Haakonsen mener hun var i stand til å åpne Ibsens sinn, «men noen tenker var hun tross alt ikke (...)».

Her handler det altså om en person som underviste og holdt foredrag om musikk, i tillegg til å være konsertpianist. Mener Sæther at utsagnet taler for seg selv – eller slutter hun seg til? I hvert blir det fall stående ukommentert.

En opphisset mann

I sin dagbok gir svenske Rosa Fitinghoff et slående eksempel på hvordan kulturmannen Ibsen kunne oppføre seg. Han har invitert henne på besøk i leiligheten, der han ganske raskt begynner å kysse henne («han var så uppskakad at han började riktigt att dirra»). Ibsen «vill ej låtsa mig gå», men hun «fick gå» da hun fortalte at moren ventet utenfor.

Rosa Fitinghoff (1872–1949) var en svensk forfatter. Hun møtte Ibsen i 1898.

Etterpå er det hennes oppførsel Sæther finner det for godt å kommentere. «Hun lar mannen få kysse seg «ouphörlig», og når det begynner å bli farlig nærgående, skylder hun på (min utheving) at moren står på gaten i stormværet og venter.» Sæther spør seg om Rosa Fitinghoff var «en sensasjonslysten og narsissistisk ung kvinne som samlet på møter med maktfulle menn».

Nyansert om skuespill

I femte og siste kapittel tar forfatteren et skritt tilbake og drøfter Ibsens utbytte av relasjonene. Hun gjør nyanserte nærlesinger av hans dramatikk og påtaler hvordan han som brevskriver dobbeltkommuniserer med kvinnene og brått gjør det slutt når han har fått nok.

Likevel blir det stadig tydeligere for meg at Astrid Sæther ikke «buktaler patriarkatet», men traderer et forsvar for Ibsens bruk av kvinner. Eksempelvis omtaler hun hans forelskelser som «en gave», og går inn for det syn at han «trolig» ikke hadde sex med dem – han bare næres av såkalte før-situasjoner (kyss og heftige omfavnelser).

Hun underbygger antagelsen med brev der Ibsen tiltalte kvinnene som barn eller datter. Slike ord skaper ifølge Sæther en urørlighetssone rundt dem: Han er «faren» og kan derfor ikke nærme seg «barnet» erotisk.

Argumentet er naivt ettersom Ibsen selv – i «Bygmester Solness» – skildrer hvordan den middelaldrende hovedpersonen kysser en jente ganske så grundig da hun bare var et barn (12-13 år).

Respekt

Nei, Sæther vil at historien skal ende godt for den respektinngytende Henrik Ibsen. I sin konklusjon velger hun å romantisere hans affærer og kaller kvinnene en «symfoni» i fire satser: «Slik blir Ibsen ikke bare dikteren, han blir også dirigenten. Stykket om «De fire prinsessene» ble hans siste verk.» Dette verket finnes vel å merke kun i Sæthers fantasi.

Astrid Sæther

Det holder ikke å være kvinne om man vil skrive alternativt om kjønn og makt, kulturmenn og unge kvinner. Du får ikke automatisk et feministisk eller kvinnelig blikk på mekanismene. Selv i 2022 må en kvinnelig forfatter være seg uhyre bevisst hvilke inngrodde tankebaner, formet av menn, hun risikerer å repetere. I «I skyggen av Ibsen» foregir Astrid Sæther å løfte frem fire kvinners liv og historie, men ender opp med å redusere dem til brikker i Ibsens kunstnerskap.


To andre bøker om Ibsen og kvinnene:

  • Ivo de Figueiredo: «Henrik Ibsen. Mennesket og masken» (2 bind)
  • Biografi fra Aschehoug (2007)

De fleste biografiene om Henrik Ibsen er skrevet av menn. Men disse er ikke helt enige seg imellom om hvordan man skal tolke den eldre forfatterens relasjoner til kvinner i 20-årene. Ivo de Figueiredo betviler kvinnenes betydning for dramatikerens karakterutvikling. «Inspirasjonsmytologien er kanskje forførende, men også forledende,» skriver han i biografien fra 2007. «For Ibsen – mennesket Ibsen – var Emilie og de andre prinsessene en kilde til svermeri og høyst sannsynlig seksuelt begjær.»


  • Eivind Tjønneland: «Abnorme» kvinner»
  • Sakprosa fra Vidarforlaget (2022)

Denne ferske studien handler om Ibsens oppdiktede kvinneskikkelser, ikke de levende modellene han eventuelt var inspirert av. Idéhistoriker Eivind Tjønneland undersøker hvordan samtidens kritikere og rikssynsere tolket karakterer som Hedda Gabler, Hilde Wangel og Rebekka West. Ibsen ble ofte anklaget for å ha gjort dem abnorme, unorske og forskrudde. Mange av aktørene «kjemper for egen makt mer enn sannhet», ifølge Tjønneland. Man må derfor «ta høyde for usaklige sider» ved litteraturdebatten.

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Henrik Ibsen
  3. Ebba Witt-Brattström
  4. Metoo
  5. Kultur
  6. Litteratur
  7. Aftenposten Lørdag