«Kampen for tilværelsen» er fortsatt like herlig skrudd, morsom og ubehagelig å se på

Men det kan bli lenge til du ser en slik serie på norsk tv igjen.

Kampen for tilværelsen er et godt eksempel på hva som skjer dersom du gir drevne manusforfattere som Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen frie tøyler med en tv-serie. Det blir ikke nødvendigvis bra, men i dette tilfellet har det definitivt vært en suksessfaktor takket være forfatternes lekenhet og hang til å bryte alle regler i manusboken.

Sesong 2 fortsetter der det slapp i fjor høst. Polske Tomasz har fått jobb på universitetet, og er stadig på leting etter sin norske far. I tillegg venter han barn med tidligere synske Anneli. Den hjemmeværende Hugo er blitt enkemann etter kona Kariannes død og sliter med dårlig samvittighet for at han ikke tar det tungt nok. (Det kan jo tenkes at Karianne var en sånn person man ikke tenkte så mye på når hun var til stede).

Jørgen får endelig satt opp filmen sin på kino og sønnen Jens Christian er blitt app-millionær uten at noen av dem er blitt noe lykkeligere av det. Vidkun sliter med sine mørke hemmeligheter og må ty til ungenes lekedyr for å få utløp for sine indre demoner, mens kona Line mener hun har fått musikken i gave og nyter livet som utsvevende musiker.

Nye bekjentskaper

Vi blir presentert for flere nye karakterer, samtidig som andre har forsvunnet ut. Det polske miljøet er tonet ned, og fortellerperspektivet er i stedet vendt innover mot hagebyens beboere. Det er et vellykket grep ettersom vi nå kommer litt dypere under huden på familiene i hagebyen.

Punk-legenden Andrej Nebb dukker opp i rollen som Lines gitarlærer, men det friskeste tilskuddet er likevel den nytilsatte muslimske vaktmesteren Mustafa som er med på å berike nabolaget – og serien – på sin egen spesielle måte. Samtidig er det med på å utfordre våre fordommer, og ikke minst problematisere den politiske korrektheten som finnes i et kritthvitt nabolag som Ullevål Hageby. Kampen for tilværelsen er en stilstudie i surrealisme, men er samtidig en utforskning av de problemene hvite, godt bemidlede mennesker har å stri med. Ja, problemene er i stor grad selvpåført, men likevel; her er det mye mørkt grums som etter hvert kommer sigende til overflaten.

Hvis man skal peke på noen svakheter ved serien, er det at persongalleriet nok er i største laget for en tv-serie. Det er ikke alle karakterene som er like interessante, og gjør at bildet til tider blir litt uoversiktlig.

Holder på grunnideen

For det er karakterene som driver handlingen fremover i Kampen for tilværelsen , ikke plottet. Snarere er det lagt vekt på de lange, nakne dialogene. Det er i disse scenene man får servert de virkelige høydepunktene. Som da Hugo inviterer gamle skolevenner, Auschwitz-gjengen, til middag for å finne ut av hvem som er faren til Tomasz. Eller da vi møter Karianne på dødens venteværelse hvor hun sammen med andre brokete sjeler blir kurset i empati og selvsagt stryker med glans.

Dette er øyeblikk vi sjelden eller aldri har sett i norsk tv-drama, kanskje med unntak av serier som Dag og Koselig med peis , som hadde lignende satirisk treffsikkerhet.

NRKs dramasjef Ivar Køhn uttalte nylig at det nå kun skal satses på de brede, folkelige tv-seriene i statskanalen. Hvis det skjer, blir det færre tv-serier som Kampen for tilværelsen i fremtiden. Det er synd, for hvis ikke NRK kan finne rom til å lage norske serier av mer kunstnerisk og eksperimentell art, så kan ingen det.

Om serien

TV drama

Onsdager, kl. 21.35

Kampen for tilværelsen , sesong 2

Dette er øyeblikk vi sjelden eller aldri har sett i norsk tv-drama

NRK1

Karakter: 5