Florence & The Machine: stort, vakkert og trygt

Vokalen er kraftfull nok til å ta en låt til et helt nytt sted, men Florence Welch foretrekker det kjente.

Vår vurdering:

Jeg så Florence Welch live på scenen under Øyafestivalen for noen år siden, og husker henne som en ekstremt energisk scenepersonlighet, litt som en flagrende skikkelse som svevde barføtt frem og tilbake. Mer som en posterchild for en ny «make love, not war»-bevegelse enn en polert popstjerne. Definitivt selve maskinen.

Energien hennes passet lydbildet godt; uforskammet grandiose arrangementer, crescendoer i fleng, og den mektige vokalen som kan ta låtene til nye høyder, eller strengt tatt i hvilken retning hun velger.

I kombinasjon blir dette musikk for stadionformatet — eller store festivalscener.

Store lydbilder

Det er også de store lydbilder som dominerer på det tredje studioalbumet. Bandet viker altså ikke fra suksessoppskriften, og det er kanskje lett å bli komfortabel med noe som alltid har funket.

Det er riktignok et par mer nedstrippede låter, «Long & lost» og «Caught», der Welch sin vokal trenger sterkere gjennom store strukturer.

Fullt så mye hopp og sprett på scenen kan vokalisten heller ikke bedrive fremover, etter at entusiasmen under en konsert på Coachella resulterte i en brukket fot. Det skjedde visstnok etter hun fikk publikum til å kaste klærne, og bestemte seg for å ta av sine egne klær - og i tillegg ta en spontan stagedive.

Slikt sett er det kanskje greit for den videre turneen at midtempolåter er inkludert. Noen låter som får den silkemyke soulvokalen ut, og som til og med kunne passet intimkonserter.

Den brukne foten er ikke det eneste som har gitt Welch mer bakkekontakt på et solid album. Ingen nye grensesprengende visjoner, men likevel en rekke potensielle radiohits. Det er jo fortsatt slik at vi fortsatt har til gode å høre et band som kan matche sounden, og den holder utvilsomt mål.

Akrobatisk vokal, soul, gospel, pop, orkester av strykere, funk - alt i en salig miks som gjorde Florence & The Machine til et av de mest originale og interessante nye bandene som dukket opp på radaren i 2008.

Håpløs romantiker

Fire år etter albumet Ceremonials er Welch åpenbart fortsatt en håpløs romantiker. Tekstene spinner hovedsakelig rundt samme tema, det dreier seg om kjærligheten som endte, kjærligheten som er eller som vil komme - og mer introspektivt om hvordan bli mentalt sterkere.

Minimalismen i «Long & lost» er fin, men det er noe med å høre intensiteten i stemmen når Welch gir sitt ytterste i «What kind of man». Det gnistrende og store er fortsatt det beste med Welch.

Produsenten Markus Dravs er et nytt tilskudd her, og etter å ha jobbet med navn som Arcade Fire og Mumford & Sons viser han seg som et godt valg også for Florence og bandet - med teft for store oppbygninger og orkestrale arrangementer i stor skala.

Tittelsporet er for eksempel en oppvisning i vokalens overlegenhet, brasseksplosjoner og et orkester av blåsere som tar låten triumferende i mål. For fansen er det ingen skuffelser å finne.

Spiller på Øyafestivalen i august.