- Å lytte til et vitne er å bli et vitne

Elie Wiesel var 15 år da har ble deportert til Auschwitz, men overlevde. 64 år senere ble professoren og aktivisten tilbudt rollen som Israels president.

Elie Wiesel spaserer fortsatt, i sitt 86. år, til kontoret hver dag.

Han ankommer sjarmerende forsinket i et vinterkaldt New York, med et bredt smil under en caps á la Tevje. I 20. etasje nord på Madison Avenue, ligger kontoret til Foundation of Humanity, etablert av Elie Wiesel og hans hustru Marion, med prosjekter for barn og unge i flere land. Bøker og kunst fyller et vakkert kontor.

Avtaleboken er tettpakket, men Wiesel er ustresset og helt uforstyrrelig når sekretærene stikker hodet inn for å styre klokkeslettene. Nobelprisvinner Elie Wiesel vil snakke ferdig. Stemmen er lav, men ordene korthugde og presise.

— Du er et av vitnene til overgrepene og massedrapene under 2. verdenskrig, for ikke å si Vitnet med stor V gjennom ditt omfattende forfatterskap. Hva vil skje når det siste øyevitne er borte?

- Aller først, vi er ennå mange vitner. Jeg er ikke noe bedre vitne enn andre, og slett ikke den eneste. Selvsagt: Det har jaget mange av oss som overlevde dødsleirene hva som vil skje når vi er borte. Jeg har hatt søvnløse netter, det er sant. Jeg har ingen fasit. Men: Husk alle de som har stått rundt oss, som har lest alle bøker og fagarbeider om drapene og tilintetgjørelsen. Det kan komme perioder der denne historien blir misbrukt, utnyttet, ja endog falmet, men kunnskapen om utryddelsen og tilintetgjørelsen vil alltid være med oss. La meg si det slik: Å lytte til et vitne er å bli et vitne. Forstår du? Du er også et vitne.

- Du er optimist med tanke på fremtiden?

— Jeg er optimist. Slik sett vil ingen vil noen gang være det siste vitne til udådene. Kunnskapen drives fram, fortellingene forfleres. Husk – jeg vet jo godt hva mennesker gjorde for 2.500 år siden.

- Forskningen om 2. verdenskrig er omfattende, bøker fra stadig nye felt utgis. Vår kunnskap om det industrielle massemordet på Europas jøder utdypes. Er det likevel områder som er oversett?

- Jeg underviser mange steder, leser bøker og treffer akademikere hele tiden. Det pågår mye forskning. For hvert år blir vår viten utvidet. Det er så mange bøker, så mange dokumenter og kilder – fra alle sider, fra historikere, fra overgripernes side. Det som jeg ofte tenker på er – at vi vet hvordan det hendte, men ingen vet hvorfor . Hvorfor fant denne grufulle hendelsen sted, rent metafysisk, metahistorisk. Tilintetgjørelsen skjedde, og den fikk voldsomme konsekvenser.

- Mange, historikere og andre, vil si at dette vet vi da alt om, utviklingen i Det tredje rike, det systematiske, industrielle drapsapparatet og massemordene.

— Det er hvordan. Ikke hvorfor. Hvorfor er metafysisk.

400 000 ungarere deportert

Elie Wiesel ble tildelt Nobels fredspris i 1986 for boken Night – «Natten», erindringer om oppvekst og opplevelser fra dødsleirene. Han har skrevet langt over 50 bøker – sakprosa og romaner. Som filosof og humanist har Wiesel gjort det til en livsoppgave å vitne om nazistenes folkemord under andre verdenskrig.

Familiehistorien er dramatisk. Wiesel ble født i 1928 i den rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Fire søsken vokste opp i en trygg familie sterkt bundet til jødiske tradisjoner og trosutøvelse. Etter at Hitlers tropper rykket inn i Ungarn, ble over 400.000 ungarske jøder deportert ien grufull, logistisk operasjon, fraktet på 147 togtransporter sommeren 1944, blant dem Wiesel-familien, til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Der ble Wiesels mor og yngre søster drept umiddelbart. I 1945 ble Elie og faren sendt videre til leiren Buchenwald. Faren døde, den 17 år gamle Elie var i live da amerikanske soldater befridde leiren. To eldre søstre overlevde. At de tre barna møttes raskt, var en tilfeldighet. Wiesel var blant 400 barn fra Buchenwald som ble sendt til en leir i Normandie i Frankrike.

- President Charles de Gaulle hørte om oss og inviterte alle. Det vakte stor oppmerksomhet med så mange barn, og det kom journalister som tok bilder, og bildet av meg kom i avisene. Mens jeg var hos direktøren for leiren for å låne et bind i et Talmud-verk jeg forsøkte å studere, så ringte telefonen. Midt inne i fransken hørte jeg navnet mitt. Jeg trodde det hadde med Talmud-bindet å gjøre. Men direktøren la på telefonen og sa: - Jeg snakket med din søster! Hun var i Paris. Min andre søster hadde reist til Sighet for å lete etter meg.

Elie Wiesel har kritisert og vært i heftig disputt med ungarske myndigheter, som han har anklaget for «hvitvasking av tragiske og kriminelle handlinger», om hvordan datidens ungarske myndigheter var involvert i deportasjonene av jødene. Han ble tildelt landets høyeste utmerkelse av den ungarske regjering, men sendte medaljen i retur.

Om han fikk reaksjoner?

— Nei, jeg tror de ble flaue.

Om Israel

Wiesel tok sin utdanning i Frankrike og arbeidet som journalist fra Paris i en årrekke for franske og israelske medier, blant annet dekket han FN. Han husker godt FNs første generalsekretær.

- Trygve Lie var en alvorlig, oppriktig mann.

Wiesel var journalist da Israel ble opprettet.

- Israels tilblivelse var ikke selvsagt. Store anstrengelser ble gjort for å få tilstrekkelig med stemmer i FN, hver stemme talte. Det jødiske folk ville ha overlevd, selv om det ikke hadde blitt noe Israel i 1948. Det er så enkelt som det. Jødene hadde overlevd 2000 år i eksil. Jødene ville ha overlevd enda en krig.

Elie Wiesel reiser til Israel tre ganger i året, til jødiske høytider og sine mange venner.

— Jeg kan ikke skille skjebnen til det jødiske folk og jødiske historie og det jødiske land. Men jeg aksepterer ikke alt Israel gjør, Israel er ingen helgen. Hvis jeg hadde levd i Israel hadde jeg helt sikkert vært en journalist, hatt en kommentarspalte. Når jeg ikke bor der, kan jeg ikke belære om hva Israel skal gjøre.

- Men du ble tilbudt å spille en rolle i Israel i 2007?

- Ikke som politiker, men som president! Jeg lo av dette, kunne ikke tro at de spurte. Men jeg ble faktisk satt under et stort press. Det kom petisjoner. Men «come on». Jeg er ikke israelsk, jeg er amerikaner. Fikk pass for første gang, i USA. Jeg var statsløs i Frankrike. Jeg har alltid passet med meg, sier Wiesel og klapper på lommen på dressen.

«Har ikke en gang begynt»

I 2011 gjennomgikk Elie Wiesel en omfattende hjerteoperasjon, så komplisert at legene advarte om han kanskje ikke våknet opp. Men han så gjorde. I en liten vakker bok «Open heart» som Wiesel skrev straks etterpå reflekterer han over hvor sterkt han ønsket å leve videre. Og – over hvor mye han har ugjort.

- Hvordan er det mulig at du, av alle, som er foreleser, debattant, moralsk kompass for verden mener at du har så mye som skal gjøres, prosjekter som skal fullføres, nye utfordringer?

- Jeg har ikke en gang begynt! Det er en sterk følelse jeg har, og som ble forsterket da jeg var syk. Det er så mange spørsmål å stille.

- Du har mange ganger fremhevet din plikt som overlevende?

— Ja, det er en plikt for et vitne å framføre vitneprov. Det gjelder i retten, det gjelder i samfunnet. Man må være tro mot sannheten. Men utfordringen er hva vi gjør når sannheten er gigantisk, så nesten uten grenser, så uendelig.

Stillheten mellom ordene

Elie Wiesel har hele sitt forelest og arbeidet med unge mennesker. Hovedstedet er Boston University der han i mange år har undervist i filosofi og humanistiske fag.

— Det er noe som skjer i klasserommet, noe magisk. Å arbeide med unge mennesker er det mest givende man kan gjøre.

- Skriver du fortsatt?

- Selvsagt, alltid. Jeg kan ikke leve uten å skrive. Jeg arbeider både med en sakprosabok og med en roman. Når den kommer? Vet ikke, jeg tenker ikke på publisering, men på skrivingen.

Det er vel kjent at Wiesel har vært kritisk til mange filmer og dokumentarer om Holocaust.

- Jeg er ikke en bildemann, jeg er en ordets mann.

Erindringsboken «Natten» har ligget på bestselgerlister i en årrekke og er oversatt til 30 språk. Men da Orson Welles spurte om å få skape «Natten» om til film, avslo Wiesel. Han mente hans erindringer ville miste sin mening uten stillheten mellom ordene.

Da Elie Wiesel besøkte Sighet sammen med sin sønn og sin sønnesønn lød beskjeden:

- La oss ikke snakke denne dagen. Det samme gjorde vi tre da vi besøkte Auschwitz, vi snakket ikke.

Avslutningsvis sier Elie Wiesel:

— Hils mine mange venner i Norge, landet som betyr så mye for meg. Her bodde «Shua» – Leo Eitinger – min nære venn fra leirene, vi bodde i samme brakke, da jeg var syk, var han lege. I Norge bor Herman Kahan, min barndomsvenn fra Sighet. Der var Jo Benkow, der bor Lars Roar Langslet. Hils Norge!