«Jeanne d’Arc» er både vakker og grusom

Var Jeanne d’Arc en radikalisert feminist, en blodtørstig drapsmaskin, en religiøs hysteriker eller en gjennomlyst helgen? Du finner ingen entydige svar her.

Sluttscenen i «Jeanne d’Arc» på Riksteatret.
  • Mona Levin
    Mona Levin

Musikken er gregoriansk mannskor- og talekor, ispedd pulserende ekstatisk elektronika, dyrehorn, litt joik, litt Tom Waits og noen arabiske klanger. Den strekker seg altså gjennom århundrer, men vi er i senmiddelalderen, på 1400-tallet – en virkelig mørk middelalder etter lyssettingen å dømme.

Den såkalte hundreårskrigen har allerede vart i sytti år, overtro og sykdom ligger på lur, på den franske landsbygda lusker ulven. Jeanne er i puberteten og onanerer ustoppelig og frontalt, men avbrytes stadig når utløsningen nærmer seg – av den første menstruasjonen, av kirkeklokker, prest, fedre, brødre og påtrengende dyr. Brødrene får ordre av faren om å drukne søsteren i elven hvis engelskmennene trenger gjennom frontlinjen.

Les hele saken med abonnement