Bokanmeldelse: Omkamp om «Min kamp»
Poul Behrendts nye storverk om virkelighetslitteratur er inspirerende og frustrerende på samme tid.
- Poul Behrendt:
- Fra skyggerne af det vi ved. Kunst som virkelighedsproduktion (sakprosa)
- Rosinante
Karl Ove Knausgårds forfatterskap er i ferd å bli det største internasjonale fenomenet i norsk litteratur i nyere tid. Ikke bare leses Knausgård nå i alle de fire verdenshjørner, han har også vært opphav til en hel armada av epigoner i inn- og utland. Likevel har hans forfatterskap ikke blitt viet den helt store oppmerksomheten i norsk litteraturforskning.
I Danmark er situasjonen heldigvis en annen. Her har litteraturforskere allerede i mange år gitt seg i kast med Knausgårds verk med stor entusiasme.
Blant de mest sentrale av dem er Poul Behrendt, som har arbeidet med selvbiografisk litteratur siden 1980-tallet, og hvis ry hviler særlig på verket Dobbeltkontrakten (2006), som ga navn til et særegent fenomen innen virkelighetsnær skrivekunst: Litteratur som på ett tidspunkt presenterer seg som enten fakta eller fiksjon, for så, på et senere tidspunkt, å legge opp til den stikk motsatte lesemåten.
I Fra skyggerne af det vi ved viderefører Behrendt dette arbeidet. Boken presenterer seg riktignok som en studie over «kunst som virkelighetsproduksjon», men leserne bør ikke la seg lure: Dette er og blir en bok om Karl Ove Knausgård – selv om Behrendt også tar noen avstikkere innom annen virkelighetslitteratur (Vigdis Hjorth og Linn Ullmann).
- Les også:
Lumsk forskning på «Min kamp» | Ingunn Økland
Usvikelig energi
Og la det være sagt med det samme: Det finnes i dag ingen bedre leser av Knausgård enn Poul Behrendt. Med usvikelig energi leser han forfatterskapet på kryss og tvers, forlengs og baklengs, på jakt etter svar på ulike tolkningsgåter som har presentert seg for ham underveis. Jeg kan her bare ta med to av de viktigste av Behrendts lesefrukter.
Den første er av teoretisk art, og består i hans presise beskrivelse av den særegne «nærværseffekten» som kjennetegner Min kamp-serien. Denne effekten går ut på at Knausgård som forteller ser handlingen gjennom den yngre utgaven av seg selv, uten å kommentere det som skjer på bakgrunn av den viten fortelleren senere har tilegnet seg.
Her får Behrendt ikke bare forklart hvorfor lesere over hele verden er blitt trollbundet av Knausgårds hverdagsskildringer, men også gitt et plausibelt bud på hva som er nytt ved disse bøkene, det vil si: hva Knausgård gjør som ingen forfatter i romanens historie har gjort før ham.
Motbeviser at «Min kamp» er rotete
Den andre er Behrendts omfattende kartlegging av verkets komposisjon, som motbeviser Eivind Tjønnelands påstand om at Min kamp er rotete komponert. Det viktigste momentet er her plasseringen av den innskutte fortellingen om møtet mellom Karl Ove og hans fremtidige kone Linda på Biskops Arnö i 1999, som i Behrendts analyse blir verkets sentrale begivenhet.
Han får svært mye ut av denne diskusjonen, ikke minst når han knytter an til Knausgårds opplevelse av Bergmans oppsetning av Ibsens Gengangere. Her kommer Behrendt på sporet av tilblivelsen av Min kamp i forfatterens sinn, blant annet uttrykt som en søken etter en ny «kunst bak kunsten».
Frustrerende lesning
Men til tross for all briljans: dette er også frustrerende lesning. Særlig fordi Behrendt hopper bukk over såpass mange av de problemene som ligger i selve grunnlaget for hans egne diskusjoner.
For eksempel har han (utrolig nok) ikke en eneste prinsipiell refleksjon omkring forholdet mellom litteratur, fiksjon, fakta og virkelighet. Han virker likeledes helt uinteressert i å diskutere de etiske sidene ved virkelighetsnær litteratur – og det til tross for at hans egen forfatterstemme iblant har klare normative trekk.
Dette blir særlig tydelig mot slutten av boken, hvor analysen munner ut i en klar moralsk fordømmelse av Knausgårds oppførsel overfor konen. Under hvilke forutsetninger er det i orden at litteraturforskeren opptrer som moralsk dommer?
Stiller moren i negativt lys
Slike spørsmål får leseren aldri noe svar på. Behrendts bok er kjemisk fri for metodologiske avklaringer. For eksempel finner man ingen refleksjon over hva det egentlig er han forsker på når han forsøker å komme til bunns i en bestemt telefonsamtale mellom Knausgårds farmor og hennes svigerdatter.
Når han til slutt presenterer svaret, har han da klaret opp i et litterært problem eller et moment i historien til familiene Hatløy og Knausgård?
Han synes å forutsette at det iblant er viktig å kaste lys over det reelle forholdet bak Knausgårds fremstilling. Men hvilke midler er det ifølge Behrendt tillatt å benytte for å etablere slike forhold? Og hvilke etiske forpliktelser har Behrendt egentlig for moren – tatt i betraktning at hans konklusjon stiller henne i et svært negativt lys?
Behrendt adresserer ikke noen av disse spørsmålene. Derfor nøler jeg med å karakterisere dette som en innføring i «kunst som virkelighetsproduksjon». Boken er først og fremst en omfattende lesning av Knausgårds verk. Forstått på den måten er den til gjengjeld ikke bare svært engasjerende – men også, til tross for alle innvendinger, en uvurderlig kilde til kunnskap for fremtidig Knausgårdforskning.
