Kultur

Bokanmeldelse: Morna, bloggen

Maja Lundes koronadagbok er ikke en bokutgivelse verdt.

I møte med koronapandemiens katastrofestemning, klarer ikke Maja Lunde å sette ting i perspektiv, skriver vår anmelder.
  • Preben Jordal
    Preben Jordal
    Bokanmelder og oversetter

  • Maja Lunde:
  • De første dagene (dagbok)
  • Aschehoug 2020

Noen må ha narret Maja Lunde til å tro at hun er veldig flink til å skrive, for nå gir hun ut en bok uten å ha noe spesielt å melde.

I korte, dagbokaktige opptegnelser som like gjerne kunne ha vært Facebook-oppdateringer eller kalkulert bekjennende blogginnlegg, rapporterer hun fra de første dagene i mars. Da førte koronapandemien til en såkalt nedstengning av landet, og Lunde skriver om hvordan dette føltes for henne og familien.

Kan jeg beskrive sjokk? Kan jeg beskrive uvirkelighet? Finne ordene for følelsen av uvirkelighet? At noe hender med meg, men likevel skjer med en annen. At man ser seg selv utenfra. Det er en klisjé. Og jeg ser ikke meg selv utenfra, jeg ser oss alle, det er en film, det er en fiksjonsfortelling, det kunne vært en fortelling jeg selv hadde skapt. Hvordan skal jeg nå kunne skrive. Ingen av mine historier kan overgå dette.

Hverdagsliv

Boken er full av slike avsnitt, der Lunde, som åpenbart ikke er et utpreget litterært menneske, begir seg ut i refleksjoner omkring egen skriving.

Men i møtet med en katastrofestemning som millioner av mennesker deler, må selv bestselgerforfattere ta seg sammen for å sette ting i perspektiv. Og det klarer ikke Lunde, enda hun både er vinnar av årets Bjørnsonpris og årets Peer Gynt. I stedet får vi hverdagsliv fra Norge i perioden 11.–29. mars 2020.

Det fremgår av teksten at Lunde er bosatt i Oslo i eget hus med hage og har mann og tre barn. De har ingen nevneverdige økonomiske bekymringer eller helsemessige utfordringer, og foreldrene hennes, ja, til og med mormoren, lever.

Koronanedstengningen rammer dem ikke spesielt hardt. De blir ikke syke, ingen de kjenner, dør. Likevel begynner hun å gråte ute i bilen allerede på side ni.

Alminnelighet

Det er vanskelig å se hvordan denne, tja ... kvilten av alminnelighet skal danne et godt utgangspunkt for en leseverdig koronadagbok.

I likhet med svært mange andre må Lunde og familien av smittevernhensyn plutselig tilbringe det meste av tiden sammen. De er på internett og de ser på Dagsrevyen, storøyde, som om det var 1969 og månelanding.

De kjeder seg, de krangler, blir venner igjen, og holder kontakten med slekt og venner via mobiltelefon.

Det lille som finnes av egentlig dramatikk i teksten, må Lunde derfor forestille seg, dikte opp, for så å skrive ned, i en prosa som fremfor alt viser oss en helt ordinær språkbruker i en ikke spesielt krevende livssituasjon.

Begrepsfattigdom

Visst må det ha vært utfordrende å skulle beskrive pandemiens første fase, men hun kunne jo latt være?

Blant dem som følte seg kallet til å sette ord på katastrofefølelsen og det de så for seg av konsekvenser, var navn som Slavoj Zizek, Giorgio Agamben, Ivan Krastev, ja, endog vår egen Åsne Seierstad slengte seg med.

Men der filosofene og statsviterne i det minste hadde et slags begrepsapparat og en evne til å gjøre komplekse fenomener til gjenstand for refleksjon, finnes det ikke spor av sånt hos Lunde.

Veslevoksenhet

I stedet får vi veslevoksenhet:

18 millioner mennesker døde i første verdenskrig. Mellom 50 og 100 millioner døde i spanskesyken. Hvorfor er krigen pensum på alle skoler, mens spanskesyken ikke er stort mer enn et navn, noe som nevnes i en bisetning? Hvorfor har jeg aldri visst at 15 000 nordmenn døde i spanskesyken? Hvorfor finnes krigsminnesmerker over hele Europa, hvorfor markerer vi starten og feirer freden fremdeles? Er det slik at vi mennesker snakker om, vurderer, diskuterer og evaluerer bare det vi på en eller annen måte opplever at vi har kontroll over?

Er dette en skolestil fra videregående? Ja, for hvor ellers finner man tekster der skribenten liksom i affekt anklager noen (skoleverket?) for sin egen uvitenhet? Men hvorfor bommer hun likevel med to millioner drepte i verdenskrigen?

Og synes Maja Lunde virkelig det er rart at sykdommer som dreper mennesker, vurderes på en annen måte enn mennesker som dreper mennesker?


Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag
  5. Maja Lunde