Det mest slående i Nasjonalballettens nye tolkning av Hedda Gabler er hvordan Hedda (Grete Sofie Borud Nybakken) stadig vender ansiktet ut mot publikum. Med harde øyne og trass i alle lemmer er det som om hun sier til oss: «Ser dere hva de gjør med meg? Det er ikke bare meg, ikke sant?»

Grepet er så virkningsfullt fordi det skaper en akutt og konkret kommunikasjonskanal mellom publikum og den desperate Hedda. Nasjonalballetten har tatt Ibsens klassiske stykke og skapt en stum, abstrakt forestillingsverden der alt skjer i spenningsforholdet mellom danserne. Det er gjennomgående intenst og med en følelse av uunngåelig undergang. Men hver gang forestillingen står i fare for å bli statisk i sitt eget uttrykk, bryter Hedda ut og ser – anklagende – på oss.