Kvelertak, Ziggo Dome i Amsterdam

Publikum: 17.000 (utsolgt)

Det sies ofte at det er en utakknemlig jobb å varme opp publikum for store metalartister som Slayer og Iron Maiden. Sant nok, men når Kvelertak nå legger ut på en 38 konserter lang Europa-turné med Metallica, har de en ekstra utfordring; et hinder til og med Ingebrigtsen-familien hadde klødd seg i hodet av.

Kvelertak skal spille midt i salen, på en scene spesialdesignet for Metallica-showet. Større band – Lamb of God, Machine Head, Fear Factory for å nevne noen – har slitt med formatet, men når Kvelertak mandag kveld gikk på scenen for første gang som oppvarmingsband for Metallica, fungerte det forbløffende bra.

Kvelertak har gjort noen smarte valg med låtutvalget for anledningen. Ut går for eksempel «Dandrofil for Yggdrasil», åpningslåten på Nattesferd. Den er kanskje den beste låten på den nye platen, men i store, hypermoderne Ziggy Dome i Amsterdam ville den blitt for for hektisk og utydelig. I stedet åpner Kvelertak sine førti tilmålte minutter med «Åpenbaring», den ryddigere åpningslåten fra Meir, og fyller på med låter som alle er testet og godkjent på festivaler, klubber og konserthus. Dette er Kvelertaks tolkning av det gamle Radio NRJ-slagordet, Hit Music Only, og planen gir umiddelbar uttelling foran de 5-6000 som er innenfor dørene.

Kvelertak-vokalisten om skrikingen:- Det er litt som puling, man må bare følge instinktene. {{{silentplay:true}}}

Dette kan bli triumfferd

Selvtilliten er på topp, lyden er høy og god, lysshowet lekkert med utgangspunkt i blåfargene fra Nattesferd, og Erlend Hjelviks karakteristiske uglemaske tas mot med både jubel og lett forundring av hollenderne. Kvelertak stiller seg i utgangspunktet på den ene siden av scenen, mot salens eneste kortside, men sprer seg etter hvert utover alle scenens fire sider. De har alltid vært et sterkt og livat liveband, men foran nysgjerrige Metallica-fans låter de muligens bedre enn noensinne.

Kvelertaks styrke er miksen av undergrunnsmetal med classic rock-riff og frekk popsensibilitet, og når Hjelvik på avslutningslåten «Kvelertak» finner frem det største Kvelertak-flagget vi har sett så langt i karrieren deres, tar kombinasjonen dem til et nytt nivå. Bandet kler rett og slett den store scenen, og spesielt «Evig vandrar» og «Mjød» løfter bandet ut til publikum. Når antydningene til hektisk avlevering forsvinner og premierenervene er lagt igjen på bunnen av en amsterdamsk kanal, kan Metallica-oppdraget bli en triumfferd mot et nytt og enda større publikum. Vi har ikke sett det største Kvelertak-flagget ennå.


Veteranene Metallica leverer fortsatt en solid pakke, men bør ikke føle seg for trygge med sultne utfordrere som Kvelertak.
PAUL BERGEN / ANP

Metallica, Ziggo Dome i Amsterdam

Publikum: 17.000 (utsolgt)

Metallica går – som alltid – på scenen til Ennio Morricones «The Ecstacy of Gold», før de smeller rett i «Hardwired» og «Atlas, Rise!» fra fjorårets finfine plate Hardwired...to Self-Destruct. I motsetning til tidligere turneer byr bandet på overraskende lite pyro, bomber og eksplosjoner, i stedet har de fått designet drøyt 50 bokser som senkes og heves gjennom hele konserten, mens et utall snutter, filmer og design flimrer over de lyssterke skjermene som kapsler inn boksene.

Som en motorsagkonferanse på Finnskogen

Det hele ser delikat og spennende ut, spesielt når det skapes en illusjon av at det er mennesker inni alle boksene på «The Day That Never Comes». Åpningen på konserten låter likevel skarpt og rotete, og det er for en gangs skyld ikke Lars Ulrichs feil. Lyden er skrudd som til en motorsagkonferanse på Finnskogen, og de energiske, kontante låtene fra «Hardwired...to Self-Destruct» blir i stedet frest opp av lyden. Publikum blir uansett varme i trøyen, så når «Seek and Destroy» – bandets avslutningslåt gjennom en årrekke – kommer allerede som låt nummer tre, finner folkehavet allsangstemmen.

Hardwired...to Self-Destruct dominerer låtutvalget, og de seks låtene de spiller derfra er faktisk flere enn de fem de spiller fra sine fire første, kanoniserte plater. Det er uansett en helt riktig avgjørelse for bandets fremtid å gi det nye albumet så stor plass, Metallica kler ikke å bli et rent retroband. Når publikum ikke reagerer umiddelbart på en låt som «Moth Into Flame», er det åpenbart at de jobber hardere med hver enkelt akkord og hvert trommeslag for å banke låtene inn i gamle og nye fans. Utbetalingen for innsatsen kommer litt overraskende på «Halo On Fire», som sammen med «Dream No More» får best mottakelse av de nye låtene.

Mimrer om Cliff Burton, men vender tilbake til nåtiden

Kveldens største kor oppstår da publikum overtar melodilinjen Marianne Faithfull opprinnelig synger på «The Memory Remains», mens «For Whom The Bell Tolls» låter like tung og treffende som den har gjort de siste 33 årene. Boksene i taket viser sakte film-bilder av den avdøde bassisten Cliff Burton, før det fader over i diverse illustrasjoner undergrunnstegneren Pushead gjorde for bandet på 80-tallet. Det mimres over en lav sko, men Metallica dveler likevel ikke med fortiden. De går hele tiden tilbake til Hardwired...to Self-Destruct, og James Hetfleld insisterer til publikum henger med.

Undødvendig disco-flørt, men lykkelig avslutning

Midtveis i hovedsettet kommer kveldens nest mest bisarre øyeblikk, da Kirk Hammett sveiper innom disco-hiten «Le Freak» på vei til det massive åpningsriffet på «Am I Evil?». Seansen toppes likevel av øyeblikket da fire digitale trommebord kommer opp fra scenen, og Metallica kaster seg ut i en oppsiktsvekkende lite fengende trommesirkel.

James Hetfield får rollen som trommesolist, mens Lars Ulrich danser sin danskeste gatedans mellom de andre trommebordene, og det er ulidelig å både se og høre på. Metallica har ofte vippet i retning et unødvendig Led Zeppelin-kompleks med illete solopartier, men trommering og Nile Rodgers-riff bør definitivt på no-fly listen når Metallica skal ut på tur. Avslutningen sitter derimot som den skal. «Sad But True» gir sug i magen, «One» utnytter alle småskjermene med en vakker hyllest til døde soldater og «Master of Puppets» spruter av overskudd. Til slutt sørger «Enter Sandman» for rene Super Bowl-stemningen i arenaen. Ingen blir overrasket, men alle blir lykkelige når et av metalens mest gjenkjennelige riff avrunder kvelden for et fremoverlent Metallica.