Inger Elisabeth Hansen: Grublende klimadikt – vittige og vakre
Det er tolv år siden Inger Elisbeth Hansens forrige diktsamling. Nå er hun sterkt tilbake, konstaterer vår anmelder.
I Inger Elisabeth Hansens nyeste diktsamling er det ikke ett ord om poetens hjerte eller smerte. Ingen oppvekstskildring. Ingen sykdomsskildring. Men derimot en undersøkelse av verden.
I en verselinje alluderer hun til Henrik Wergeland og hans blomst gyllenlakk: "lille bille, / når du din glans har tapt". Og det er noe wergelandsk i tankeflukt og engasjement, i nysgjerrighet og insisterende pågåenhet over diktene til Inger Elisabeth Hansen.
Som dikterisk stoff kan han bruke myter og fabler, Dødehavsrullene og Forkynnerens bok. Hun skriver om guder og biller, men kan også vie en ganske alminnelig plastpose oppmerksomhet: "Tale til deg du blå plastpose ved bredden av Nilens kanaler", heter et dikt, som minner om det storslåtte "Plastbøttediktet" til Peter R. Holm.
Vi får hos Hansen høre om slagrekker av engler og krigsporter som åpnes, men også om en kamp som utspiller seg på helt subtilt vis under vann, i diktet om Klovnefisken:
Den lille Klovnefisken som lever i sjøanemonen
har fått registrert en svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen. /(...)
Det forekommer den at Den Blå Safirdjevelen, som spiser små klovnefisker, lukter godt. / (...)
Når nøkkelmolekylet omplasserer venn med fiende og omvendt / dreier det seg om demens, eller er det en ond strategi?
Les også:
Anne Holts nye bok unnslipper ikke den moderne politiromanens forbannelse
Økoperspektiv
I flere av diktene er det et økologisk perspektiv, som i åpningsdiktet om sommerfuglen Klippeblåvinge, en utryddelsestruet art, ført opp på rødliste. Slik starter diktet:
Klippeblåvinge, du som fantes i det stille,
du som i det stille ble fordrevet av arealpolitikken,
du hildringsblå beboer av granitt ved Iddefjorden,
i skrenten inne ved randen og i det ytterste, på sørvendte svaberg fordrevet
av arealpolitikken, fornuftig i fargene, kamuflert i det svabergsbrune,
kamuflert i det hildringsblå, nesten uten en egen farge i ditt eie, lett å overse (...)
Men poeten overser den ikke, men skriver den frem. Diktet har linjer til den danske lyrikeren Inger Christensens Sommerfugledalen ( 1991), der selve det å benevne arter blir en anerkjennelse og påminnelse, i en tradisjon for å verdsette det immanente som stammer helt fra Høysangen. Kanskje kan alt nærvær først skarpstilles når noe er i ferd med å mangle, forsvinne. At det derfor er viktig med "rødlister".
Drep ikke en albatross
Hansens dikt om sommerfugler og biller blir et forsvar for biodiversitet, det at arter har sin egenverdi. Dette oppnår hun blant annet ved tidvis å innta et ikke-menneskelig perspektiv.
I det siste diktet, som heter "Å være eller ikke være albatross", og starter med linjene "Drep ikke en albatross / la den få dø på vinden", finner vi allusjoner til den engelske, romantiske lyrikeren Coleridges dikt "Balladen om den gamle sjømann", fra 1798. Sjømannens nedskytning av albatrossen kan fortolkes som hans manglende evne til å verdsette andre skapninger som tilhørende det samme univers som han selv. Han skyter albatrossen for å vise at han kan, og fordi Vestens antroposentriske tradisjon gir ham rett til å behandle naturen etter eget forgodtbefinnende. Imidlertid utsettes han og mannskapet for en rekke stormer etter dette.
Spørsmålet blir: Hvordan leve i likevekt med naturen. Hos Inger Elisabeth Hansen er albatrossen blitt søppelavhengig og selvdestruerende, etter i årevis å ha forvekslet plasten i verdenshavene med mat.
I diktene går vi på kryss og tvers på kloden og i historien, og passende nok gjengir bokomslaget et forseggjort gammelt verdenskart.
Alle dikt er ikke like gode. Og årets samling er ikke like gjennomført som hennes prisvinnende bok Trask fra 2003. Men det er mer enn nok av gode dikt her til at boken blir en av årets mest interessante.
Inger Elisabeth Hansen, Å avgrense lengselen, avrenning foregår, Aschehoug
