afp000857434-hcfquWsmw4.jpg
Tor G. Stenersen

100-åringen våkner mellom syv og åtte, vipper vekk dynen, og mens han ligger pysjamaskledd i den varme sengen begynner ritualet: Først beveger han den høyre stortåen. Så den venstre. Langsomme bevegelser i sirkler. Deretter anklene. Knærne. Hoftene, den ene fikk han byttet ut for noen år siden. Til slutt fingrene, hendene, albuene og armene helt til han kommer til hodet. Det vrir han fra side til side på puten.Etter fem minutter vet han at han ikke kommer til å få krampe, strekk eller seneproblemer denne dagen heller.

Da står Wilhelm Molberg Nilssen opp fra sengen i rekkehuset sitt midt i Lillehammer.

Krig etter krig

I Jonathan Littels krigsroman De velvillige heter det: «Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner eller barn, så takk din Gud og gå i fred.»

Wilhelm Molberg Nilssen ble født under 1. verdenskrig og var involvert i den andre.

Han har ingen mén etter krigen, men bærer den med seg slik en historisk fotballspiller alltid vil være en historisk fotballspiller uansett hvor han drar. 70 år etter at tyskerne kapitulerte er han Norges eneste gjenlevende distriktssjef i Milorg, den militære motstandsorganisasjonen i det okkuperte Norge. Vennene han kjempet med er døde. Kongene Haakon og Olav (den første lærte han å bygge iglo på 1930-tallet, den andre sendte han telegram til i London under krigen, han har hilst på Kong Harald og kronprins Haakon også) er døde. De syv søsknene hans, alle født før ham, er døde.Molberg Nilssen? Han har bedre syn enn på lenge etter en grå stær-operasjon, fikk fornyet sertifikatet sist uke og feiret 100-årsdagen sin i går sammen med kona Synnøve på 93, døtrene på 69 og 63, fire barnebarn, syv oldebarn og en flokk venner på Lillehammer. Først med en familielunsj, deretter i et stort arrangement i Weidemannsalen på Lillehammer hotell. Dit kom også forsvarsminister Ine Marie Eriksen, og inngangsbilletten på 150 kroner inkluderte kaffe og kaker. Det er mer: Veteranen synger pent, spiller piano, husker favorittdiktene sine og i påsken skal han ut på ski igjen. Han bare ventet litt denne sesongen fordi han ikke ville feire den store dagen med gipset ankel.

Wilhelm Molberg Nilssen tok imot Kong Olav da han kom hjem til Norge (som kronprins) i 1945. Her er de to sammen på Lillehammer under 40-årsmarkeringen av frigjøringen.
FOTO: BJØRN FJØRTOFT

— Det er en glede å fylle 100 når man ikke er syk. Hver morgen sier jeg til meg selv: Dette blir en fin dag. Jeg makter mer enn jeg tror og kan uansett ikke gjøre mer enn mitt beste. I dag vil jeg gjøre et menneske glad. Det er fine holdepunkter, sier han.

«Skutt blir den som…»

I 1939 var Wilhelm Molberg Nilssen ferdig med to år på Statens gymnastikkskole. Nå kunne han velge mellom lærerjobber. Tromsø og Kristiansand ville ha ham. Den nyutdannede – som vokste opp i Østfold – ønsket seg til Lillehammer på grunn av naturen.

Byen han kom til var okkupert av tyskere. Til og med den nye gymsalen den ferske læreren skulle ha til undervisning var opptatt. Molberg Nilssen brukte fantasien. En elv? Svømming. En skog? Hinderløype.

Gjennom idretten ble han kjent med lokale motstandsmenn. Resyméet av en lang historie og en rekke tilfeldigheter: I 1943 ble Wilhelm Molberg Nilssen, som var befalsskoleutdannet, eks-gardist og fenrik, Milorg-sjef for Distrikt 23. Snaut ett år senere fikk mannen med dekknavnet «Lilleby» vite at tyskerne var på sporet av ham og at han sto i fare for å bli arrestert og sendt til Tyskland. Forgjengerne hans hadde rømt til Sverige. Men hvordan skulle det gå med motstandskampen hvis alle flyktet over grensen? Det neste året lå han i dekning i skogen, i små, selvbyggede hytter, sammen med radiotelegrafisten Finn Bjørn «Snekkern» Johnsen og adjutanten Einar «Møller» Thorsrud.

— Vi diskuterte, organiserte og vekslet ikke et eneste uvennlig ord. Gestapo rundt oss på alle kanter. Det var et fenomenalt liv, gitt, sier han og mener det.

- Men farlig?

— Farlig, ja! Det hang jo plakater over hele Norge: «Skutt blir den som bærer våpen…»

- Måtte du tenke deg om lenge før du ble Milorg-mann?

— Nei. Det var en selvfølge å gjøre motstand.

- Hvorfor?

— Hvorfor?! Hvorfor gjøre motstand?

Wilhelm Molberg Nilssen ser ut som han har fått en ørefik. Han blir så taus at lyden fra veggklokken i stuen hans med utsikt over Mjøsa tar over hele rommet, tikk-takk, tikk-takk, tikk-takk , før han sier:

— For oss unge var 9. april en fortvilelsens og skammens dag. Nazi-Tyskland okkuperte Norge på et blunk. Det hersket lammelse og total forvirring. De unge måtte ta et valg. Og så strømmet de ut, tusenvis av unge menn, til fots, på ski, på sykkel, på lasteplan, i båt, for å melde seg på mobiliseringsplassen sin og delta i kampen om Norge.

Guttene i gymklassen

Men alle gjorde ikke det.

Å, himmel, som Molberg Nilsen fikk erfare det.

Med raske skritt går 100-åringen over stuegulvet og henter et sorthvitt-bilde av rundt 20 unge menn som står i oppstilling på en idrettsplass. Cirka 18 år gamle. Solen skinner på de bare overkroppene deres. Alle er slanke, men muskuløse. Hadde ikke gutter underhudsfett på den tiden? Dette er en av klassene Molberg Nilssen hadde i gym. Nå flytter han fingeren fra ansikt til ansikt:

— Han ble telegrafist (motstandsmann). Han ble gestapist. Telegrafist. Gestapist. Telegrafist.

En av guttene på bildet, Arne Saatvedt, var blant de 25 nordmennene som ble henrettet etter krigen – i de første henrettelsene i fredstid på norsk jord siden 1876. Saatvedt ble dømt for drap, tortur og mishandling av landsmenn. «Du skjønner far, at jeg i dag uten press, men ved overbevisning, med nakne fakta er kommet fram til (…) at jeg er straffskyldig - endog til å dø», skrev 23-åringen i avskjedsbrevet til faren sin to måneder før han ble skutt på Akershus festning, med bind for øynene, stropper rundt midjen og brystet og et hvitt merke over hjertet.

Det skjedde i oktober 1945. 13 måneder tidligere, mens det fortsatt var krig, gikk læreren og motstandsmannen Molberg Nilssen og eleven og gestapisten Arne Saatvedt overraskende på hverandre på Otta 11 mil fra Lillehammer.

— Jeg gikk sjelden ned fra skauen til tettsteder om dagen. Vi jobbet om natten. Men denne dagen måtte jeg til Otta, sier den gamle. Han hadde forkledd seg som tømmerhogger; slitt nikkers, busserull og en ryggsekk med øksen festet oppå og seks-syv forskjellige identifikasjonspapirer nedi. På magen, under klærne, hadde han en Remington Colt pistol. På dødsmerket rundt halsen hadde han festet giftpillen han aldri skulle få bruk for. Saatvedt var kledd i Gestapo-uniform med våpen i beltet. Det var sikret, så Molberg Nilssen følte seg sikker på at han kunne legge ham i bakken før han fikk den opp.

— Han sa: «Er du her? Du er etterlyst. Du skal ikke være her, du». Jeg svarte: «Nå tuller du fælt, Arne. Jeg ligger på vedhogst i Heidal».

Wilhelm Molberg Nilssen kom seg unna og forsvant inn i skogen igjen. Etter krigens slutt besøkte han den arresterte på cellen. Saatvedt sa: «Jeg kunne ha blitt en like god milorgmann som deg, men dessverre gikk jeg feil vei». Milorg-sjefen spurte hvorfor Saatvedt ikke hadde forsøkt å arrestere ham på Otta, og minnes at han svarte: «Det turte jeg ikke. Jeg husket instruksjonene du ga oss i jiu-jitsu på skolen.»

- Hva føler du for de som hjalp tyskerne?

— Det er ingenting å føle. Det valget var jo så vanskelig. Jeg spurte mange om hvorfor, og ofte var det foreldre eller venner som påvirket dem til å gå inn i Hirden.

Hva med Wilhelm Molberg Nilssens valg? Fikk han bruk for Colten? Måtte han løsne skudd, eller handlet alt om rekognosering, organisering, kartsamlinger, frakt av post og proviant og mottak av våpen-flydropp fra de allierte?

— Dét snakker jeg ikke om, sier han og blir med ett streng.

- Hva er det du ikke snakker om?

— Det kan være tilfeldige møter. Med tyskerne. Kontroller. Vi trente på «silent killing». Vi måtte kunne forsvare oss. Vi drev jo på med livet som innsats! Men mine private saker og ting fra krigen er jeg ferdig med. De skal ikke i avisen. Det har ingen hensikt. Nei, nå ser jeg at du ser forskrekket ut.

Tullemor og brevene

Da kommer hun inn i stuen og berger situasjonen, kvinnen Molberg Nilssen allerede har presentert som «min elskede» to ganger. Synnøve Molberg Nilssen (93) så gymlæreren på skolen på 1940-tallet, og falt for ham.

- Jeg forelsket meg i læreren, sier Synnøve Molberg Nilssen om ektemannen Wilhelm. De to giftet seg i 1945, og går fortsatt på ski sammen.
Tor G. Stenersen

Så måtte han rømme.— Under krigen fikk jeg brev fra ham under dørmatten, sier hun.

— Hva, har jeg skrevet noe og lagt det under matten? spør han ertende.

— På slutten av brevene sto det «lov meg at du kaster dette».

— Det har jeg aldri skrevet. Du skulle brenne dem! sier han og ler.

— Men det gjorde jeg ikke. De ligger på loftet, inni dagboken min.

— Jeg skrev jo bare om vær og vind.

De giftet seg i oktober 1945 etter at hun hadde hjulpet med å dekode telegrammene fra London under krigen og deltatt i oppryddingsarbeidet på Nansenskolen etterpå. De flyttet sammen i Dr. Torps gate to år senere, og har bodd der siden. Fikk en datter i 1946 og en til i 1952. Og selv om kona synes han er blitt fæl til å prate på sine gamle dager, klemmer de, tar på hverandre og holder hverandre i hendene så ofte de har sjansen. Hun kaller ham «W2», fordi hun hadde en bror som også het Wilhelm («W1»). Han kaller henne «Tullemor».

— Tullemor, det er jenta si. Vi har vært heldige, vi to, sier Wilhelm Molberg Nilssen.

Gener, flaks, fornuft

Ved inngangen av 2015 var det 886 mennesker i Norge over 100 år. I går ble Molberg Nilssen en del av den sjeldne gruppen mennesker som utgjør 0,2 promille av befolkningen vår. Hvordan blir man så gammel? Det finnes ingen fasit, men gener, flaks og fornuft betyr mye, mener jubilanten. Og spør plutselig:

— Hva gjør du for å tjene en million på en god travhest? Hva forer du hesten som skal gi deg disse millioninntektene med? Én eneste ting?

- Havre?

— Ja, ikke sant, havre. Næringsrik som bare pokker både for dyr og mennesker. Og vi hører jo til dyreslekta.

Så etter at Wilhelm Molberg Nilssen har varmet opp kroppen i sengen og fulgt opp med noen øvelser på gulvet («frem, foran, ut og sving – gode, gamle øvelser») går han ned på kjøkkenet der Synnøve allerede har sittet våken en stund. De prater litt om hva de skal bruke dagen til mens han lager den samme frokosten som han har laget i 90 år: To store skjeer havre i kokende vann og litt sukker og melk på toppen når grøten er ferdig.

— Det er «bon frikasse», som de sier.

- Har du andre hemmeligheter?

— Havregrøt, trim og et normalt kosthold er da ikke hemmeligheter. Husk at jeg fortsatt er faglærer i fysisk fostring, selv om jeg har vært pensjonist siden 1980. Dessuten tilhører jeg en tid for «reservedelsmennesket». Legene er blitt som bilmekanikere som skifter gamle eksospotter. De skifter knær, hofter, hjerter, lunger, alt skifter de, sier han og stiller seg midt på gulvet. Han lar hodet falle ned mot brystet, kroker ryggen og later som han sikler litt.

— Dette er et utseende for «oldinger». Se på forskjellen når jeg retter meg opp, sier han og blir rak i ryggen.

— Man må hele tiden passe på. Jo eldre man blir, jo slappere blir bukmusklene og jo lengre blir musklene der bak. Derfor må man alltid tøye på brystmusklene, de store her, sier han og legger hendene over brystet.

— Jeg har hundrevis av slike øvelser.

- Og et flunkende nytt sertifikat?

— «Vi må være helt sikre», sa legen da han skulle forlenge det. Helsen min er helt i orden. «Kulelageret» (nakken) fungerer, jeg kan mer enn å se rett frem, jeg kan se 90 grader til begge sider. Men for å få fornyet sertifikatet måtte jeg gjennom noen psykologiske prøver, og det gikk greit, sier han. Utenfor huset står en knallrød Polo.

- Ferdig med de greiene

Poloen får han blant annet bruk for når han skal kjøre til Jørstadmoen leir i midten av april for å snakke om 1945-maidagene etter frigjøringen. Én ting er sikkert: Innholdet kommer ikke til å bli bittert.

- Er det noen tyskere du fortsatt er forbannet på?

— Nei! Jeg er helt ferdig med de greiene der. I mange år har jeg reist rundt på skoler og snakket med elevene. Der sitter «Ola» og «Per», og kanskje var bestefedrene deres nazister under krigen, men det kan jo ikke barna noe for. Livet må gå videre, sier han.

For snart 70 år siden kunne endelig Molberg Nilssen og de hemmelige krigerne komme frem uten fare. I sin egen bok fra 1995, I Milorgs tjeneste, skriver han: «I den tussmørke vårnatten før 9. mai kom jegerne ruslende som skygger ut av skauen frem til mobiliseringsplassen».

Norge skulle igjen styres etter norsk lov, men kunne ro og orden opprettholdes, ville selvjustisen overta, ville det bli utført hevnaksjoner mot de flere tusen avvæpnede tyskerne i Lillehammer-området? Forsvarets Overkommando ønsket at menn med erfaring skulle hjelpe til med overgangen de første månedene. Parolen var: Samhold og disiplin.

Slik møtte vår Wilhelm en annen Wilhelm – den tyske oberstløytnanten Schoepf, som var satt til å rydde opp.

— Vi ble gode kompiser. Han sa: «Nå er vi ferdig med krigen. Nå har vi helt andre oppgaver». Jeg sa meg helt enig i det, og korresponderte med ham helt til han døde i 1995. Hans kone ringte meg og sa at Schoepf var død, sier Molberg Nilssen og leter frem et fotografi av flere døde. Det er et bilde av ham og de fire mennene han ledet Distrikt 23 sammen med. Der er Finn Bjørn «Snekkern» Johnsen (død 1986), Einar «Møller» Thorsrud (død 1985), Jon «Leif» Gunleiksrud (død 1986) og Peder Greg «Bjarne» Emblemsvåg (død 1989).

Wilhelm Molberg Nilssen (i midten) sammen med ledelsen av Distrikt 23. Fra venstre: Finn Bjørn «Snekkern» Johnsen, Einar «Møller» Thorsrud, Jon «Leif» Gunleiksrud og Peder Greg «Bjarne» Emblemsvåg.
Tor G. Stenersen

I midten: Wilhelm «Lilleby» Molberg Nilssen, han som starter hver eneste dag med å snurre rundt på høyre stortå.— Se på disse karene! For et vennskap vi hadde, sier han.

— Og nå er du den eneste av dere som lever, sier kona.

— Ja. Hvorfor i all verden skal alle disse kjekke guttene være døde, og jeg bli 100 år? spør Wilhelm Molberg Nilssen mot en stuevegg som ikke svarer.

Les også:

Kjetil Østli: En historie om helter

afp000857434-hcfquWsmw4.jpg
Tor G. Stenersen