Da regissør Ken Loach hadde kinopremiere på sin forrige film, Jeg, Daniel Blake, skrev jeg at «for hver film Loach lager virker det som underklassens vilkår har forverret seg enda noen hakk, og han kan effektivt piske frem en sosial indignasjon i den mest likegyldige blant oss».

I den filmen var hovedpersonen arbeidsufør og en kasteball i et kafkask og menneskefiendtlig byråkrati. Denne gangen har hovedpersonen jobb, men sliter fortsatt økonomisk og psykologisk med ettervirkningene fra finanskrisen i 2008. Da mistet Ricky jobb og hus. Sammen med Abbie og barna fant han en foreløpig nødhavn i Newcastle, der de har ventet på bedre tider.