«Apollo 11» er en vakker, heseblesende og gåsehudskapende kinodokumentar

Storslått ødemark i et gåsehudprosjekt av en film.

Mer enn elleve tusen timer med lydopptak og mengder av filmopptak i ulike formater er blitt en fabelaktig fengende kinodokumentar om månelandingen i juli 1969. Jeg understreker ordet «kino» i kinodokumentar fordi dette er en film det er fantastisk å se på kino, hvor god lyd og stort lerret løfter opplevelsen skyhøyt.

TV-sjangerens krav til tempo og sensasjon, gjerne overdrevet tydelig og dramatisk fortalt av en overspent og halvveis idiotisk forteller, har i mange år undergravd det som i mine øyne er den virkelige filmdokumentaren, nemlig en visuell utforskning som tar seg tid og stoler på at seeren har ro nok i kropp og sjel til å bli sittende.