«Apollo 11» er en vakker, heseblesende og gåsehudskapende kinodokumentar
Storslått ødemark i et gåsehudprosjekt av en film.
Mer enn elleve tusen timer med lydopptak og mengder av filmopptak i ulike formater er blitt en fabelaktig fengende kinodokumentar om månelandingen i juli 1969. Jeg understreker ordet «kino» i kinodokumentar fordi dette er en film det er fantastisk å se på kino, hvor god lyd og stort lerret løfter opplevelsen skyhøyt.
TV-sjangerens krav til tempo og sensasjon, gjerne overdrevet tydelig og dramatisk fortalt av en overspent og halvveis idiotisk forteller, har i mange år undergravd det som i mine øyne er den virkelige filmdokumentaren, nemlig en visuell utforskning som tar seg tid og stoler på at seeren har ro nok i kropp og sjel til å bli sittende.
Les hele saken med abonnement
Les også
Skal man bli i et forhold uten sex – bare for barnas skyld?
Kona ble kjeftet på av et vennepar. Kan de kreve en ordentlig unnskyldning?
Dette gjør «alle» feil når de faster. Astrid E. Kure (49) har gått ned i vekt og fått bedre helse.
Vold i barndommen påvirker den fysiske helsen senere i livet. Særlig ett funn overrasket forskeren.