Det er tidlig om morgenen. Hun våkner i sengen og begynner å kjenne etter utstikkende bein på kroppen. Hun har holdt på sånn i flere år. Ribbeina buler betryggende ut, hoftebeina stikker ut som kniver. Alt er som det skal være. Hun åpner webkameraet på laptopen og tar bilder av seg selv i helfigur, dokumenterer kroppen for å se etter forandringer.

Deretter sluker hun noen sovepiller og setter mobilen i flymodus.

Det virker meningsløst å stå opp.

Det går strålende

Hun er alltid for tidlig ute, livredd for å komme for sent. Linnéa Myhre sitter på café Laundromat på Bislet med et vannglass foran seg. Den ene hånden taster på mobilen, den andre ligger beskyttende rundt kroppen. Hun smiler svakt, ikke hjertelig.

Går det bra med henne?

Helt strålende, forsikrer hun, i et tonefall som skulle tilsi noe helt annet. Det er visst beskjedenhet. Hun har sluttet alltid å fokusere på det negative, og dessuten, helt ærlig, går det bedre enn på lenge.

— Jeg er vant til å gjøre ingenting, nå har jeg dagene fylt opp. Jeg rekker ikke grave meg ned i mine egne følelser, sier hun og rister på hodet når servitøren spør om hun vil ha mer enn bare vann.

Mat er ikke lenger det første hun tenker på når hun våkner. Heller ikke hvordan hun ser ut. Hun spiser sine faste brødskiver med leverpostei og rødbeter. Sier god morgen til de hun deler bofellesskap med på Bislet i Oslo.Hun trodde hun var sær og introvert, skapt for å leve alene. Så viser det seg viser at den tidligere «sinnabloggeren» elsker å bo i kollektiv og delta i noe så jovialt som Skal vi danse på TV, hvor hun til og med roses for å være sprudlende nå.

— Jeg var så klart skeptisk til programmet i starten, sier hun.

— Jeg tenkte jeg skulle være en outsider som skulle sladre til vennene mine om hvor dumme alle de andre deltagerne var. «For er sirkus», tenkte jeg de første ukene, jeg må ut av det, jeg orker ikke.

Hun og ser ut mot gata, mot det skarpe høstlyset.

— Nå synes jeg helt oppriktig at det er det morsomste jeg har vært med på i mitt liv. Alt jeg vil, er å gå videre og vinne hele greia.

Selvmordsbrev

I dag er det som et annet liv. Men det er ikke mer enn tre år siden Linnea Myhre satt akkurat der hun sitter nå og forfattet sitt eget selvmordsbrev. Kjære mamma, skrev hun, «jeg får ikke dette til lenger».

Kroppen føltes for stor, hun ble aldri liten nok.

- Jeg googlet fremgangsmåter på en smertefull død i timevis, men det gikk aldri så langt at jeg bestemte meg for å gjøre det.
Tor G. Stenersen

«Når jeg våkner, blir jeg lei meg for at jeg ikke greier å sove lenger, for at jeg blir minnet på at jeg eksisterer. Jeg har lyst til å sove mer, sove for bestandig».

Den nye boken hennes Kjære åpner med selvmordsbrevet.

— Jeg mente det jeg skrev, sier hun.

- Men?

— Jeg turte ikke å ta livet mitt for jeg var redd det kom til å bli så vondt. Jeg googlet fremgangsmåter på en smertefull død i timevis, men det gikk aldri så langt at jeg bestemte meg for å gjøre det. Det var så mye jeg ikke fikk til, jeg ville bare slippe å leve mer.

— Selvmord er en feig og egoistisk utvei, men jeg var så langt nede at jeg ikke klarte å tenke rasjonelt.

Alt du vet er feil , het bloggen hun startet som 17-åring, og som ble en av Norges mest populære. Der jevnaldrende jenter pludret om cafébesøk, shopping, sunt godteri og grønnsaksjuice, skrev Linnéa Myhre om hvor mislykket hun var, og hvordan alt mulig irriterte henne.

En typisk observasjon: «Det er ikke så uvanlig at jenter på min alder påstår at de er lykkelige, og det utelukkende på grunn av en pent anrettet kopp kaffe. De legger ut bilder av denne kaffekoppen og kaller det hverdagslykke. Det er jo til å le seg i hjel av, er det ikke? Hvorfor blir ikke jeg lykkelig av en kopp kaffe?»

Hun la ikke skjul på at hun slet med spising og psykiske problemer på bloggen.

Men så var hun var jo så morsom. Anne Kat. Hærland utpekte henne til sin arvtager. I tillegg var hun populær og pen: Den lille pipestilken var faktisk Norges mest sexy kvinne, ifølge bladet Mann.

Det var kanskje ikke før hun la ned bloggen og ga ut sin første roman Evig søndag , at man helt skjønte hvilket mørke den unge jenta levde i.

Marerittrapport

Evig søndag er en selvbiografisk marerittrapport. Fortellingen om en ung jentes kontrollmani og vrangforestillinger om egen kropp, hennes aldri hvilende kritiske blikk på seg selv. Det er utmattelse og tomhet, selvforakt og depresjon. Og et stadig tilbakevendende ønske om å dø.

Boken fikk blandet mottagelse, men ble en kommersiell suksess og lå mange uker på bestselgerlistene. Myhre hadde truffet en nerve.

— Jeg har fått hundrevis av positive tilbakemeldinger fra både tenåringer og eldre som føler jeg har hjulpet dem ved å være så åpen. Jeg skrev jo mye om besøkene mine hos psykiateren min Finn (Skårderud, journ anm), for det har alltid vært mitt beste råd: Å snakke med noen.

I sommer kunne vi lese nyheten om at rekordmange jenter går på antidepressiva. Samtidig oppgir stadig flere unge at de sliter med psykiske problemer.

- Jeg har flyttet inn i kollektiv og omgås mennesker hele tiden, og jeg merker hvor viktig det er for meg.
Tor G. Stenersen

— Hva tenker du om det?

— Det forundrer meg ikke.

- Fordi?

— Vi lever midt i andres ekstremt synlige perfeksjon. Fordi vi sammenligner oss med hverandre i mye større grad enn før og får direkte tilbakemeldinger på oss selv i sosiale medier. Vi vil være like tynne, pene, sunne og flinke til å trene som «alle» andre, også glemmer vi oss selv oppi det hele. Aviser og magasiner skriver om hvordan man mister ekstra kilo og blir tynnest og sterkest flere ganger i uken.

Hun sukker.

- Påvirkes du fortsatt av det selv?

— Ja. Jeg kan godt være tøff og si til meg selv at det der driter jeg i. Men plutselig står jeg på butikken og kjøper akkurat det jeg tenkte jeg skulle unngå.

Det har også vært noen negative tilbakemeldinger gjennom årene. Det takler hun dårlig.

Da noen skrev i et kommentarfelt på nett at hun hadde «utrente bein», løp hun rett ned og tegnet medlemskap på SATS.

— Når noen for eksempel skriver at jeg har «gått opp i vekt», har det satt seg veldig godt fast. Selv om jeg har gått opp med vilje fordi det har vært nødvendig, så er det et eller annet som gjør vondt når andre påpeker det.

Tall er farlig

Hvorfor spiseforstyrrelser? Hun vet ikke. Kortversjonen er en Grete Roede-bok i bokhylla hjemme i Molde. Hun, den gang en usikker 16-åring, leste kaloritabellene med stor interesse. Å begrense matinntaket ble en måte å få kontroll over et kaotisk tenåringsliv, og et halvt år senere var hun døden nær. Myhre ble tvangsinnlagt på sykehuset i Kristiansund.

På dårlige dager knasket hun sovepiller og antidepressiva, og orket ikke å stå opp. Hun klarte ikke møte blikket eller synet av kroppen sin i speilet. Hun kunne gå i timevis i matbutikken for å studere næringsinnholdet på baksiden av matvarene: Ikke fordi hun hadde lyst på det, men fordi hun frydet seg over andres svake dømmekraft, de som faktisk kjøpte all den usunne maten.

— Det handler ikke om å være tynn, men om å ville ha kontroll. Uansett hvor tynn du er, blir du aldri tilfreds, sier hun.

- Samtidig er du i dag et forbilde for andre jenter som vil være like tynne som deg?

— Jeg ser den konflikten. Men jeg har alltid dratt frem det negative ved en spiseforstyrrelse og har svart på absolutt alle mail jeg har fått fra slike jenter opp gjennom årene.

- Hva sier du til dem?

— At det å være spiseforstyrret er å være sinnssyk, det ødelegger livet ditt. På den måten føler jeg at jeg er et bedre forbilde enn folk som er veldig tynne og bare legger ut bilder av sunn mat, trening og livsstil.

Tall er farlig, og det burde flere som er forbilder på sosiale medier skjønne.

Hun drikker vann.

— Jeg forteller aldri folk hva jeg spiser og hva jeg ikke spiser. Tall er farlig, og det burde flere som er forbilder på sosiale medier skjønne. Enten det handler om inntatte kalorier eller tilbakelagte kilometer. Hvis én ung og usikker jente påvirkes av det, er det en for mye. Jeg vil ikke være en del av den rosagjengen som blogger om livsstil. Det er nedbrytende.

- Som halve kjendis- og mote-Norge driver med?

— Ja, det bekymrer meg faktisk. Jeg lurer seriøst på hvordan det skal gå med oss.

- Hva tror du?

Hun smiler oppgitt. Trekker på skuldrene.

— Nei, det går vel til helvete. Hvis det stemmer at så mange tenåringer har psykiske problemer, får vi en verden av mental cases. Vi kommer til å trenge flere psykologer, i hvert fall.

Mennesker hjelper

I Kjære tar hun, via en rekke brev, et oppgjør med seg selv og leserne sine, mediene, terapeuter og sin egen far. Men det er også en ny livsvilje og hengivenhet der, ikke minst til kjæresten Sondre Lerche. Det siste året har hun gradvis blitt bedre.

— Det skyldes først og fremst veldig mange år i terapi. Også har det hjulpet mye å få seg kjæreste. Å få et menneske tett innpå seg som du ikke har lyst til å kaste bort for å heller dyrke sykdommen din. Jeg har flyttet inn i kollektiv og omgås mennesker hele tiden, og jeg merker hvor viktig det er for meg. Hvis jeg våkner og det ikke er noen hjemme, har jeg rett og slett en dårligere dag, sier hun alvorlig.

— Det handler om å slippe mennesker innpå seg igjen, gi slipp på de faste rammene sine: Spise på restaurant, endre rutinene, tørre mer, gjøre ting man har vært veldig redd for før.

- Hvordan preges du av sykdommen i dag?

— Det er fortsatt til stede. Jeg er vanskeligere enn andre å planlegge måltider med, jeg vil fortsatt ha det på min måte og kan bli nedbrutt hvis jeg ikke får det som jeg vil. Men jeg tåler bedre å stokke om på rutinene mine enn før. Før kunne jeg gå helt i lås og isolerte meg for å unngå å bli forstyrret. Nå kan jeg dekke på frokostbordet og spise sammen med kjæresten min og faktisk like det. Jeg er langt fra frisk, men det er ikke uutholdelig lenger.

Drømmemannen

Så mye mer enn det vil hun ikke si om forholdet sitt kjæresten Sondre Lerche. I boken avslører hun imidlertid at hun var fan av ham da hun var 12. Hun lastet ned store mengder bilder av ham på internett og lot seg frivillig kritisere av de andre jentene i klassen da hun skrev «Sondre Lerche» på pennalet sitt i stedet for «Eminem».

— Det er litt uheldig det der…

Hun vrir seg på stolen.

— Man får liksom inntrykk av at jeg endelig har kapret drømmemannen.

- Eller en gal fan som har slått kloa i forbildet sitt?

— Ja, nettopp. Men det hører med til historien at jeg var forelsket i absolutt alle da jeg var liten. Jeg var forelsket i Vegard «Short cut» Olsen, liksom. Det var ikke veldig unikt.

For Linnea Myhre snakker heller om psykiske lidelser enn om kjærlighet. Hun er ikke helt vant til den nye Linnea.

Når jeg nå plutselig er veldig positiv, kan venner se rart på meg og si: «hvem har du blitt, egentlig?».

— Det er nesten litt ubehagelig. Det er jo en positiv endring som har gjort livet mitt mye bedre, men det bryter sånn med den jeg har vært. Når jeg nå plutselig er veldig positiv, kan venner se rart på meg og si: «hvem har du blitt, egentlig?».

Hun smiler.

— Jeg føler nesten jeg må holde litt igjen. Ikke smile for mye.

Oppmerksomhetssyk

Som liten var hun en «en jævla dum unge som burde blitt vernet mot meg selv». Glad, men ekstremt oppmerksomhetskrevende. Hun ville bli sett, og skydde ingen midler. Hun diktet opp historier og skrøt av egenskaper og kjærester hun ikke hadde.

— Jeg blir flau av å se tilbake på meg selv, sier hun.

- Ja?

— Jeg kunne lyve og si at jeg hadde bursdag og invitere andre unger hjem til meg på selskap etter skolen, for eksempel. Også dukket de opp da, i kjoler og med gaver.

Hun stønner.

— Jeg var rett og slett… masete.

Hva oppmerksomhetsbehov gjelder, er det ikke mye som har forandret seg, det har egentlig bare blitt verre, ifølge henne selv.

Hun vil fortsatt bare bli sett, hele tiden.

— Jeg er en del av den selvopptatte Facebook-generasjonen. Jeg vokste opp på Internett, og er blitt avhengig av tilbakemeldingene. Jeg kunne aldri ha lagt ned bloggen dersom jeg ikke kunne ha fortsatt via andre kanaler som instagram (63 000 følgere, journ anm), twitter (54 000 følgere), og ikke minst gjennom bøkene. Jeg tror det hadde blitt veldig tomt uten.

Hun snurrer på vannglasset.

— Det er ikke noe å skyte av, akkurat. At vi er avhengige av likes og tilbakemeldinger. Men mamma har blitt nesten like ivrig på sosiale medier som meg, så det brer om seg.

En pause.

— Men jeg vil jo ikke slutte med det heller. Det er trist å si det, men det er en stor del av livet mitt. Jeg bruker halve døgnet mitt på internett, og føler ikke jeg går glipp av livet av den grunn. Tvert imot. Hvis jeg er på ferie og prøver å logge av, føler jeg at jeg går glipp av veldig mye.

- Er det noe annet du er opptatt av, egentlig?

— Det er ikke så mye igjen Jeg er ekstremt opptatt av rettskriving og kan sitte i mange timer og lese på språkrådet for å bli bedre. Det er en av få ting jeg kunne tenke meg å holde på med. Språk.

Hun tenker.

— Også ser jeg veldig mye på Masterchef. Jeg har sett alle episoder og sesonger som eksisterer på alle språk. Kanskje det er en del av spiseforstyrrelsen, jeg vet ikke. Det har inspirert meg til å eksperimentere og lage mat fra bunnen av. Nå må jeg bare bli enda flinkere til å lære meg å spise den uten å være redd.

LES FLERE PORTRETTER:

Helskrudde Petter Solberg

Hvis noen spør Rita Solberg hvorfor hun ikke drikker, svarer hun: «HVorfor drikker du?»

AUF-leder Mani Hussaini: Wonderboy fra Jessheim