Kultur

Gregory Porter byr på tidløshet for vår tid

Vår vurdering:

5 av 6
Gregory Porter er en stor vokalstjerne i jazzen, og leverer godt på sitt nye album.

Porter er artisten som best klarer å holde grepet der jazz skal være pop.

  • Arild R. Andersen

Du går ikke til Gregory Porter hvis du er opptatt av fornyelse og nytenkning. Men setter du pris på solid håndverk, skarp formidlingsevne og sterk tradisjonsbevissthet, har du et godt utgangspunkt i møte med Take Me To The Alley .

Porter har etablert seg som jazzens fremste mainstreamvokalist, og han har kommet for å bli. Det han har å tilby, er gode selvskrevne sanger og en totalt ujålete tilnærming.

Han får meg til å tenke tilbake på tiden da Cassandra Wilson feide inn i jazzen med pop-, rock,— og bluestradisjoner innbakt i uttrykket sitt. Hun hadde lyttet til Joni Mitchell som på sin side hadde lyttet til Lambert, Hendricks & Ross, slik alle hører på alle, mens enkelte kommer ut med sitt eget.

Hør ukens feteste låter:

Kompromissløs enkelhet

Gregory Porter har både gospel og jazz innskrevet på sine sider. Det er hverken modernitet eller tidsriktighet som preger det stoffet han presenterer. Den kraftfulle og varme stemmen står i musikkens midte. Det låter fengende. Kall det gjerne pop-jazz.

Det rokker ikke ved den kompromissløse enkelhetens sterke kvaliteter. En runde med disse låtene, så er iallfall jeg påheftet.

Take Me To The Alley etterfølger det Grammy-vinnende albumet Liquid Spirit fra 2013. Liquid Spirit er det mest streamede jazzalbumet noensinne, og det ble solgt en million eksemplarer av det.

Stemmen i fokus

Da Gregory Porter gikk i studio i fjor høst, hadde han med seg sine faste musikere og samme produsent som tidligere, Kamau Kenyatta. Han tok også med seg den sterke r&b-forankringen sin og de uanstrengte soulmanérene som dekorerer alt han tar i.

Bandet hans ivaretar den groovy og vinnende formen vi har vendt oss til. Den setter Porters stemme i fokus.

Jarle Bernhoft er endelig tilbake:

Les også

Leken målbevissthet

Åpningssporet «Holding On» vil nok mange dra kjensel på. Det er sangen Gregory Porter skrev sammen med den britiske elektroniske duoen Disclosure. Den ble valgt som første singel fra deres album Caracal og førte trolig til at jazzvokalisten fra California nådde strendene på Ibiza.

Porters egen versjon står milevidt fra en dansevennlig verden. En knusktørr akustisk bass og et gjerrig pianoforedrag ligger under Porters lett glødende utlegninger om eget følelsesliv. Keyon Harrolds mute-trompet holder sangen innenfor jazzen.

Varmt menneskelig innhold

«Don´t Lose Your Steam» er skrevet til Porters sønn, og når far synger den, glemmer man nesten at det var Nat «King» Cole han hørte på da han vokste opp. Her er det nemlig Stevie Wonder som står i kulissene og smiler.

Både melodilinjer og blåsearrangement bærer Wonders merke, men Porter hevder sitt eget og lar Ondrej Pivecs orgel piske seg gjennom. Tittelmelodien der Alicia Olatuja synger duett med Porter, kunne blitt et søtladent feilskjær, men det er det varmt menneskelige innholdet som fester seg.

Veronica Maggio er personlig:

Les også

«Hun får få tristhet til å høres ut som en feiring av livet»

Jeg kunne ønsket meg mer rom for de eminente musikerne som bidrar. Det hadde ikke skadet Porters kvalitetsprosjekt å la noen av dem slippe mer fri, men det kunne selvsagt forstyrret hans umiddelbare appell til et stort publikum.

Etter de tre første låtene har dette albumet gjort solid inntrykk. Resten er sjarmøretappe. For meg er Gregory Porter den som best klarer å holde grepet der jazz skal være pop.

Les også

  1. Kong Håkan den største

  2. Sterk og strålende Susanna

  3. Veronica Maggio er jevngod med seg selv

Les mer om

  1. Anmeldelse