Kultur

- Ikke noe «beauty and the beast»

Kombinasjonen black metal og operakor er kanskje ikke den mest opplagte for alle. Men møtet mellom Satyricons svartmetall og Operakoret i kveld er ingen gimmick, mener Sigurd «Satyr» Wongraven.

  • Robert Gjestad

— Store og dristige tanker har alltid kjennetegnet Satyricon. Da vi startet opp som band var den dristige tanken å få gitt ut et album. Tyve år etter føles det naturlig å innta Operaen.

Satyricons trommeslager Kjetil-Vidar «Frost» Haraldstad sitter og prater i Den Norske Operas kantine sammen med makker, gitarist og vokalist Sigurd «Satyr» Wongraven.

Søndag kveld skal de to entre hovedscenen med det 40 personer store Operakoret, foran en forlengst utsolgt sal. Black metal-bandets ofte brutale låter har fått nye arrangement for kor.

— Det som har drevet oss som Satyricon i tyve år er ønsket om å lære nye ting, for alltid å komme ut som en litt flinkere og mer kunnskapsrik person på andre siden. Vi har spilt med andre artister, laget en låt med Sivert Høyem, spilt med KORK og Filharmonien, og nå altså konsert med Operakoret. I tillegg til at dette er gøy i seg selv, setter det oss på nye prøver, sier Wongraven.

Nye klosser

For ham er koblingen mellom black metal og korsang helt naturlig nå, drøye tyve år etter at han ble med og tok over føringen i Satyricon. Black metal-bandet som er ett av landets ledende, har et solid publikum i utlandet, og entret VG-lista på en den gang sensasjonell annenplass med albumet Now, Diabolical i 2006.

De nye låtarrangementene er laget sammen med Kjetil Bjerkestrand og kormester David Maiwald. Gjengen har spilt én låt sammen live fra før, nå har de øvd i to intense arbeidsuker.

— Det vi er interessert i, er å forsterke det som ligger der fra før av. Å legge nye klosser på Satyricons musikk, ikke bygge nye søyler ved siden av, sier Wongraven.

- Jeg er ikke interessert i gimmicken med «beauty and the beast», som noen sikkert kan tenke på. Koret skal inn og løfte det musikalske uttrykket.

Akkurat like lite beskjeden som alltid, har han allerede sett langt utover fjorden og forbi Den Norske Opera med prosjektet.

— Nå har vi en settliste med bra arrangement, der vi har brukt mye tid på å komme til bunns i hvordan det skal låte. Lei som vi er av den evige «nightliner-dansen» til diverse betongkjellere i Tyskland, kan jeg fint se for meg Satyricon som et studioband som tar notene med og øver inn materialet med profesjonelle kor i London eller New York. Jeg er hypp på å bruke min tid som artist på slikt fremover, sier Sigurd Wongraven.

— Og jeg ville likt det godt i Royal Albert Hall.

Ut av jerngrepet

Før han kommer seg dit, slik det bruker å gå når Sigurd Wongraven bestemmer seg for noe, gir han og trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad mandag ut sitt åttende studioalbum siden debuten i 1994.

Selvtitulert som Satyricon denne gangen, fem år siden sist.

— Noen fans trodde vi ble borte, men dette var en selvpålagt pause fra 2010, etter omfattende turnering gjennom femten måneder. Skulle vi pøst på videre med nytt album da, vill jeg vært den som hoppet av lasset. Vi trengte tid til å klarne hodet for å finne perspektivet for veien videre, sier Wongraven.

Han ble vinmaker og -skribent, med eget merke. Frost brukte tiden på sitt andre band 1349, og til å øve. De måtte komme seg ut av det musikalske jerngrepet fra forgjengeren The age of Nero .

- Nytt uttrykk

Nå er Satyricon tilbake med det de selv kaller et nytt «sound». Med låter skrevet via jamming, innspilt fullstendig analogt.

- Man kan gjerne snakke mye om musikken her som mer dynamisk og full av luft, og det stemmer. Men først og fremst er dette en metal-plate som puster, en musikalsk plate. Mange i apparatet rundt Satyricon mente vi burde følge rammene og lage hits for dagens spillelister, men jeg kan ikke og vil ikke. Hvem lager vi en skive for, i vår alder og situasjon? Ikke «kids of today», i alle fall, sier Wongraven.

I stedet spiller de låter som spenner fra black metal via hardrock til ren rock med Sivert Høyem på vokal, etter seks måneders lang jobbing mot og med det analoge utstyret.

— Det ga noe ekstra til albumet å «nerde» med dette. Ja, hele Satyricon er et rent nerde-prosjekt, rett og slett.

Les også

  1. I kveld løper sangerne ut og inn av et kvinnebryst

  2. Mildere, funky mørkemann