- Det vil være århundrets kulturpolitiske skandale om man tømmer Nasjonalgalleriet for kunst

Kunsthistorikeren og forfatteren Nils Messel håper Nasjonalmuseets avtale med kunstsamler Stein Erik Hagen bidrar til at Nasjonalgalleriet reddes.- Jeg håper inderlig at fornuften seirer, sier Messel.

I boken forteller han historien om hvordan Nasjonalgalleriet gikk fra å være et beskjedent museum i Europas utkant, til å bli et museum av internasjonal klasse, mye takket være private givere. Messel, som i over 40 år har vært en sentral kurator og forsker ved museet, setter nå søkelyset på det kompliserte forholdet mellom børs og katedral.

Han er opptatt av museets vei videre:

— Jeg håper inderlig at fornuften seirer og at vi beholder Nasjonalgalleriet som en del av museets portefølje. Vi trodde ikke at det kunne stemme da dette ble besluttet. Det var ingen tradisjon for å diskutere slike spørsmål internt. Vi fikk den gang høre at hvis vi laget noe bråk, så ville pengene gå til et nytt kulturhus på Nordvestlandet, men dette kan jeg vel egentlig ikke si, sier Messel, som nå håper at det blir synlige resultater av avtalen med Stein Erik Hagen.

Håper på effekt av Hagen

— Jeg håper at avtalen med Hagen resulterer i at Nasjonalgalleriet beholdes som en del av Nasjonalmuseet. Canica-samlingen har noen meget viktige verk som det vil være fint å vise sammen med våre egne ting, men ikke til fortrengsel for museets egner verker. Vi gleder oss til det nye museet, men la oss beholde Nasjonalgalleriet for den eldre kunsten.

Messel påpeker at bygget, som er fredet av Riksantikvaren, er en viktig del av vår nasjonale identitet. Han sier også at det ikke finnes noen som ber folk flytte fra Stortinget fordi Stortinget har for liten plass. Det samme kan man si om de gamle universitetsbygningene på Karl Johan og Nationaltheatret. Disse bygningene står helt sentralt i vår nasjonsbygging.

— Det vil være århundrets kulturpolitiske skandale om man tømmer Nasjonalgalleriet for kunst, og jeg håper man innser det før det er for sent, sier Messel som nå skal i gang med å skrive Nasjonalgalleriets historie.

- Hva hadde Nasjonalgalleriet vært idag uten foreningen, Nasjonalgalleriets Venner?

— Takket være Nasjonalgalleriets Venner, stiftet i 1917, mottok museet en lang rekke franske mesterverk som fremdeles utgjør den stolte kjernen i Nasjonalmuseets utenlandske samling. På den tiden ble det også arrangert en rekke sensasjonelle utstillinger av fransk kunst, og det ble etablert mange privatsamlinger i det nøytrale Skandinavia mens det øvrige Europa sto i brann, sier Messel. Staten var tilbakeholden med galleriets budsjetter og museet var absolutt avhengig av private givere. Vi er en lesende kultur og den visuelle kunsten sto ikke høyt i kurs hos myndighetene, sier Messel.

Museets private venner bidro til å gi museet et byks fremover, samtidig som det var en viss motvilje mot å handle fransk kunst. De franske bildene var relativt sett mye dyrere enn de norske.

— I 1910 kunne man for eksempel kjøpt et maleri av Vincent van Gogh for 8000 kroner, mens man kunne få fem Munch-bilder for 10.000 kroner, sier Messel.

Sjelden vare

Nyere fransk kunst av Edouard Manet, Edgar Degas, Paul Cézanne, Henri Matisse og Pablo Picasso var sjelden vare i Norge før første verdenskrig, men under krigen strømmet bilder av de berømte kunstnerne inn på det skandinaviske markedet.

— Nasjonalgalleriet med sine begrensede ressurser, hadde selv ingen mulighet til å erverve noen av disse bildene. Museet måtte appellere til privatfolks giverglede. Den store pengerikeligheten blant mange kunstinteresserte borgere under den såkalte «jobbetiden» skulle vise seg å få stor betydning for Nasjonalgalleriets profil, sier Messel.

På forbausende kort tid gikk Nasjonalgalleriet fra å være et beskjedent museum i Europas utkant til et museum av internasjonal klasse.

— Venneforeningen bidro til at den franske modernismen kom til Norge og det ble et vindu mot verden. Om venneforeningens posisjon i dag, sier han:

— Den er helt annerledes i dag enn den var den gang. I disse gyldne årene, frem til 1920 årene, representerte foreningen en enorm tilvekst. Det å være medlem av Venneforeningen kostet 5000 kroner i innmelding, mens Thiis hadde en årslønn på 5500 kroner Det kostet altså en direktørlønn å bli medlem av Venneforeningen.

Han menerNasjonalmuseets posisjon i dag hevder seg godt takket være de private gavene.

— Den franske samlingen står seg fortsatt bra, og jeg synes ikke at vi er noe dårligere enn svenskene eller danskene. Det er takket være museets venner. Dette gjelder jo ikke bare innkjøp av fransk kunst. Over 80 prosent av Munchbildene er gaver fra museets venner og private fond, sier Nils Messel.

• Les intervju med investor og kunstsamler Stein Erik Hagen og direktør Audun Eckhoff her: