Kultur

Dag Solstad: - Det er jo åpenbart en roman

Dag Solstad mener kritikerne misforstår hvis de ikke ser at Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896 er en roman - ikke slektsforskning.

Dag Solstads siste bok har skapt ulike reaksjoner hos kritikerne. Men Solstad selv er fornøyd. - Noen ganger savner jeg det raseriet jeg hadde i mine tidligere romaner. Men så tenker jeg, jeg har andre ting nå, sier han. Aas, Erlend

  • Maren Ørstavik

«Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier.»

Slik åpner Dag Solstad sin mangehundreårige slektskrønike fra Telemark. Og kanskje må man gjøre det, for det er ikke helt lett å holde alle Rolleivssoner og Lindheimer og Vreimer fra hverandre, fra 1500-tallet frem til Solstads egen barndom.

— Agnar Mykle skrev om Sangen om den røde rubin at den burde leses to ganger. For den hadde nemlig et budskap. Men jeg syntes ikke jeg kunne skrive det samme som han, for Agnar Mykle har ingenting i denne boken å gjøre. Så derfor skrev jeg at boken min bør leses sakte, sier Solstad.

— Men jeg mener egentlig at den bør leses to ganger.

Vil ikke dikte

Dag Solstad, nå 72, er nominert til Brageprisen for romanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896 .

Men i enkelte av kritikkene, som mildt sagt må kunne kalles blandede, sår anmeldere tvil om familieoppramsingen i det hele tatt er en roman.

- Nei, det er så dumt at det gidder jeg ikke diskutere. De som ikke ser at det er en roman bør ta seg et kurs på universitetet. Det handler om en mann som leter etter slekten sin. Det er jo åpenbart en roman.

Les også

Brage-nominert for kritiker-slakt

Men det er ikke en helt vanlig roman. Med sin nøkterne avstand til materialet er den det motsatte av individualismens sosialpornografi, eller kanskje som Bragepris-juryen formulerer det: «et gevaltig angrep på den tradisjonelle historiske romanen og alle former for tradisjonell psykologisk-realistisk romanskriving som er rådende i norsk litteratur og som bare kan overses ved å snu ryggen til». Boken er konsis og uten utbroderinger, og først og fremst bygget på de få fakta som er å finne i kirkebøker, bygdebøker og rettsdokumenter.

— Og der står det ikke mye. I mange tilfeller har man bare en eller to opplysninger. Hva de het, hvor de er født. Jeg kunne fylt lukene med kjærlighetshistorier og forbrytelser. Men det som er spennende om vårt forhold til fortiden, er at vi vet så lite om den. Og det er det jeg prøver å formidle. Diktningen er i å ikke dikte, sier Solstad.

Et episk paradoks

Men han dikter litt, innimellom. En gjetning her, en antagelse der. Et Solstad'sk jeg som sniker seg inn og forteller at alle disse formødrene og forfedrene faktisk hører til noen.

- Hva er det uoppløselige episke element?

— Det er et begrep jeg har brukt tidligere. Hvis man skreller av alt som har med andre ting å gjøre, det historiske, forfatterens biografiske forsøk, sosiologiske, politiske aspekter - alt det en roman kan inneholde - er det likevel noe igjen. Det er det vesentlige, det uoppløselige episke element, sier Solstad.

Han peker på sin egen selvmotsigelse.

- På en måte er tittelen et paradoks med tanke på det at jeg ikke skal dikte. Og så står det i tittelen at det er episk. Det betyr at det handler om en dikter som ikke vil dikte.

- Er boken et formprosjekt?

— I høyeste grad.

- Hva er det ved slekt som fascinerer deg?

— Jeg tror det har med alder å gjøre. Selv nærmer jeg meg den skjebne som alle de som er før meg i slekten har havnet i, den som venter på oss alle. Dermed blir man opptatt av det, opptatt av hva som har vært før en.

Siste roman?

Brageprisen deles ut 19. november, og Solstad er nominert sammen med lyrikerne Øyvind Rimbereid (for Orgelsjøen ), Nils Chr. Moe-Repstad ( Teori om det eneste ), og Ruth Lillegraven ( Urd ) i kategorien skjønnlitteratur. Men Dag Solstad, med sine (hittil) 18 romaner er ikke overspent. Han har fått den før. To ganger.

- Du har tidligere uttrykt at du ikke skal skrive flere romaner nå?

— Nja. I romanen 16.07.41 holdt jeg et foredrag på Lillehammer, og foredraget ble trykket in extensio i romanen. Der tok jeg for meg de utfordringene som lå foran meg som forfatter. Det var i 2002, da var jeg enogseksti, sier Solstad.

- Jeg tenkte på at hvis jeg skal fortsette som nå, med å bruke tre år på en bok, har jeg nok ikke så mange bøker igjen. Kanskje tre. Man kan ikke planlegge å skrive bøker til man er langt oppi syttiårene. Og dette er vel den tredje siden det.

- Er du redd for at denne skal være den siste?

— Nei. Jeg er ganske fornøyd med den.

  1. Les også

    Overmannes av slekten

  2. Les også

    Oslo må delta i spleiselaget

Dag Solstads seneste roman ble gitt ut tidligere i høst.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dag Solstad slår voldsomt tilbake mot Klassekampen: «Kyss meg i ræva!»

  2. A-MAGASINET

    En gang hatet han USA. Så forandret alt seg.

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Vigdis Hjorth har skrevet en vellykket og snedig essaysamling

  4. DEBATT

    Hjorth-debatten handler ikke om jus, men om etikk

  5. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  6. KULTUR

    Helene Uri: Skeptisk til språkvask av Dag Solstad