Kultur

James Wood: Hamsun først, så Knausgård

James Wood er en av verdens viktigste litteraturkritikere. Heldig for oss at han har kastet seg over norsk litteratur

James Wood i samtale med Linn Ullmann. Begge står sentralt i programmet på den norsk-amerikanske litteraturfestivalen på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Carl Martin Nordby

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

— Norske forfattere er ikke redde for følelser og alvor. Og de eksperimenterer langt mer enn sine engelskspråklige kolleger, sier James Wood.

Lørdag kveld møter han Karl Ove Knausgård til samtale på Litteraturhuset i Oslo. James Wood har vært en døråpner for Knausgård i USA, men nå er han skeptisk til den internasjonale posisjonen forfatteren har fått som representant for norsk litteratur.

— Jeg tror det er uklokt å snakke om ham som typisk norsk. Noe av det mest interessante ved Min kamp , er at den er skrevet av en mann. Antagelig ville verket blitt publisert også med en kvinnelig forfatter, men neppe med like stor suksess.

Typisk norsk

- Så hva er typisk norsk litteratur?

— Jeg har ikke god nok oversikt til å uttale meg med tyngde, men jeg opplever en sterk eksperimentiver i norsk litteratur. Det er som om engelskspråklig litteratur har mistet noe dere har klart å beholde. I hvert fall den britiske tradisjonen er blitt temmelig konservativ.

Norske forfattere er heller ikke redde for alvor og følelser.

Jeg tenkte på det senest i dag morges, da jeg leste Jeg nekte r av Per Petterson. Norske forfattere forstår ironi, de kan bruke ironi, men de er ikke dedikerte ironikere på samme måte som amerikanske postmodernister. For meg er dette en viktig kvalitet: Å vite hvordan man kan være uskyldig, og når man kan være det.

Hamsun, selvfølgelig

- Hvordan oppsto interessen for norsk litteratur?

— Det startet med Hamsun da jeg var i begynnelsen av 20-årene. På den tiden leste jeg også Kierkegaard og Ibsen. Hamsun gjorde sterkt inntrykk på meg, og fremdeles beundrer jeg hans tidlige romaner. Jeg holdt etforedrag om ham i Oslo for et par år siden.

Men fra å være opptatt av skandinaviske klassikere, har jeg den senere tiden lest mye samtidslitteratur. Tor Ulven er fantastisk. Allerede før den store Knausgård-eksplosjonen, hadde jeg lest Petterson. Jeg setter særlig pris på Jeg forbanner tidens elv , det er en roman med eksepsjonelle kvaliteter.

Den har lange, eksperimentelle setninger. Jeg synes den er bedre enn Ut og stjæle hester , som var en stor begivenhet på engelsk og vant betydningsfulle priser.

Les også:

Les også

"Stjal" pris fra verdensnavn

Vil ha frem nye stemmer

James Wood kan allerede kalles fast gjest på den norsk-amerikanske litteraturfestivalen i Oslo, som i år arrangeres for tredje gang. På denne korte tiden er festivalen blitt et knutepunkt for interkontinental utveksling av samtidslitteratur og litteraturkritikk.

I år leder Wood samtaler med både Petterson og Linn Ullmann, i tillegg til Knausgård. Men han mener ambisjonen for festivalen bør være at mindre kjente forfattere blir oversatt til engelsk og lansert i USA.

— Kanskje bør den flytte til New York neste år. Dessverre er så lite norsk litteratur oversatt til engelsk, og alltid når jeg kommer hit, har folk en masse tips om hva jeg bør lese. Men det er jo ikke tilgjengelig.

Lydia Davis leser Solstad

Noen av hans amerikanske kolleger skal forøvrig være i gang med å lære seg norsk.

Lydia Davis , som var æresgjest i fjor, leser visstnok Dag Solstad på originalspråket for tiden. Hun har like godt begynt med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 .

Daniel Mendelsohn , særlig kjent for memoarboken Forsvunnet , forberedte seg til årets besøk med å knekke norske setninger på Twitter. Da Aftenposten i forrige uke postet en artikkel om Jan Roar Leikvoll, var Mendelsohn straks i gang med en tentativ oversettelse. Han skal snakke om forholdet mellom TV-serier og romaner i ettermiddag.

Barnslig – for voksne

James Wood har beskrevet seg selv som et ganske merkelig barn som foretrakk å lese essays og litteraturkritikk på sengen.

Da er det kanskje ikke så rart at han i godt voksen alder er blitt en markant kritiker av det han kaller «infantiliseringen» av kulturen. Wood har blant annet gått ut mot bestselgeren og Pulitzerpris-vinneren Stillitsen av Donna Tartt.

- Hvordan vil du skille en kvalitetsroman fra en barnslig roman som også er skrevet for voksne?

— Det er ikke lett. Man skal være forsiktig med å fordømme barnlige gleder, tenk bare på Dickens. Han kan leses og verdsettes av både barn og voksne, og jeg ser at eksempelvis Donna Tartt har et bevisst forhold til ham.

Men det er forskjell på enkle gleder og vanskelige gleder, og jeg vil forsvare den utfordrende litteraturen. Dessuten, og dette er min greie, så liker jeg ikke fantasy særlig godt.

I etterdønningene av Harry Potter er den impulsen blitt for sterk, og har ført til en infantilisering også av voksenkulturen.

Både i dataspill, TV-serier og litteraturen er det et knefall for «fantastisk» historiefortelling. En del av meg dømmer fantasy som eskapisme, noe vi ikke har tid til. Våre liv er for korte for ting som tar oppmerksomheten vekk fra realitetene i verden.

Tar man mine fordommer til det logiske ytterpunktet, risikerer man imidlertid å ekskludere hele tradisjonen av fantastisk litteratur fra Calvino og Borges også videre, hvilket ville være meningsløst. Man risikerer også å ekskludere en hel verden av magiske oppfinnelser av den typen Gabriel Garcia Marquez har gjort. Likevel synes jeg dagens vekt på enkel underholdning trenger motstand.

Forfatteren i høysetet

Det hører med til sjeldenhetene at forfattere markerer uenighet med litteraturkritikere. Men under fjorårets litteraturfestival opplevde James Wood at Lydia Davis tok til motmæle mot hans tolkninger av hennes tekster.

- Det virket som om du ble litt brydd, i alle fall var du rask med å korrigere din egen tolkning.

— Akkurat den situasjonen begeistret meg faktisk. Jeg har aldri snakket om et forfatterskap foran forfatteren selv. Etter å ha hørt henne, fikk jeg faktisk en følelse av å ha misforstått en bestemt tekst i lang tid, antagelig av personlige grunner. Det var veldig nyttig å ha henne der til å forklare hva som var hennes intensjon.

- Mener du at forfattere generelt har en spesiell innsikt i egne verker, og at man som kritiker bør la seg styre av deres intensjoner?

— Jeg vil i hvert fall gi en prioritet til forfatterens synspunkter. Det finnes en tradisjon som setter kritikeren som en nærmest likeverdig kreativ som forfatteren. Jeg er nok ganske gammeldags på den måten.

Jeg mener at kritikeren kommer etter forfatteren, og tjener forfatteren på en eller annen måte.

Selvfølgelig kan kritikeren finne all slags ting i teksten som forfatteren ikke selv kan se, og ikke engang intenderte. Jeg lukker ikke døren for et slikt syn. Men forfatteren er autoriteten, og jeg vil alltid være interessert i hva hun eller han har å si.

Anmelderiets umenneskelige side

- Betyr det at du tenker på forfatteren når du skriver anmeldelser? For min egen del ønsker jeg å holde meg strengt til boken. Det er kun den jeg har en mening om, ikke mennesket bak. Kanskje er det et forsøk på å begrense skaden i tilfelle negativ kritikk. Mange kunstnere identifiserer seg imidlertid fullstendig med egne verker, og tar all kritikk personlig. For kritikeren dreier det seg om et etisk dilemma: Man ønsker man ikke å såre forfattere, men på den andre siden ønsker man heller ikke å ta i betraktning at de kan bli såret.

— Jeg deler din uro, og det er virkelig en umenneskelig side ved anmelderiet. Til og med positiv kritikk kan virke ubehagelig for forfattere, ganske enkelt fordi man blir objektivert. I likhet med deg forsøker jeg å skrive «over hodet» på forfatteren og henvende meg til leseren i stedet. Og hvis det dreier seg om spesielt negativ kritikk, vil det glede meg om forfatteren ikke leser den i det hele tatt.

James Wood (48) er født i England og bor i USA. Fast spaltist og kritiker i The New Yorker. Foto: Carl Martin Nordby

Dette er ikke lett, og etter hvert som jeg blir eldre, og har opplevd å bli anmeldt selv, så er jeg mindre og mindre lysten på å anmelde negativt. Jeg velger mine negative vurderinger med stor omhu. — Det er en farlig vei, for du risikerer å bli en dårligere kritiker. Du kan miste noe av ditt repertoar dersom du bare går for bøker du regner med å respektere eller like. Men mange som har holdt på en stund, blir lei av å såre folk, og velger etter hvert den enkle veien.

— Enig. Dette er uten tvil et etisk dilemma, du vet at du forvolder smerte og det er ikke en smerte du ville være komfortabel med å utløse ansikt til ansikt – i en samtale. Slik sett er kritikk en form for «beskyttet tale» - det er en diskurs som er vesensforskjellig fra det å gå rett bort til en person i festlig sammenheng og si: Jeg synes boken din er søppel. Det ville de fleste simpelthen ikke gjøre. Kritikken gjør en nytte som rettferdiggjør den på måter som overskrider smerten du eventuelt påfører forfatteren. Alt i alt er kritikken et bidrag til en sivilisert samtale om kultur og kvalitet, og uavhengig av hvilken smerte du påfører forfatteren.

Les også:

  1. Les også

    Kampen om oppmerksomheten

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. BYLIV

    Solstad og Ullmann fronter festival

  2. KULTUR

    Aftenpostens nye litteraturanmelder: – En del norske forfattere skriver uten det minste spor av humor

  3. KULTUR

    Forfattere er som andre folk

  4. KULTUR

    Ingunn Økland: Ble kastet ut av «pornoforlag». Svarer med ny offensiv.

  5. KRONIKK

    Hvorfor feirer vi ikke Hamsun?

  6. DEBATT

    Virkelighetsdebatt på villspor | Kristine Næss