Kultur

Reisen med Marie

En skjønnhet fra Sunnmøre kom med en diktsamling. Det er blitt 50 år siden. Marie Takvam fylte Det Norske Teatret hele forrige uke da diktene hennes ble fremført.

  • >tor Jarild (foto)
  • Bjørn Brøymer<br

Marie Takvam er nettopp blitt 75 år. Skuespillerinnen Jannik Bonnevie inntok rollen som reiseleder fra mandag og uken igjennom da vi ble invitert til en reise gjennom Marie Takvams lyrikk.I Det Norske Teatrets luftige publikumsfoajé sitter godt voksne mennesker med kaffe og smørbrød for å oppleve Marie Takvam. Reisen gjennom hennes verden koster intet.En herre med skinnhatt, en dame med rekesmørbrød, en lektor i persianer, en bibliotekar med fløte i kaffen. Et tallrikt publikum. Interessen har drevet dem til Det Norske Teatret på riksmålsgrunn. Kaffen og reken er bare biprodukter.-Hun er aktuell, påpeker en flott kvinne på 71, som alltid har fulgt med i timen. Marie Takvams dikt handler om noe, blir en bauta av tenkte tanker i en tom TV-tid.Allerede i 1980 undret Marie Takvam seg over hvordan man skulle kunne leve uaffisert av verdens hagl med elendighet:

For meg tar det så mykje tid å leveat eg ikkje rekk å knyte skolissene.

De talar til meg om Vietnam og Kampuchea, IsraelEgypt, Iran, Afghanistan, USA, Sovjet, olje-krise,gass, arbeidsløyse, automatisering, militærindustri,kommunisme, sosialisme, liberalisme, konservatisme.Arabia.

Korleis kan eg få tid til å knytte skolissene?

Jannik Bonnevie har inntatt talerstolen og leser Takvams dikt med sunnmørsk aksent. Tankene går med ett tilbake til februar 1978, da Marie Takvam var i Vest-Berlin på filmfestivalen. Hun hadde spilt rollen som Inger i Vibeke Løkkebergs "Åpenbaringen", som ble vist i en sidekonkurranse under festivalen. Inger, 50 år, hjemmeværende husmor, stor og fyldig, med en uinteressert ektemann. Livet faller i fisk. Marie Takvam gjør en stor rolle. I Dagbladet skriver Arvid Andersen: "Marie Takvam gir beretningen ekte kjøtt og blod". Avisene gir gode rosende kritikker. Men så kommer Arne Hestenes tilbake til hovedstaden og ser "Åpenbaringen". Han lar seg opphisse av en kort sekvens med en naken Marie Takvam og boltrer seg med en slakt over en hel side i Dagbladet, som bare kort tid i forveien har rost filmen.I Berlin er Marie Takvam på vertshuset Rheinischer Winzerstuben, der Die Lorelei er fremstilt på en diger vegg hvorfra det blir lyn og torden hver aften klokken 22. På avslutningsfesten danser Marie Takvam i Berlin Palast på Kurfürstendamm. Hun er blendet av film og ser lyst på fremtiden.Plutselig er vi tilbake i Det Norske Teatret. Jannik Bonnevie beretter om Marie Takvam:-Hun er oppvokst på Slyngstad gård ved enden av Nordangsfjorden, en sidefjord til Hjørundfjorden. Lys og mørke står som en sterk kontrast. Marie er den eldste av fem søsken. Født i 1926. De fem barna kom tett. Elleve kuer, griser, høns, til og med pelsdyr. Marie måtte tidlig hjelpe til på gården. Hun blir budeie bare 11 år gammel og må ta imot kalver, sanke sauer. Men ofte satt hun på nabogården og reflekterte og tenkte. Der var det ingen barn. Skolen lå langt borte.Herren fra Oslo 2 har tatt pelshatten og glemmer at kaffekoppen er kald. Han følger Jannik Bonnevie:-Marie hadde store intellektuelle ambisjoner. Faren var utadvendt og moren mer innadvendt. Marie flyttet til Ålesund og bodde hos en tante og onkel som tok henne med på møter i Frelsesarmeen. Hun er en stor kunstner med et stort spenn i seg av sterke motsetninger. Naturen har satt sine spor. Marie opplevde et skred som tok et mindre hus. Livet var skjørt. Marie ble kommandert til å være dikter av mora si. Hun vant en diktkonkurranse allerede som 11-åring. Det ga henne selvtillit. I 1952 kom "Dåp under sju stjerner", den første diktsamlingen.De hvite veggene i det store rommet smiler i vinterdagen. Skuespillerne Johan Norlund og Tordis Maurstad skuer ned fra veggen. Litt lenger borte er også Lasse Kolstad, som Tevje i "Spellemann på taket", slik Svein Bolling ser ham.Jannik Bonnevie har publikum:-Hun var ualminnelig vakker. I morgen kommer Marie. Da trenger vi ikke noe bilde. Hvordan våget Marie å bli dikter? Hun leste tidlig. Og oppdaget diktere som Haldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas, som kom til å støtte henne. Carl Fr. Engelstad ble hennes mentor. En lyriker som Aslaug Låstad Lygre var også en forfatter hun identifiserte seg med.På bordet ved siden av talerstolen står bildet av Marie Takvam.-Det har vært skrevet så mye tull om Marie gjennom årene. Hun var et hardt arbeidende menneske, sier Jannik Bonnevie.Så leser hun fra den første diktsamlingen, den som utkom femti år tilbake i tiden. Hun leser "Ungdom":

Framand heime.Framand i alle hamnar.Mørke, ukjende farvatn.Einsam mellom vener.Mellom alle reisandeer eg åleine.Skipet uler i mørkret.Hamn etter hamner.Framande lys som glir forbi.

Jannik Bonnevie leser om vonbrot, skuffelser, motgang:

Gud, er det dusom er i det harde fjellet

og rispar furer i andletet mittmed nåler or saknads kalde djup?...

-Hun kom til Oslo, leste psykologi, en intelligent dame. Men hun ville skrive. Så ble hun kontordame som jobber og skriver dikt ved siden av. Så kommer det ene barnet, så kommer det andre . . .Og Marie Takvam skriver dikt:

Underleg er detå føde eit liv inn iein gammel verd

Slik lyder det under "Lunsj & Lyrikk". Men så en dag i slutten av uken kommer Marie selv. Jannik Bonnevie støtter henne som en datter. Marie tar plass nær talerstolen, forbereder seg, leser stille hva hun skal fremføre om få minutter. Marie i rustrødt får tulipaner allerede før hun bestiger talerstolen.-Det var da voldsomt så mange blomster de hadde da, utbryter en eldre dame ved en søylebenk der hun har plassert seg sammen med en venninne på samme alder.Jannik Bonnevie introduserer Maria Takvam:-Tenk, så klarte vi å trylle Marie hit i dag. Så slipper vi å måtte nøye oss med fotografiet av henne, det som står her. Nå er hun helt levende her.Da går Marie Takvam på stolen og skal lese om selve ordet.Men teknikken bryter sammen. Høyttalerne hyler aggressivt.-Jøss, sier damen med det stramme håret fra søylebenken.-Er det noen teknikere her, roper Jannik Bonnevie.Høyttalerne uler som en storm på Vestlandet, men den slags er Marie Takvam fortrolig med. Hun fremtrer som en jordens mor av sindighet.-Hører dere nå, spør Jannik Bonnevie.-Høyere, roper den stramme damen ved søylen.Lavere betror hun venninnen:-Nei, jeg får ikke noe ut av detta. Skal vi gå på Håndverker'n?Men teknikken seirer. Marie leser. Om ordet:

Nokon må passe ordetslik at det ikkje fell ned i sølaog blir trakka på.

Nokon må dyrke ordet,leggje det i vårvarm jordnær innved menneskaslik at grøda blir hausta.

Om hausten må vi halde takkefestog bere grøda frammed song og dans.

Nokon må elske ordetog reinske bort ugras der det gror.Nokon må bruke ordet.Berre ved bruk blir det vakkert.

Så godt å høre Marie Takvam lese sine egne dikt igjen. Hun leser om selve livet og merker hvordan den store forsamlingen har sluppet alt annet. All deres konsentrasjon handler om ordet. Ikke en kopp klirrer når Marie Takvam leser om en av de kalde klare dagene med sorg og glede og smerte. Der står hun og sender ord til dem som skal komme etter oss:

Rop aldri med dei som ropar høgast, skrik aldri med deisom skrik høgast, gråt aldri fordi andre græt — le aldrifordi andre ler - ....

Dikteren leser om sin barndom, da barn fikk høre at de hadde å oppføre seg som folk og å holde seg til katekismen:

I min barndom sa dei ikkje:elsk om du kan elske -og om det fins nokonå elske i di framtid!

Publikum lar seg gripe av ordene, applausen bruser som en foss i vest, Marie Takvam reiser seg og takker.Jannik Bonnevie tar over. Publikum er stadig med. Der sitter mennesker med norske strikketradisjoner på sine voksne hoder, ved nynorske bord som fylles av kaffekopper. Alvoret avløses av munterhet idet Jannik Bonnevie fremfører Marie Takvams refleksjoner i speilet om morgenen.Publikum reiser seg og takker.Vi møter dikteren og spør om det virkelig ikke blir flere ord fra hennes hånd. I det siste har hun nemlig sagt at det nok ikke blir flere dikt.-Det kan tenkes. Det hender jeg skriver. Har skrevet noen dikt som jeg har liggende, sier Marie Takvam.Hun fryder seg over at teatrets foajé er fullsatt:-Når jeg ser hvor interesserte folk er her, får jeg litt inspirasjon til å utvikle meg. For da er det ikke bortkastet, det jeg har gjort. Når boken ligger i en skuff og ingen spør etter den, kan man bli mismodig. Men her er jo mange folk. Det er ingenting man er så glad for som at det kommer mange for å høre det en sjøl har laga . . .

Les mer om

  1. Litteratur