Kultur

Dyktighetens ulike ansikter

Daniel Levin Quartet imponerer på samhandling.

Åpningssporet «Launcher» på Friction er skrevet av cellist Daniel Levin. Han er etablert i New York og behersker et spekter av stilarter som overskrider jazzens. Foto: Peter Gannushkin

  • Arild R. Andersen

**Jazz

Friction

Daniel Levin Quartet

Daniel Levin/cello, Nate Wooley/trompet, Matt Moran/vibrafon og Torbjörn Zetterberg/bass

Karakter: 5

Virtuost og sammensat**

**Projections

Simon Nabatov/Mark Dresser

Simon Nabatov/piano og Mark Dresser/bass

Karakter: 4

Dyktigheten tipper over**

En av mine svenske favorittbassister heter Torbjörn Zetterberg. I alle de sammenhengene jeg har hørt ham, har bassen hans satt standard og vært byggestein og søyle for det kollektive.

Slik er det også her, og det er Zetterberg som får åpne Friction, et album som inntar spennende plasser med en nokså ukonvensjonell besetning: cellist, bassist, trompetist og vibrafonist. Zetterbergs anslag er heftig og pågående og leder inn i et korthugd og intrikat arrangement som forteller en kvalitetshistorie om de fire involverte.

Behersker mange stilarter

Åpningssporet «Launcher» er skrevet av cellist Daniel Levin som er hovedkomponisten her. Han er etablert i New York og behersker et spekter av stilarter som overskrider jazzens. Dette nedfeller seg i musikken.

De to andre New York-musikerne, Nate Wooley og Matt Moran, kunne man sagt noe lignende om. De har begge vært med på å prege den nye jazzen i byen og lar seg ikke neddefinere i trange båser. Vibrafonen kommer svært godt til sin rett i en kvartett uten trommer og inntar både krevende og tilbakelente positurer.

Imponerende samhandling

Det er imidlertid samhandlingen mellom de fire som imponerer mest. Det noterte materialet spilles med en løssluppenhet som bærer improvisasjonenes merke. Jeg blir ikke overrasket over at disse fire musikerne mestrer denne dobbeltheten. De gir hverandre stadig nye ståsteder og får frem virtuositeten, uten å gjøre den til poeng. Friction er et levende og åpent album som er lett å like.

Simon Nabatov er en russisk jazzpianist som har hatt tilhold både i USA OG Europa og spilt med mange betydningsfulle musikere, deriblant Paul Motian og Ray Anderson. Bassist Mark Dresser kommer fra Los Angeles, men er helst forbundet med New York. Han spilte med Anthony Braxton i ti år, og 63-åringen har en mangefasettert og rik karrière bak seg.

Projections er en dokumentasjon på duoen Nabatov/Dressers først møte. De to har kjent hverandre i tre tiår og spilt med flere av de samme musikerne. Musikken på Projections er en studie i modenhet, på godt og vondt.

Erfaren og dyktig

Jeg opplever det jeg hører, som et dykk i erfarenhet og en demonstrasjon på dyktighet. Kyndigheten skyves frem, noe på bekostning av det rent innholdsmessige. Det er ikke tilstedeværelse og sult som slår meg i møte med albumet. De to gjør en mer enn dugelig jobb, men etterlater et visst inntrykk av metthet.

Hvis jeg skulle trekke frem noe riktig vellykket fra albumet, går jeg til det siste sporet «Parting shots», der duoen setter leken i fremsetet med stort hell. Det er når all dyktigheten tipper over og blir mer mål enn middel, at Projections slipper taket og skaper avstand.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dyktig popmusikk som er ute etter å underholde

  2. OSLOBY

    Oslo Jazzfestival: Her er noen av høydepunktene

  3. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  4. KULTUR

    Grundig, rørende og god fortelling om en liten periode i amerikansk historie

  5. KULTUR

    Charterflyet måtte nødlande to ganger på Oslo lufthavn

  6. KULTUR

    Maktkamp i kapitalens høyborg