En ekte Askepotthistorie

30 år er gått siden hun kapret prinsen og de norske juleseerne. I dag er Askepott en av Tsjekkias største skuespillere.

– Eventyret binder oss sammen. Det har en egen trolldom.

Libuse Safrankova (55) tar en liten pause, tenker seg om. Hver julaften tilbringer én av syv nordmenn formiddagen sammen med henne.

Likevel vet få hva hun egentlig heter, eller at hun nylig er blitt bestemor. I nordmenns øyne vil den mediesky filmstjernen aldri være noe annet enn en ung jente med store øyne og aske på kjolen. Libuse Safrankova er Askepott, vår Askepott.

I dag er det 30 år siden NRK sendte filmen Tre nøtter til Askepott for første gang. Siden er det knapt blitt feiret jul her i landet uten at det gamle tsjekkiske eventyret har rullet over skjermen.

NRK forsøkte seg riktignok med en liten pause i 1993. Det gikk helt galt. Illsinte seere tok pause fra både ribbesteking og grøtspising for å ringe og klage. Sentralborddamene måtte forklare så godt de kunne. Ledelsen trodde at seerne var klare for noe annet, noe mer moderne enn en tsjekkisk film fra 1973. De kunne ikke tatt mer feil.

For når det er jul, vil nordmenn ha en dubbet Askepott som rir og skyter med pil og bue. Rundt 600000 mennesker får med seg filmen hver eneste julaften, mange legger faktisk opp dagen etter sendeskjemaet.

Også i Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Tyskland er filmen en selvskreven del av julefeiringen. Selv i Storbritannia, der filmen ikke har vært vist siden 1970-tallet, finnes det fans som oppsøker internasjonale nettfora for å diskutere musikk og rollefigurer.

Hva er det med Askepott som gjør at vi aldri blir ferdige med henne?

Vi finner oss selv.

– Jeg tror vi alle finner noe av oss selv i Askepott. Enhver pike har litt av Askepott i seg, sier Libuse Safrankova.

– Hvordan var innspillingen?

– Veldig kald! Vi hadde på oss kostymer som ikke var ment for vinterbruk, for filmen skulle egentlig ha vært spilt inn om sommeren. Og så var det mye snø. I den siste scenen, der prinsen og jeg rir bort og sløret svever etter meg, oppdaget jeg plutselig at prinsen ikke var der lenger. Hesten hans hadde nesten druknet i snøen!

Og om Libuse Safrankova ikke fikk noen prins i det virkelige liv, så har hun i det minste giftet seg med en annen av landets mest populære og anerkjente skuespillere, Josef Abraham.

Også Pavel Travnicek, som spilte den noe bortskjemte prinsen i filmen, har klart seg bra. Tobarnspappaen eier et lite teater i Praha, der han selv spiller hovedrollene i stykkene sine.

Pasjeklippen er vekk, men kinnbena og nesen er der fremdeles, og 35 år etter at Askepott-filmen ble spilt inn, er det fortsatt debutrollen han er mest berømt for. Det synes han er helt greit.

– Ja da, fortsatt tiltaler folk på gaten meg som Prinsen. Jeg har fått en haug med brev fra hele Europa, også fra Norge. Jentene sender bilder, tilbud om ekteskap eller forslag om stevnemøter. I dag er damene blitt eldre, men de sier at selv om tiden flyr av sted, så forblir jeg alltid Prinsen på den hvite hesten, forteller han entusiastisk.

Herr Askepott.

Norske medier har aldri snakket med Askepott før. Men på Høvik bor mannen alle ringer når de vil ha en kommentar til julens store eventyr. Skuespiller Knut Risan (78) er selve Julestemmen. Han dubber alle stemmene i Tre nøtter til Askepott, og spiller dessuten Kongen i Reisen til Julestjernen, som er et annet av julaftens mest populære TV-innslag.

– Askepott, ja. Det er jo en vakker film, en storartet film. Men hvorfor den er så populær? Nei, det vet jeg jammen ikke. Men det var nærmest en tilfeldighet at Askepott ble som den ble, vet du.

– En tilfeldighet?

– Ja, det var jo ingen filmer som ble dubbet på den måten, med bare én stemme. Men den sommeren var jeg hos NRK for å dubbe en annen film. Og så fikk vi noen timer til overs. Så dro produsenten frem en tsjekkisk film. «Jeg har noe her, kanskje vi skal prøve den?» sa han.

Risan rakk ikke å se filmen på forhånd, men leste opp replikkene etterhvert som scenene rullet over skjermen. Hele innspillingen var over i løpet av et par timer.

– Det var nokså improvisert, det hele. Ikke var det forberedt, og ikke hadde vi spesielle forhåpninger til den heller. Men vi så jo at det var en vakker film.

Siden har den tidligere skuespilleren ved Nationaltheatret vært selve fortellerstemmen for en hel generasjon nordmenn. Fortsatt blir stemmen hans gjenkjent overalt.

– En gang jeg var på posthuset, hadde jeg glemt legitimasjon. Da tok jeg noen av de berømte replikkene. «Ja, jeg hører jo at det er deg,» sa damen. Så da fikk jeg pengene uten legitimasjon.

Bryllupsinspirasjon.

Mens livet går videre for skuespillerne og fortelleren, har også filmen fått et nytt liv her i Norge. Da DVD-versjonen kom i 2005, ble det solgt 21000 eksemplarer på én eneste uke.

Den mannsdominerte salgsavdelingen hos Buena Vista ble tatt fullstendig på sengen. «Dette er tydeligvis en kvinnegreie. Vi har én kvinnelig selger, og det var hun som fanget opp dette,» sa en overveldet direktør til Adresseavisen etterpå. I dag er direktør Espen Solberg enda mer imponert over suksessen.

– Vi regner med å selge over 50000 innen jul. Og å selge 50000 eksemplarer av en tsjekkisk film fra 1973 tror jeg er ganske unikt!

Det store DVD-salget har også ført til en litt enklere hverdag for Elin Raustøl i NRK, som i flere tiår har vært prosjektleder for juleunderholdningen. Hun pustet lettet ut da filmen endelig ble tilgjengelig i butikkene.

– Hvert eneste år ringer det endel jenter som vil ha detaljopplysninger om filmen. Det er visst særlig populært blant dem som skal gifte seg, de ringer oss for å få en utgave av filmen, så de kan studere Askepotts kjole og kopiere den til sin egen brudekjole. Andre ringer for å få tak i musikken.

– Den tsjekkiske musikken?

– Å ja. Askepott-musikken er det stor interesse for. Flere bruker den også i bryllupet. Og de kan være veldig spesifikke i forespørslene. Nylig var det en som ville vite hvem som sang den mannlige tenoren i scenen der Askepott og prinsen rir sammen i snøen.

Når klokken går mot 11 i dag, er forteller Knut Risan blant dem som sitter trofast ved skjermen, mens en skokk med barnebarn løper rundt og pynter treet.

– Hva synes de om at bestefar er på TV hele julaften?

– Det er klart det er spennende, det. Det er jo det fine med julen og disse filmene, de blir aktuelle på ny med barna. Vi voksne har jo sett dem så mange ganger før.

Og Askepott, vår egen Askepott – hvordan feirer hun jul?

– I år blir en veldig annerledes jul for meg. Min mor døde nylig. I et helt år har jeg fungert som heltids sykepleier for henne da hun var alvorlig syk. Nå må jeg si at jeg ser på førjulsmylderet på en litt ny måte, sier Libuse Safrankova.

Tidligere har julefeiringen hennes vært tradisjonelt kristen – og lite fokusert på mas og dyre gaver. Hun har anstrengt seg for å beholde barndommens enkle ideal.

– Da vi var små, var vi helt skjelvne av juletreet, av ankomsten av nytt liv og av å pakke opp gavene. Vi visste jo at de kom til å inneholde det samme som alltid, likevel tok det ikke bort noe av atmosfæren. På ny og på ny ble julen fylt av trolldom. Den dreide seg jo om andre ting enn gaver.