Kultur

Arkitekten som bodde i glasshus

Den myteomspunne arkitekten Philip Johnson og partneren hans David Whitney levde livet sitt i et hus med vegger av glass. Og fant stadig nye måter å gjøre det på.

Det 170 kvadratmeter store glasshuset gir fritt utsyn mot den omliggende parken. Philip Johnson kalte de grønne omgivelsene for «verdens dyreste tapet.» Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

  • Alexandre Lange

Philip Jonsons glasshus i småbyen New Canaan i Connecticut ble vist frem i Life magazine like etter at det sto ferdig i 1949. På den tiden satt gjerne datidens designere og arkitekter og drakk martini på The Oyester Bar i New York mens de grublet over hvilken stilretning som ville dominere i fremtiden. Men det var neppe det de tenkte på da de så bildene av Johnsons gjennomsiktige hus. I stedet må de ha spurt seg: Hvordan kan man egentlig leve i en gjennomsiktig boks, uten vegger, uten privatliv?

Det 170 kvadratmeter store glasshuset gir fritt utsyn mot den omliggende parken. Philip Johnson kalte de grønne omgivelsene for «verdens dyreste tapet.» Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Svaret er: Det gjorde han ikke. I hvert fall ikke på den måten de fleste av oss bor i et hus. I stedet fungerte glasshuset som fokuspunkt i det som ble en slags arkitektonisk fornøyelsespark for Philip Johnson, hvor han tilbrakte hver helg sammen med partneren David Whitney. Samlingen av bygninger på eiendommen representerte det Johnson mente var det perfekte dekonstruerte hjemmet: Det bunkerlignende Brick House, hvor han sov om nettene. Det tårnformede, postmodernistiske biblioteket hvor han ofte jobbet omgitt av faglitteratur. Det underjordiske galleriet hvor han oppbevarte kunsten sin.

Inngangen til det underjordiske Painting Gallery, hvor paret hadde verker av blant andre Jasper Johns, Robert Rauschenberg og Andy Warhol – mange avdem venner av paret. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Når glasshuseiendommen åpner for sesongen i mai i år, vil ytterligere to hus være tilgjengelig for publikum: Calluna Farms, det gamle våningshuset fra 1905 hvor Johnson bodde mesteparten av tiden han var på eiendommen, og The Grainger, det koselige, lille tømmerhuset fra 1800-tallet hvor paret pleide å se på tv. Tilsammen gir de 14 bygningene på eiendommen et mer nyansert bilde av hvordan livet i glasshus egentlig artet seg.

Luksuscamping på landet

Til å begynne med var det bare to hus: glasshuset og mursteinshuset. Begge sto ferdig i 1949 og var adskilt av en stor gressplen. I ettertid har The Brick House fått lite oppmerksomhet – det passet ikke riktig inn i historien om den særegne arkitekten – men Johnson visste at det ville bli umulig å leve livet sitt med fritt innsyn og utsyn. Han bygget The Brick House for å få privatliv. Resten av bygningene kom til gradvis; det å ha ulike hus til ulike gjøremål, bruksområder og sesonger, var Johnsons tanke helt fra begynnelsen av. Han kalte eiendommen «en eksentrisk arkitekts dagbok»

Som kontrast til den hektiske arbeidsuken på Manhattan minnet tilværelsen i New Canaan mer om luksuscamping for paret Johnson og Whitney. Hverken «tv-stuen» Grainger eller det 35 kvadratmeter store biblioteket hadde toalett, selv om begge hadde aircondition, i motsetning til glasshuset, hvor det ble brukt naturlig ventilasjon. Opprinnelig ble glasshuset utstyrt med varmepiper i tak og gulv, men disse frøs på et tidlig stadium og ble aldri reparert. For å kompensere for dette ble den vannbårne gulvvarmen ofte skrudd opp til nesten 200 grader på kalde vinterdager. «Du kunne ikke gå barbeint der inne», bemerket Port Draper, entreprenøren som vedlikeholdt huset i mange år, til The Times i 2007. Johnson brydde seg ikke om at det også lekket fra taket, et problem ofte knyttet til flate tak. Arkitekten Frank Lloyd Wright skal en gang ha omtalt en av sine hus som et «tobøttehus», hvorpå Johnson muntert svarte: «Det er ingenting, Frank. Mitt er et firebøtthus. En bøtte i hvert hjørne.»

Philip Johnson og samboeren hans, kunstsamleren og kuratoren David Whitney, fotografert av Mariana Cook i parken ved The Glass House i 1995. Foto: Marina Cook

Privatliv i kjelleren

Glasshuset var designet for å spise, sove og slappe av, delt inn ved hjelp av lave oppbevaringsmøbler og en mursteinssylinder som rommet badet og pipen. Johnson brukte stort sett huset som stue og kontor, og ikke minst til å holde fester – til å begynne med for en strøm av arkitekturstudenter fra Yale, siden for mer prominente gjester som arkitektkollegene Richard Meier og Frank Gehry, «pratmakeren» Fran Lebowitz og kunstsamleren Agnes Gund. Huset var påfallende fritt for nips. «Jeg tror ikke rot var lov», kommenterte kunstneren Jasper Johns, som var en venn av paret. «Man var alltid veldig klar over hvor nådeløst stilrene de var.»

The Brick House, derimot, var delt inn i tre rom ved hjelp av ordentlige vegger. Det ble opprinnelig bygget som gjestehus, men problemet med et gjestehus, innså Johnson, er at man fort ender opp med veldig mange gjester. Dessuten skinte solen inn i glasshuset tidlig om morgenen. I 1953 bygget han derfor om mursteinshuset og brøt for første gang med modernismen ved å skape et luksuriøst, kokongformet soverom med hvelving i taket og plysjteppe på gulvet. Han fikk også laget et bibliotek med bokhyller fra gulv til tak. Philip Johnsons homoseksualitet var en åpen hemmelighet i flere tiår, og enkelte historikere har tolket interiøret i The Brick House som et sted hvor denne fikk fritt utløp, mens eksteriøret var lukket, som et skap. Philip Johnson ble en gang spurt om ikke glasshuset var ekshibisjonistisk. Han svarte da, skarpt, at siden huset ikke hadde noen kjeller behøvde han ikke å holde sexlivet sitt under jorden. Gitt det privatlivet de mange andre bygningene på eiendommen tillot, behøvde han heller ikke det.

Det katedrallignende soverommet som Philip Johnson designet i The Brick House i 1953 var ment å gi ham og partneren mer privatliv. Det var også et av Johnsons første brudd med modernismen. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Omgitt av kunst

For Philip Johnson var imidlertid landskapet på eiendommen vel så viktig. Han hadde bare to kunstverk i glasshuset: En skulptur av Eli Nadelman og et landskap av 1600-tallsmaleren Nicolas Poussin stående på et stativ midt i huset. Maleriet var en stor inspirasjonskilde for Johnson; han fikk fjernet og beskåret trær omkring huset for å få mer orden på utsikten. Richard Kelly, som lyssatte restauranten Four Seasons i The Seagram Building, som var tegnet av Johnson og Mies van der Rohe, fikk også ansvaret for å lyssette området rundt glasshuset. På den måten våknet landskapet til liv også om kvelden.

David Whitney, som var en habil amatørkokk, laget av og til mat for sin 33 år eldre kjæreste i glasshuset. Men stort sett spiste de i våningshuset Calluna Farm, som ikke hadde oppvaskmaskin og bare ett kjøleskap. Det var her Whitney oppbevarte sin omfangsrike samling av kopperkjeler og kokebøker. Hvert år, da peonene og irisene i hagen hans sto i full blomst, laget han sin berømte fiskegryte, og han var like opptatt av dekketøy og husholdningsartikler som han var av sin private samling av kunst og designobjekter (samlingen ble solgt hos Sotheby’s i 2006 for å gi mer midler til vedlikehold av The Glass House).

I 1981 kjøpte paretPhilip Johnson og David Whitney dette våningshuset i klassisk, amerikansk stil. Det var først og fremst Whitneys hus, hvor han lagde mat og stelte i hagen. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Innen 1980 hadde de to mennene forlengst fått sine koselige rutiner på eiendommen. Lørdag morgen våknet Whitney på Calluna Farms, tok med seg de elskede hundene Alice og James og ruslet bort for å finne Johnson som allerede var i full gang med arbeidet, enten ved spisebordet i Glasshuset eller i biblioteket. Whitney tilbrakte store deler av dagen med hagearbeid. Om vinteren, da temperaturen falt under null grader, pleide de å skru på fontene bak glasshuset for moro skyld. Vannet ble blåst bort av vinden, festet seg til bladene på trærne og frøs fast, noe som skapte et magisk vinterlandskap.

Det vesle biblioteketpå 35 kvadratmeter på eiendommen var Philip Johnsons arbeidssted, mens han brukte Calluna Farm som stue og spisested. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Skrev post-it-lapper til hverandre

De to mennene brukte post it-lapper for oppdatere hverandre på hvor de befant seg i løpet av dagen. «Nærmest som et intercom-system», forteller Cristy MacLear, tidligere direktør for eiendommen. Lappene ble som regel festet til skrivebordet i glasshuset. «Er i hagen, elsker deg.» «Tar meg en lur, hjerte, hjerte, hjerte.» Som regel spiste de lunsj sammen på The Bluewater Café eller Taste of Asia i New Canaan, landlivets erstatning for Johnsons faste hjørnebord på The Four Seasons i New York. Om ettermiddagen leste de eller spilte kort i Glasshuset.

David Whitney kjøpte tømmerhuset The Grainger i 1990 og brakte det tilbake til sin opprinnelige stand. Paret brukte det til å se tv på kveldstid, sittendei hver sin lenestol. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Tømmerhuset Grainger, som David Whitney kjøpte i 1990, var parets egen mannehule. Her satt de i hver sin Mattia Bonetti-lenestol og så filmer på flatskjerm – Easy Rider, Manndomsprøven og filmer av Stanley Kubrick var blant favorittene. Andre ganger la de spesialdesignede puslespill med motiv som forestilte kunstverk, gjerne noen de eide selv. Dagen ble av og til avsluttet i et av galleriene på eiendommen, som ble bygget for å huse parets etter hvert anselige kunstsamling. Det underjordiske The Painting Gallery er et kunstverk i seg selv, med verker av Jasper Johns, Frank Stella, Robert Rauschenberg og Andy Warhol. (Sistnevnte snakket jevnlig med Whitney på telefonen og var stilt ut i galleriet på roterende vegger.) I 1970 ble The Sculpture Gallery bygget på eiendommens nordlige del.

The Sculpture Gallery ble bygget i 1970 oger et av flere gallerierpå eiendommen. Det rommer verker av kunstneren som Frank Stella og Robert Morris. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

Til tross for den usedvanlige samlingen av bygninger som Philip Johnson etterlot seg, anså han aldri seg selv for å være en mesterarkitekt. En god del kritikere vil si seg enige og peke på at The Glass House i seg selv er inspirert av Mies van der Rohes Farnsworth House. Likevel var Johnson utvilsomt en av de store kuratorene i det 20. århundre, en som brakte kunstnere og arkitekter sammen med mennesker med penger, smak og mot til å bestille bygninger laget av betong, glass, marmor – og med tak som lakk. «Jeg tror ikke jeg noen gang kan bli en stor arkitekt,» sa Johnson en gang. «Store arkitekter har en lett gjenkjennelig stil. Men hvis hver bygning jeg laget var den samme, ville det blitt utrolig kjedelig.»

Tømmerhuset Grainger sett fra utsiden, som sammen med våningshuset Calluna Farms åpner for publikumfor første gangdenne våren. Foto: Dean Kaufman/The New York Times Syndicate/Redux

The Glass House, som Johnson insisterte på skulle være navnet på hele eiendommen, er hans fremste bidrag i kampen mot kjedsomheten. Et levende museum over amerikansk stil, og et monument over Johnsons egen nysgjerrige og ærgjerrige natur. Etter at eiendommen ble testamentert til The National Trust i 2005, husker direktør Christy MacLear at hun åpnet en bestikkskuff i anretningskjøkkenet i Calluna Farms. Her fant hun et par av Johnsons karakteristiske runde briller. Det var, minnes hun, et nærmest religiøst øyeblikk. Hun bar brillene forsiktig med seg tilbake til kontoret, «som å holde en fugleunge i hendene.»

  • Likte du det du leste? Les flere kultursaker i Aftenposten K hver måned – 6 måneder kun kr 299,-

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Reiseliv

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Retten gir klarsignal for å rive Y-blokken

  2. KULTUR

    Kirkene får felles vaktmestertjeneste

  3. KULTUR

    Her vil palestinerne lage nytt nasjonalbibliotek etter norsk modell

  4. KULTUR

    Fylkesmannen ber regjeringen vurdere riving av Y-blokken på nytt

  5. KULTUR

    Y-blokken: – Håpet er sterkere nå, sier aksjonist

  6. KULTUR

    Koronaviruset kan forsinke de nye kulturbyggene ytterligere