Kultur

Charlie Hebdo-journalist: Politikerne tror de demper konflikter ved å stadig påstå at islam er en «fredsreligion»

OPT_Zineb_doc6p1ng00xbq18d6xdaaj-llbj2d7TtS.jpg

Fatwa-dømte Zineb El Rhazoui (34) lar seg ikke kneble av hverken frykt eller sorg. Virketrangen er stadig sterkere. Den høygravide Charlie Hebdo-journalisten utgav skjærtorsdag sin nye bok om IS-terror, «13».

  • Rakel Benon

— Dette er jo nærmest blitt rutine, sier Zineb el Rhazoui på telefon til Aftenposten to dager etter terroren i Brussel.

Den overlevende Charlie Hebdo-journalisten fortviler over nok et IS-attentat. Hun mener vi hverken kan eller bør venne oss til slike grusomheter.

— Myndighetene må gå mye sterkere inn i forebyggende arbeid. Politikerne tror de demper konflikter ved stadig å påstå at islam er en «fredsreligion». Hvor har de dette fra? spør Zineb,som åpner forordet til sin nye intervjubok med Koranens sura 9:29 som synes å oppfordre de troende til å ydmyke vantro ved å kutte av dem hendene.

— Der er mange fredelige muslimer, selvsagt, men ikke alle Imamer kjemper mot terror, sier religionssosiologen. Hun mener for mange moské-miljøer i Frankrike stilltiende støtter terrorister.

— Islam må tåle kritikk på lik linje med alle andre religioner, sier Charlie Hebdo-journalisten.

  • 1. påskedag slo terrorister til mot et lekeområde for barn i en familiepark i Lahore i Pakistan. 29 av 72 drepte var barn.
  • Få siste nytt om terrorangrept i Brussel her.

Frankrikes mest bevoktede kvinne

Zineb må melde fra til livvaktene to dager i forveien om hun bare vil kjøpe noe hos bakeren. Hun kan ikke sove mer enn to netter på samme sted og har ikke fast bolig.

— Samtidig aner ikke politiet hvor kjente, farlige terrorister oppholder seg, sier hun.

Myndighetene visste ikke at Abdelhamid Abaaoud var i Frankrike før et tilfeldig vitne modig meldte fra om det - etter attentatet 13. november.

Dette vitnet, en ung kvinne, som slik sannsynligvis avverget et nytt planlagt attentat i Paris, har forøvrig vært nødt å skifte navn og leve i skjul etter at hun varslet.

— Tikkende bomber som Salah Abdeslam var godt kjent av politiet, men de fikk bevege seg fritt, kjøpe sine kalasjnikover, sy sine selvmordsbelter og leie biler i øst og vest. Skribenter som meg, derimot, må leve i et omreisende fengsel. Det er helt absurd, sier Zineb.

Traff terroristens bror

I boken 13 , som kom ut skjærtorsdag, løfter Zineb frem 13 lite kjente skjebner rundt terroren i Paris 13. november. Hun kaller dem «dødvinkler».

— De har kanskje ikke så mye ny informasjon om selve hendelsesforløpet, men de gir oss en sjelden innsikt i følelsesmessige virkeligheter, sier Zineb.

afp000856874-xgMWgDnGSI.jpg

Personen det var vanskeligst for henne å treffe, både praktisk og emosjonelt, var Houari Mostefaï, broren til Omar Mostefaï, som sprengte seg selv og mange andre i luften på Bataclan.— Du skulle sett fjesene til livvaktene mine da jeg planla å intervjue broren til en jihadist, sier Zineb med en liten selvironisk latter.

Også Houari viste seg å være ute på byen denne milde fredagskvelden. Han var på et humor-show få hundre meter fra Bataclan. Han ble arrestert og avhørt etter terroren, men raskt løslatt.

I boken forteller han at hverken han eller andre i familien ante at den radikaliserte broren Omar var i Frankrike.

«For meg er han et monster», sier Houari om broren og forteller om familiens sorg, sjokk, skam, skyldfølelse og planer om å skifte etternavn.

Skadet for livet

En annen Omar i boken er politimannen som holdt vakt utenfor Stade de France. Han forteller til Zineb om en rar blikkutveksling med en en ung mann som først virker rastløs og søkende før han beveger seg sakte, men målrettet mot inngangen.

Begravelse. Zineb El Rhazoui var en av dem som tok farvel med redaktør og kollega Stéphane «Charb» Charbonnier 16. januar.

Omar hindrer ham inngang på stadion. Så ser og hører han mannen i begynnelsen av tyveårene sprenge seg selv i luften et titalls meter unna seg. Omar lider i dag av en kraftig depresjon som gir ham psykomotoriske lammelser.Patricia Correia utvekslet SMS-er med datteren Precilia om formiddagen fredag 13/11. Precilia var så glad over å ha fått gjestelisteplass til Eagles of Death Metal-konserten. Hun hadde ikke råd til å gå så mye ut på byen, så hun gledet seg veldig, forteller Patricia, som så forteller om nattens søken etter datteren, alle telefonene, desperasjonen, alt hun måtte finne ut av selv.

Hun beskriver kulden hun følte fra sykehuspersonalet overfor en mor som nå må leve uten sin eneste datter.

Jesse Hughes, sangeren i Eagles of Death Metal, forteller også sin versjon av «helvetet» som startet på Bataclan mens han selv sto på scenen og sang «Kiss the Devil».

Publikumeren Jeremy Maccaud beskriver timene han satt innelukket i et kott sammen med bassisten i Eagles of Death Metal. Zineb leverer også et posthumt portrett av småkjeltringen som ble massemorder og kalles hjernen bak Paris-terroren, Abdelhamid Abaaoud.

  • Vennene ble myrdet. Friheten tatt fra ham. Men Charlie Hebdos sjefredaktør Gérard Biard (56) vil ikke være redd. Les intervjuet med ham her.

— Vi må kjempe videre

— Som meg er alle disse 13 menneskene terrorofre på ulike vis, sier Zineb.

- Hvordan orker du å stå i alt dette og stadig stille deg så lagelig til for hogg?

— Skrivingen har vært terapi både for meg og dem jeg snakket med. Vi har lært mye av hverandre. Blant alle følelsene som har overveldet meg det siste året, er denne stikkende samvittigheten som overlevende ofre ofte sliter med. Hvorfor fikk jeg leve og ikke Charb, sjefen og vennen min? Slike spørsmål kan jeg gruble på, sier hun.

Å jobbe med dette prosjektet har vært tungt for Zineb, også rent praktisk, siden det er så høye sikkerhetskrav til alle hennes bevegelser.

Det gir henne likevel mening å kunne bidra til at det grusomme som skjedde ikke blir glemt. Hun håper leserne også kan lære og engasjere seg i kampen mot slik absurd og rå vold.

— Jeg skulle ønske noen hadde skrevet noe lignende etter angrepene på Charlie Hebdo, sier Zineb videre.

Hverken hun selv eller kollegene var i januar 2015 i stand til å levere noe helhetlig, reflektert journalistisk håndverk. Det de den gang leverte, ble jo svært personlig. Zineb kom selv med en følelsesladd kronikk i Le Monde. Den sto på norsk i Bergens Tidende 16. januar 2015.